Ja, uff - der var det sannelig mye rart - en god del "ikke-normale" bokelskere det der....
Ting som er lov å føle: ALT
Ting som er lov å snakke om: ALT
Jeg vil se tilbake
på dette sekundet
den dagen
alt bare raser
Det er lov å ha
en gråværsdag på innsida
Jeg heier på deg
selv om du ikke kjenner meg
Rockesokk
fordi absolutt alle er bra nok
Mange forfattere utgir kanskje bare et litterært verk i hele sitt liv. Men det er ikke hverdagskost at den eneste boka de har utgitt blir til gjengjeld ansett som et liten stor mesterverk så å si fra starten av...slik som romanen "Forsoningen" av den tysk-engelske jødiske maleren og forfatteren Fred Uhlman ble det etter at den ble utgitt i 1971 (men skrevet allerede i 1960!).
"Forsoningen" er en helt unik litterær tekst, som ligger et sted mellom å være en novelle og en roman (eller bruker det beste fra begge sjangerne), der handlingen tar for seg et spesiell vennskap mellom to tenåringersgutter med helt ulike bakgrunner og forutsetninger i førkrigens Stuttgart. Den gangen da fremdeles byen var en blomstrende og lykkelig tysk kulturby, der jøder og tyskere fortsatt kunne være venner. Men disse vennskapene ble satt på en stor prøve når fremveksten av nazismen og den kommende (andre) verdenskrigen stadig nærmet seg også denne byen. Som i resten av Tyskland, Europa og "verden".
For disse guttene, som ble menn og som fikk sine "voksenplikter", ble deres vennskap avbrudt like fort som den ble til mot deres vilje. Eller kanskje ikke det vennskapet egentlig aldri ble avsluttet da den aldrende vennen med jødisk bakgrunn lenge etterpå får vite noe mer om sin tidligere tyske venn...
Dette er en av de beste romanene jeg har lest! Dette er en bok som vil sette dype spor i deg, som du vil vende tilbake til igjen og igjen etter å lest denne knappe kortromanen på 95 sider.
Eller på ca. 140 sider hvis du leser Den norske bokklubben-utgaven fra 1983 med forord av Arthur Kostler, etterord av Ebba Haslund og med illustrasjoner av Judith Allan! Denne utgaven anbefaler jeg på den sterkeste!
Tenkte igjen på denne (På vei til en venn) nå når jeg lytter Niels Fredrik Dahl sin siste roman - Fars rygg. I atmosfære minner de litt om hverandre - i begge skildres den ensome, fintfølende gutten som er "alene i verden". På vei til en venn husker jeg som en av de vakreste, gripende barneskildringene jeg har lest. (Gir gjerne terningkast 6 til den) - I Fars rygg finner vi også en vakker skildring av oppvekst - språklig er N. F. Dahl helt perfekt.
Lenge siden jeg har lest en bok som har vært så vanskelig å legge fra seg. Håper virkelig neste bok kommer fort som F... fordi jeg har allerede abstinenser!
Minner er en konstruksjon, en konstruktiv prosess som kan lure oss mennesker. Likevel påvirker de oss. Uansett hva som egentlig skjedde, er det avtrykket minnene lager i oss; måten vi husker det på, som preger oss og lager sårene våre.
Jeg lurer på hva det er som gjør at mennesker plutselig kan endre syn på et annet menneske bare fordi vedkommende lukker soveromsdøra med en av samme kjønn. Hvordan kan de det, når mine sommerfugler i magen er akkurat som deres?
Kjærteikn frå dine hender
skal ikkje få viske meg ut.
Du skal ikkje stryke bort
mine skogar, kysse alle mine hav tome.
Det finns ei verd bak menns kjærteikn,
ei verd omkring gudar
ved namn støvsugar, vaskefille,
supermarknad.
Det fins ei von bak menns kjærteikn.
Om du visste kva eg tenkte
ville du springe ut av huset.
(Maria Takvam)
Jo, vi vil gaa. Vi vil gaa alligevel. Vi maa gaa. De kvinder som altid sinder i sine kareter, kjeder sig tildøde. De tider er forbi, da kvinden var for manden kun en luksusgjenstand, halvt et kostbart legetøi, halvt en gudinde, der skulde tilbedes. (Camilla Colett)
De uknuselige
Ensformig
som gråvær
eller golvvask
er historien
om alle kvinnene
som ble knust
er livet.
Enda Flere
kunne ikke
la seg knuse.
Det var alltid
arbeid som ventet.
(Kjersti Ericsson)
Når vi ropte
for å bli hørt
hørte alle
at vi var slike
som ble overhørt.
Når vi reiste oss
for å bli sett
så alle
at vi var slike
som ble oversett.
Motstanden
var pinlig synlig
som underskjørtet
nedenfor kjolekanten.
(Kjersti Ericsson)
nøkkelen stikker jeg
i egen dør
o,lås
velsmurt valg
slik glede besitter
selveiende kvinne
(Johanne Fronth - Nygren)
radikalfeminist
økofeminist
interseksjonell feminist
uberegnelig furie
masete kjeftsmelle
en jævla fittstim
kall oss
hva du vil
det var uansett bare
bølgetoppene
her kommer
hele havet
(Ida Lorien Ringdal)
Har du noen ganger lurt på hvorfor vi mennesker ikke har vært på månen siden 1972?
Det "svaret" kan kanskje "Darlah 172 timer på månen" gi deg, da denne ungdomsromanen (som godt kan leses av voksne også!) og grøsseren om tre ungdommer fra Norge, Frankrike og Japan, med ulike grunner til å dra, havner på et romskip som skal til månen igjen etter å ha vunnet fribilletter etter en internasjonal konkurranse. Men kanskje burde man ha snakket mer med noen av de som vet hvorfor man egentlig sluttet med måneferdene på 70-tallet...som han senile vaktmesteren som jobba på NASA.
"Darlah 172 timer på månen" er en annerledes og unik Johan Harstad historie, som passer de som liker f.eks. grøsserfilmer som "Alien", "Invasion of the Body Snatchers", "The Thing" og lignende science fiction og grøsser historier. Veldig godt skrevet og spennende hele veien.
En veldig annerledes oppveksthistorie med andre ord.
I 2025 (i vår virkelighet) så ser det ut som at en ny månereise er planlagt...
Collini-saken er en av de beste leseopplevelsen jeg har hatt på veldig lenge. Hvorfor den er så bra skyldes at denne romanen forteller en slags krim- og rettssalhistorie på en spennende og engasjerende måte hele veien uten å være kjedlig eller å være forvirrende da man hopper litt frem og tilbake i tid og hendelser mellom enkelt personenes fortid og rettssakens nåtid.
I tillegg er denne romanen også den beste teksten jeg har lest hittil som beskriver godt hvordan en rettsprosess kan forgå på en enkel og forstårlig måte fra en gjerning har begått til en dom over saken skal bli bestemt, skrevet av en som i tillegg har en lang erfaring med å være forsvarsadvokat og kjenner alle prosedyrene veldig godt. Det er imponerende for en kort roman på 139 sider, som også er forfatterens egen oppgjør med sin egen bestefar med en mørk nazi-fortid!
Romanen får meg til å tenke på andre store leseopplevelser jeg har hatt med store forfattermestere og egen favoritter som Hemingway, Remarque, Golding, Kafka og García Márquez (for å nevne noen) og gleden av å finne slike tekster igjen. Det hjelper at selveste Hemingway siteres før første kapittel, som en liten forvarsel på hva man har i vente!