Jeg grubler stadig over denne boken og det må man jo si er et kvalitetsstempel.

Det jeg syntes er vanskelig med denne historien er at forfatteren gir oss så lite bakgrunnsinformasjon om hovedpersonene. Ofte er det jo slik at fortiden kan gi oss en forståelse over nåtiden, men her har vi få holdepunkter og det kan til tider være vanskelig å forstå fult ut hvorfor moren handler som hun gjør.

Jeg husker godt en episode i boken hvor vi får et lite innblikk i morens fortid.
Det er når hun filmer i bryllupet og får en kommentar som gjør at hun må gå på do for å samle seg litt. Da gir forfatteren oss noen interessante tanker fra moren:

Jeg så på hendene mine mens jeg satt og tisset, lurte på hvordan det kunne ha seg at jeg fremdeles, etter alle disse årene, føler meg like utrygg i meg selv som da jeg var femten. Den eneste forskjellen var at tenåringen nå levde i en femti år gammel damekropp med slapp og merket hud, og selv om det ofte var tenåringen i meg som tok over og styrte tankene, ble ordene som kom ut, filtrert gjennom kroppen. Det kunne lure noen hver.

Selv om jeg er mamma til en gutt i 20 årene og ikke kjenner meg igjen i situasjonene i boken så var dette en fascinerende historie som ble godt fortalt.

Glad for at jeg har lest denne boken og ser nå frem til oppstart av ny bok sammen med dere.

Falkberget har jeg med. Hvem er Kinck?

Har dem mest på grunn av hyllepynt, men kommer sikkert til å lese litt i dem.

Mine opplysninger om originaltittelen var feil, og dette har jeg rettet opp nå:

"Originaltittelen på boka er "Azul-corvo", og den utkom i 2010. Den engelske tittelen er "Crow Blue" og den engelske utgaven er oversatt fra portugisisk av den prisbelønte oversetteren Alison Entrekin, jf. Wikipedia-siden om forfatteren. Den norske utgaven inneholder ikke noen opplysninger om hvem som har oversatt boka til norsk, et poeng Marta Norheim gjør i sin anmeldelse av boka på NRKs nettsider den 10. april i år."

Har hun lest bøkene til Levi Henriksen?
Han har en fin penn, og skriver historier fra bygde-Norge.

Om tilhørighet og savn

Adriana Lisboa (f. 1970) er en brasiliansk forfatter fra Rio de Janeiro. Hun skriver sine bøker på portugisisk - i alt seks romaner så langt. I tillegg har hun utgitt poesi, noveller og bøker for barn. I følge Tigerforlaget er hun blitt kåret til en av Brasils ti største forfattere gjennom tidene, og hun har bl.a. mottatt utmerkelser som José Saramago Prize of Literature og Brazilian National Library Fellowship. For tiden holder forfatteren på med en doktorgrad i litteratur.

Originaltittelen på boka er "Azul-corvo", og den utkom i 2010. Den engelske tittelen er "Crow Blue" og den er oversatt fra portugisisk av den prisbelønte oversetteren Alison Entrekin, jf. Wikipedia-siden om forfatteren. Den norske utgaven inneholder ikke noen opplysninger om hvem som har oversatt boka til norsk, et poeng Marta Norheim gjør i sin anmeldelse av boka på NRKs nettsider den 10. april i år. jf. Wikipedia-siden om forfatteren.

Den norske utgaven inneholder ikke noen opplysninger om hvem som har oversatt boka til norsk, et poeng Marta Norheim gjør i sin anmeldelse av boka på NRKs nettsider den 10. april i år.

Norheim skriver: "Ei lesverdig bok, sjølv om omsetjinga ikkje held mål. Eg les gjerne fleire bøker av Lisboa på norsk, men då må forlaget ha tol og vente til ein portugisiskkyndig omsetjar kan ta jobben."

Selv vil jeg ikke gå så langt som å si at oversettelsen ikke holder mål, men det er noen skjønnhetspletter her og der. Men så vet jo ikke jeg hvordan originalutgavens språklige kvaliteter er ... For øvrig er det høyst uvanlig at kolofonen i en bok ikke inneholder informasjon om originaltittel, og at det ikke er mulig å finne ut hvem som har oversatt boka til norsk (muligens også fra hvilket språk).

