Bokelskere.no

I konkurransen om beste boktittel på norsk i forrige århundre. En film om Fu Manchu? Oppskriften på gull? Nei, bok av Ragnar Hovland. Boka er god den og som jeg husker den.

Begynte bra, men om du ikke er spesielt interessert i jazz scenen i sør afrika på syttitallet er det lett å falle av. Jeg mista i alle fall gløden.

Helt enig, viktig bok. Den sto i hylla hjemme da jeg var liten. Før jeg tok den fram og leste den, trodde var jeg sikker på at den måtte handle om en mann som ikke ville gifte seg.

Ah, faen, der så jeg den, ja. Tror jeg. Det er noe med tiden, er det ikke?

Og jeg er selvfølgelig helt enig med deg - det er hva boka gjør som er viktig, ikke hva den handler om. Det er jo i og for seg fullstendig og totalt likegyldig. Alt som betyr noe er hvordan.

Tør jeg forresten spørre deg om hvilke fortellinger du fikk som favoritter?

Jøss, Bye, det var mange hyggelige ord om boka! Jeg synes det er så kult å se hvordan boka blir lest, og hvilke mønstre som finnes i den som jeg ikke var klar over da jeg skrev den. Så tusen hjertelig takk skal du ha!

Men du tar feil på et punkt: Jeg har skrevet vaskeseddelen selv! Men det betyr vel bare, antar jeg, at heretter vet jeg at den som er minst egnet til å si noe om det jeg skriver, er meg selv. (Det er også et nesten umulig spørsmål, det, synes jeg, å skulle fortelle hva boka handler om. Om folk spør meg, blir jeg nesten svar skyldig og får bare mumlet noe om at den består av 34 fortellinger om 34 forskjellige mennesker. Den som spør ser tomt på meg og sier: Ja, og så da, hva skjer? Ja, hva faen er det egentlig som skjer!) Og feilen du har funnet - er det dét at ett ord står to ganger etter hverandre?

Konklusjonen her må vel være at du er mye bedre enn jeg er selv til å si noe om hva boka tar for seg. Og det er jeg deg stor takk skyldig! =)

Du burde gi han en sjansen til. Stardust er virkelig ikke på høyden med hans andre romaner. I følge meg, i alle fall.

Eg er også veldig einig.

Eg brukte lang tid på å lese denne korte boka. Sjølv om tekstane er korte, er dei så fulle av liv og historie, at ein må fordøye dei. Du er ei bok eg kjem til å kjøpe. Det var litt vemodig å levere ho tilbake på biblioteket, då tida var ute.

Veldig sterkt om en lidelse de fleste av oss har vanskelig for å forstå. Det gjør både godt og vondt å lese "Kors på halsen". Godt fordi det er fantastisk å se hva kjœrlighet og samhold i en familie kan holde ut. Vondt simpelthen fordi det rykker i hjerterota at noen har det så bunnløst svart inni seg.

Takk, Knirk! Igjen!

Herregud så spent jeg var da den kom. Litt skuffa etter å ha lest den, men sjøl om det ikke var topp Hallbing, gikk han resten av norsk serielitteratur en høyt gang, nesten hver gang.

Herregu så bra dette er. Jeg trodde lenge Duun var en slags Bjørnson på nynorsk, utrolig døll altså. Så lå jeg med hjernerystelse et par uker, tror det var i 2000, og fikk ikke lese noe. Gikk på biblioteket og lånte medmenneske som lydbok, tenkte jeg kunne bruke tida til en pliktøvelse i dannelse. Og oppdaga at dette ikke bare var bra men best. Det er bare Garborg som konkurrerer Duun.

Leste denne for noen måneder siden. Den er bra, men er det bare meg som føler et sterkt ubehag ved boka? Det samfunnet han beskriver, er et samfunn uten svarte, og ungens overbevisning om sin egen viktighet er tidvis enerverende. Jeg er usikker på om et er boka eller det sør afrikanske samfunnet han beskriver som provoserte meg, men noe var det.

Eg skjønte at du sette det på spissen, og eg ser absolutt poenget ditt, med at filmen som sådan mister litt av sin eigenart dersom han blir samanlikna med boka. Men det er vel forskjell på kva fokus ein har også - er det eit spørsmål om å vurdere adapsjonen som god eller dårleg, då er boka relevant. Men er det eit spørsmål om det filmtekniske som sådan, er ikkje forhaldet til boka relevant. Og i ei rekke spørsmål er boka irrelevant for filmen. Men likevel er spørsmålet om forhaldet mellom dei to media relevant, i det filmen seier at han er ein adapsjon av boka.

Det beste eksemplet på filmar som lever betre på eiga hand enn saman med boka er vel kanskje "A Clockwork Orange". Eg tenker Kubrick med ei gong. Og eg veit ikkje kva forfattaren av boka bak filmen heiter.

Eg trur ikkje alle bøker er eigna til filmatisering. Eg trur snarare tvert imot at filmbransjen er litt raske med å gjere litterære salssuksessar om til film. Og det er langt frå alltid like vellukka. Eg høyrde nokon (eg hugsar ikkje kven eg siterer) seie at tv-serien er romanen sitt adapsjonsformat, medan filmen er novella sitt format. Dei beste filmatiseringane eg har sett er filmatiseringar som kuttar veldig mykje av boka bort, og legg vekt på eit aspekt. Og kanskje er det slik, at romanen ofte krever eit større format enn filmen.

Eg har også skrive ei fyldigare omtale om ho her. Eg likte ho ikkje spesielt godt.

Jeg slet litt med det samme, merket at jeg tidevis bent ut kjedet meg gjennom hele kapitler. Spessielt siden forventningene mine til boka var skyhøye.

Men tidevis ble jeg også dypt fasinert. Desverre var det bare sporadisk jeg ble fasinert, og heller ofte jeg kjedet meg.

Det første eg tenkte då eg las svaret ditt her, var "Nei, du har misforstått det eg sa". Men så tenkte eg meg litt meir om, og kanskje du har eit poeng.

Det punktet eg tenker at du har misforstått meg på, er at boka har rett, men filmen må prestere. Eg prøvde å seie at eg ser på filmen som ei tolking av boka. Der eg har lese boka først, pregar det meg og måten eg ser filmen på. Viss eg ser filmar basert på bøker eg ikkje har lese, har eg inga forforståing. Men når eg ser filmar basert på bøker eg har lese, kan eg ikkje unngå å samanlikne. Og med det meiner eg ikkje at boka er meir eller mindre "rektig" enn filmen. Eg meiner at filmen er ei tolking av boka, som eg kan vere meir eller mindre einig i.

På den andre sida er det noko i det du seier eg kjenner igjen. For eg samanliknar. Men det gjorde eg også då eg las *Pride and Prejudice" for første gong, etter å ha sett filmen 10 gonger først. Og eg trur ikkje det er mogleg å ikkje la dei inntrykka ein allereide har prege filmsjåinga eller lesinga i slike tilfelle.

Eg leverte denne boka tilbake til biblioteket etter ca. 80 sider. Det blei for monotont med denne Magda som gjekk heime og sørga og tenkte tilbake på livet.