Bokelskere.no

Hehe, jeg hadde tenkt til å skrive "..har begått en fin debut som prosaist", men av en eller annen grunn utelot jeg det. Ja, vet at hun har blitt publisert tidligere :) Jeg liker også Stridsberg veldig godt, så det hadde vært interessant om du leste LBK og ga en tilbakemelding på hva du synes. "Grand Mal" er tung, men på "bare" knapt 100 sider.

Broström Knausgård har begått en fin debut. De mange kvinnelige fortellerstemmene i tekstene har det til felles at de er veldig sterke og samtidig veldig skjøre, om enn på forskjellige måter. "Grand mal" er tung, og krever mye av leseren sin. Tankene gikk i blant til en annen svensk og dyktig forfatter, Sara Stridsberg, og spesielt i den nydelige "Min bror".

«Ifjor midt på sommeren ble en liten norsk kystby skueplassen for noen høyst usedvanlige begivenheter. Det dukket opp en fremmed i byen, en viss Nagel, en merkelig og eiendommelig sjarlatan som gjorde en masse påfallende ting og som forsvant like så plutselig som han var kommet. Denne mann fikk endog besøk av en ung og hemmelighetsfull dame som kom i gud vet hvilket ærend og ikke torde være på stedet mere enn i et par timer før hun reiste sin vei. Men alt dette er ikke begynnelsen ...»

Mysterier, Knut Hamsun

Ja, dere. Er det flere bokelskere fra Kristiansund her, mon tro?

Child of God

Blood Meridian,
or the Evening Redness in the West
The Sunset Limited
The Road
- Outer Dark

No Country for Old Men

(Cormac McCarthy)

Åmås hadde tilgang på et stort og unikt kildemateriale da han skrev denne biografien; ikke minst Hauges egne dagbøker. Boka gir et interessant bilde av både Hauge og hvordan norsk litteratur utviklet seg i perioden 1920-1990. Som leser hadde jeg gjerne sett mindre anmeldelser og konsulentuttalelser (gjengitt i sin helhet) til fordel for eksempelvis mer om Hauges barndom og siste leveår, men alt i alt: "Mitt liv var draum" er et omfangsrikt og spennende gløtt inn i livet til en av Norges største diktere.

Ja, uff. Leste Dostojevskij når jeg var femten. Don Quijote når jeg var seksten. Og Jane Austen og Tolkien når jeg var tolv. Blant annet. Noe funka veldig bra, mens noe gikk riktig dårlig - har ennå avsmak for Austen, og får meg ikke til å lese noe av Dostojevskij om igjen, selv om det var veldig mye som gikk meg hus forbi den første gangen.

Jeg gjør noe av det samme. Sparer på forfatterskap. Tørr f.eks. ikke å lese noe mer av Cormac McCarthy etter å ha leste, og elsket, The Road og No Country for Old Men - dette på tross av at jeg har tre uleste bøker av ham i hylla. usikker om jeg gjør dette fordi jeg sparer til tøffe tider, eller fordi jeg er så inderlig redd for å bli skuffet.

Jeg i kommunismens Albania. For øyeblikket forvist til landsbygda; for en forbrytelse jeg ikke har begått - mye mulig for en forbrytelse som aldri ble begått.

Ismail Kadare - Etterfølgeren.

Enig. Veldig irriterende i grunn, holdt på et vist punkt på å legge fra meg boka for godt, da jeg var midt i en veldig dårlig novelle. Gjorde heldigvis ikke det, da det skjulet seg flere gode leseropplevelser senere i samlingen.

Jeg syntes tanken bak boka var bedre enn selve boka. En virkelig sprø og original idé - men i praksis ble det litt for repeterende og opplagt for min del. Likte den første halvdelen av boka veldig godt, men gikk etter hvert lei, og syntes handlingen ble litt for "tvunget".

Jeg forstår ikke de til tider panegyriske omtalene denne romanen har fått i amerikansk presse. Cunningham skildrer en kjølig, polert hovedperson. Klisjèfylt nok en velstående mann midt i livet som er kunsthandler, bor på Manhattan, bruker merkeklær og drikker martinier med kona når de begge møtes hjemme i sin kule leilighet etter endt arbeidsdag (som selvfølgelig har vært veldig slitsom, med alle de drøssevis av e-postene han må besvare fra innbilske, egosentriske kunstnere). På overflaten er alt perfekt, ja, men på den mørke undersiden..... og så videre. Som leser hadde jeg nok forstått metaforene uten at Cunningham hadde behøvd å kline dem utover med fet pensel. Forfatteren innleder cirka midtveis i fortellingen et moment som man tror skal få en utslagsgivende og viktig betydning, men han velger annerledes. Ikke et særlig smart valg, herr Cunningham! Akk, for en kjedelig og intetsigende historie. Den andre prikken på terningen får du forresten fordi du i det minste klarer å skape èn interessant bi-person som går utenpå klisjèen om kunstelskere.

Et fint lite høstdikt av Emily Dickinson.

AUTUMN

The morns are meeker than they were,
The nuts are getting brown;
The berry's cheek is plumper,
The rose is out of town.

The maple wears a gayer scarf,
The field a scarlet gown.
Lest I should be old-fashioned,
I'll put a trinket on.

Hipp, hipp Hurra!

Det er jo dette resonementet til Helland står og faller på, men eg meiner at Helland har sagt at argumentasjonen er at i og med at Ibsen var apotekar, var det rimeleg grunn til å anta at han kjende til desse smittevegane.

Neil Strauss er for mange best kjent som mannen bak den tonesettende bibelen om hvordan finne kjærleiken i "The game", men for meg er han en usedvanlig dyktig kulturjournalist som i en årrekke har levert noen av vår tids mest spenstige portrettintervjuer.

Jeg lo høyt og rått flere ganger med "Everybody loves you when you're dead" mellom hendene, og tok meg stadig i å tenke at det er skummelt at vi dyrker skuespillere, artister og kjendiser så mye som vi gjør - når mange av dem åpenbart er så inn i granskauen tjukke i huet.

Og så lo jeg rått - enda en gang, litt høyere.