"Jeg var tretten. Å være tretten er som å befinne seg i ødemarka. Opplevelsen ble forsterket av at jeg jo også rent fysisk befant meg i ødemarka. I et hus som ikke var mitt, i en by som ikke var min, i et land som ikke var mitt, i en enmannsfamilie som, til tross for alle krysningspunkter og intensjoner (alle veldig gode), heller ikke var min." (side 7-8)

Bokas jeg-person er 13 år gamle Vanja, eller Evangelina som hun egentlig heter. Hun har nettopp mistet moren sin, og har reist til Colorado hvor morens første ektemann Fernando bor. Moren var gift med Fernando da hun ble gravid med Vanja med en tilfeldig fremmed 14 år tidligere. Som de gentlemann Fernando var, stilte han i etterkant opp for sin kone, selv om barnet ikke var hans. Nå håper Vanja at han skal hjelpe henne med å finne frem til hennes biologiske far. Med på veien får hun hans historie som tidligere geriljasoldat, og med dette får vi med oss Brasils blodige historie under militærdiktaturet (som varte helt frem til 1985), hvor folk ble arrestert, torturert og forsvant.

"Et merkelig fenomen inntreffer når du har vært for lenge hjemmefra. Forestillingen din om hva hjemme er - en by, et land - blekner stadig, som et fargerikt bilde som daglig eksponeres for sollys. Men du får ikke straks tak i et nytt bilde som kan erstatte det gamle. Prøv: Oppfør deg, kle deg, snakk slik menneskene rundt deg gjør. Benytt deg av slang-ord, dra på de kule stedene, legg innsats i å forstå det politiske landskapet. Prøv å ikke la deg overraske hver eneste gang dy ser folk som selger brukte møbler og klær og bøker utenfor garasjene sine (skiltet på gatehjørnet: garage sale), eller supermarkeder som selger gresskar i oktober og redskaper for å hule dem ut, eller labyrinter i maisåkre. Lat som om ingenting av dette er nytt for deg." (side 67)

Det handler om å føle seg annerledes og likevel lete etter et holdepunkt som er bevis på at du er innenfor, at du er inkludert. I denne prosessen handler det om å legge særtrekkene dine et annet sted. Men uansett hvor mye du anstrenger deg, blir du en slags hybrid, og til slutt hører du ikke hjemme noen steder - verken der du kom fra eller der du har kommet. Og den du lurer, er deg selv - ikke de andre ...

Vanjas ønske om å høre til og tankene hun gjør seg i den forbindelse er gripende i all sin enkelhet. Nå har det riktignok gått noen år og hun ser tilbake på det som skjedde den gangen hun var 13 år og morløs, og jaktet på røttene sine - spent på hva hun kom til å finne til slutt.

"Vi klarte oss. Jeg klarte meg på skolen, den første uka, ved å spille kul. Og av en eller annen grunn trodde de andre ungdommene at jeg var kul.
Rio de Janeeiro? Kult! Hva pokker gjør du her, dude?

Jeg kunne ikke svare at, vel, dude, det jeg gjør her, det jeg for pokker gjør her, er å undersøke om jeg kan finne faren min, han må jo finnes et eller annet sted, moren min døde for et år siden og jeg bor sammen med eksmannen hennes som ifølge fødselsattesten min er faren min, men han er ikke det, ikke på ordentlig.

Så jeg trakk på skuldrene og holdt meg for meg selv, men de andre ungdommene trodde jeg var kul. og Aditi Ramagiri, som var populær, syntes jeg var kul, og så ble vi venner og hun fikk meg til å innse hvilken taper Jake Moore var." (side 71-72)

Vanja er klar over at faren kan være hvem som helst. Kanskje en taper han også? Likevel ønsker hun å finne ut hvem han er ... Fordi hun tror at dette er avgjørende for følelsen av å høre til. Underveis erfarer hun at hun selv - et foreldreløst barn - kan være et viktig holdepunkt for andre. Kanskje biologiske røtter ikke er så viktige likevel? Underveis får hun høre Fernandos grufulle historier ...

