Bokelskere.no

[…] Sannheten kan være tøff mange ganger.

Det er i det hele tatt noe ved ulykker som får frem det beste i oss mennesker. For noen år siden brøt det ut en brann i et av kjøpsentrene i hjembyen min. Ved en tilfeldighet befant jeg meg der. Da opplevde jeg noe forunderlig. Midt i katastrofen var det et sterkt fellesskap: vi tilskuerne tok alle del i samme begivenhet, vi hjalp til det lille vi kunne, og selv om vi alle var ukjente for hverandre utvekslet vi noen fraser med sidemannen

I døden tenker alle mennesker på Gud. Det var det læreren hans i barneskolen hadde sagt en gang. Det hadde fascinert Felix, og han hadde aldri glemt setningen. Nå opplevde han sannheten i den.

Det var uskrevne koder, det visste hun, og hun hadde i alle år slitt med å knekke dem. Hun hadde dem bare ikke i seg..

Livet mitt er en døgnkontinuerlig nyhetskanal av alle slags rare tanker, som alt sammen blir for mye. Av og til topper det seg, og i slike stunder er det et rop inni meg om at noen bør dra ut av kontakten og stoppe tv – bildene inni hodet mitt. Men hva gjør man når det verken finnes av – knapp eller ledning til apparatet?

Alltid må jeg være vakt mot for sterke oppturer. Jeg tåler dem like dårlig som oppturene. Med andre ord: Jeg må aller helst bevege meg i et emosjonelt ingenmannsland, i en nøytral sone, der jeg ikke settes i for store sterke svingninger verken av den ene eller andre art.

Hun ble grepet av hvordan bilder kunne fortelle historier, særlig hvis man koplet fotografiet med en sterk fantasi og forestillingsevne. Og fantasi hadde hun nok av. Det var fascinerende å se hvordan ansiktsuttrykk fortalte hele historier om mennesker, i alle fall gjorde de det i Karens fantasi.

Hun var to personer: en på utsiden, en annen inni seg som hun ikke ville vedkjenne seg og som hun hele tiden prøvde å stagge.

[…]den egentlige Kirsti herjet vilt i henne for å komme ut. Ofte opplevde hun at det var en annen person langt der inne som hamret på en usynlig dør for å slippe fri[…]

Horvascz innså at fortiden aldri kunne gjenskapes og at livet som han en gang hadde kjent, aldri ville vende tilbake.

Jeg kjemper hardt. Og jeg vet hva det er mot: frykten for å elske henne.

Gamle båter burde man vise ære, Julian. Vi burde dekorere dem og vie dem til havet med pomp og prakt. Treverket i dem har opplevd så mye. Og vet du at fuglene som flyr ned på dem, er sjelene til forsvunne sjømenn?.

Når alt kommer til alt ,så gjør vi jo ikke annet hele livet vårt igjennom enn å søke etter vår annen halvdel: Et menneske som aksepterer oss,som gjenkjenner oss og som elsker oss som seg selv.

Jeg må unngå relasjoner hvis de blir for nære og tette. Nervene takler ikke et eventuelt brudd med en jeg er virkelig knyttet til

Jeg tror det finnes evige øyeblikk i livet. Et menneskeliv er – slik jeg ser det – ikke en rett linja, bare en masse punkter. Livet følger ingen logikk, men det hva det er på grunn av det jeg kaller evige øyeblikk. Det finnes neppe av dem, kanskje fem-ti, avhengig av hvor lenge vi får leve. Men de former oss, disse evige øyeblikkene. De former livskursen vår, styrer oss kanskje inn på nye veier. Når vi fanges av kjedsomhet og har gått i dvale, de fører oss i kontakt med de ytterst få menneskene som virkelig betyr noe for oss, legger noen ganger relasjoner øde og etablerer andre ganger nye. Noen av disse evige øyeblikkene fører oss inn i valg som er fatale, andre ganger i avgjørelser som revolusjonerer livene vår i positiv forstand.