Bokelskere.no

but this is different; you dislike everything that I like.

no, I said, I just don't like the way you like them

"Det er fuglemoren som lærer barna å synge, " sa Eri. Så smilte hun. "Jeg hadde aldri tenkt over det før jeg kom hit. At også fugler må lære å synge."

Men skulle man være presis, var det ikke noe smilehull. Det var en ørliten grop for godmodige syrligheter.

...one of those hangovers where you see yourself in the mirror and think you look familiar.

He became his own blues son, a Tom Waits loser, a Kerouac saint, a Springsteen hero under the lights of the American highway and the neon glow of the American strip. A fugitive, a sharecropper, a hobo, a cowboy who knows that he's running out of prairie but rides anyway because there's nothing left but to ride.

Løgnen er kanskje som brennevin, tenkte jeg. Du må drikke jevnt for å skjule for deg sjøl at du drikker. Men kanskje har sannheten noe lignende ved seg. At en må drikke til flaska er tom.

Hvis internett var et land, så ville nasjonalsangen vært "There is a light that never goes out".

Formiddagen ved stranden når kurkapellet fremførte sitt morgenprogram der oppe, dette å ligge og hvile seg ved foten av strandstolen, den myke og drømmende leken med den varme sanden som man ikke ble skitten av, den selvfølgelige og selvforglemmende streifingen med henførte øyne over den grønne og blå uendeligheten, hvor det stilt susende kom et friskt, vilt og herlig duftende vinddrag som strøk om ørene og fremkalte en behagelig svimmelhet, en slags mild bedøvelse som fikk en til å glemme enhver bevissthet om tid og rom og all begrensning overhodet ...

Selve Wolfberg Arch, hvor vi rastet en times tid midt på dagen, var praktfull. Man kunne forestille seg at dinosaurer vraltet gjennom den for tusener eller millioner år siden, uendelig mye større og sterkere enn oss, deres puslete etterfølgere. Men de var borte nå. Og en gang ville også vi være borte. Alle våre oppfinnelser og triumfer, våre drømmer og kriger, vår musikk og litteratur og malerier: borte, forsvunnet, ute av minnet. Borte, alle vi har elsket. På denne urgamle jorden ville bare disse ubevegelige steinene gjenstå som vitnesbyrd om hva som hadde vært eller kunne ha vært. Ikke engang som vitnesbyrd, for det ville ikke være noen eller noe igjen til å se dem, tolke dem, forstå noe som helst av dem.

Vestliggjøringen har gitt meg og millioner av Istanbul-boere gleden over å synes deres egen fortid er «eksotisk».

Har vi levd i tidligere liv? En kunne si det slik at et tidligere liv, som jo vil være fullstendig borte fra vår bevissthet, av og til åpner en liten gløtt; lys fra et tidligere liv siver inn i livet nå; et glimt av bevissthet når oss fra en fjern, uklar fortid. Og da, i et øyeblikks visshet, i et øyeblikk fylt av angst og beven, føler vi at dette øyeblikket, dette nuet, det har vi allerede levd i, og disse tingene som vi her ser for første gang, dem har vi allerede opplevd i en tidligere eksistens.

En kopp kaffe, en sigarett. Røkens aroma trenger inn i meg der jeg sitter med halvlukkede øyne i mitt dunkle værelse ... Jeg begjærer ikke mer av livet enn mine drømmer og dette ... Er det lite? Jeg vet ikke. Hvordan skal jeg kunne vite hva som er lite og hva som er mye?

Oslo er en kjedelig by og menneskene der er åndløse, fullstendig uinteressante, som muligens alle nordmenn, det er en erfaring jeg riktignok gjorde langt senere, etter at jeg kom så langt nord som på høyde med Murmansk. En hunderase som inntil i dag har vært helt ukjent i Sentral-Europa, den såkalte elghunden, ble jeg kjent med der, dessuten er maten dårlig og den norske kunstsmaken nederdrektig.

Da jeg gikk av toget, fantes det bare én exit, i nord. Jeg
trasket hele veien rundt stasjonen, gjennom den gam-
melmodige, fredsommelige handlegaten langs toglinjen,
drikkesjapper, kolonialbutikker og risutsalg i stadig
reprise. Noen viste vei: Omsider kunne jeg stå ansikt til
ansikt med mine lengslers tre.