"Hvordan kan du kristne et barn om du er kommunist og kommunister ikke tror på Gud? I fengselet i Xambioá (som ikke var det vakre Shangri-La midt ute i en dal i Himalaya), i en celle uten toalett, hørte han et kvinneskrik som syntes å komme fra en torturseanse. For å lure ham sa de atdet var kona hans, Tereza, som skrek. Pedro ble gitt elektrosjokk gjennom kuttene i armene. Ved en anledning holdt de et knivblad mot øyet hans og ba ham gjenta at han var en kommunist. Han ble hengt fra taket, naken. Han fortsatte å overleve. Når alt kommer til alt, som en prest en gang sa, får du ingen tilståelser ved å dele ut sukkertøy.

... Jeg ser på armene mine som er uten arr og tenker på kutt og elektrosjokk. Og jeg lurer på hvordan vrengte liv og vrengte mennesker finner den rette veien ut igjen." (side 115)

Bakteppet i romanen - den politiske situasjonen i Brasil så sent som på 1980-tallet, fortalt av Fernando - er etter min mening med på å løfte historien om Vanjas leting etter sin far, opp fra noe som ellers kunne ha blitt litt "trivielt". For øvrig er Vanjas egne refleksjoner om tilhørighet svært gripende. Mange mennesker i verden har det som henne, selv om årsakene til at man befinner seg i utlendighet kan være så forskjellige.

Hver gang jeg kommer over bøker fra Latin-Amerika, våkner min nysgjerrighet voldsomt. Ekstra spennende er det selvsagt når det dukker opp "nye" forfattere - i alle fall for oss norske lesere. Så vidt jeg vet er ingen av Adriana Lisboas bøker tidligere oversatt til norsk, men dét er det virkelig en grunn til å gjøre noe med. Og som Marta Norheim fra NRK har uttalt i sin anmeldelse av denne boka, er det å håpe på at fremtidige oversettelser skjer direkte fra portugisisk og ikke via engelsk, og at vedkommende oversetter står frem med fullt navn. Bokas litterære kvaliteter hever seg godt over de fleste bestselgerne på markedet (det merker man selv om noe kan ha forsvunnet i oversettelsesprosessen) - bare for å ha presisert dét! At flere av temaene i boka er av eksistensiell karakter, gjør dessuten at jeg oppfatter den som viktig.

Jeg anbefaler denne boka!

Kan denne boka være noe for henne tro? Dråper i havet av Odd W. Surén. Det var i allefall ei bok jeg hadde glede av å lese.
Ei annen bok er Kjærleikens ferjereiser av Edvard Hoem.

Jeg har samlede verker av Tolstoj, Hamsun, Undset, Falkberget, Duun og Garborg. Har nettopp bestilt samlede verker av Skram på antikvariat.net.

Hvilke flere samlede verker bør man som bokelsker ha?

På forhånd takk!

Alt det som menneskeheten har gjort, tenkt, vunnet eller vært, ligger magisk bevart i bøkenes sider.

Thomas Carlyle - skotsk forfatter

Dette er fjorårets beste amerikanske roman av Anthony Doerr Boka heter Alt lyset vi ikke ser.
Denne boka har jeg lyst til å lese for den virker ganske så interessant.
Gitte Furuseth har skrevet en fin omtale av boka her på Bokelskere.

Jeg er veldig imponert over forslagene som har kommet inn. Som alltid er det utrolig mange spennende forslag.

Mitt forslag denne gangen er Assia Djebar, (psevdonym for Fatima-Zohra Imalayen).
Denne algeriske forfatteren har stått på leselisten min lenge uten at jeg har fått gjort noe med det. Hun døde i år nesten 80 år gammel.

Djebar er en av Nord-Afrikas mest kjente fortattere og har vært nominert til Nobelprisen flere ganger.
Gjennom sitt forfatterskap løftet hun frem algeriske kvinner og gir en stemme til de som ikke kan uttrykke seg selv.

Jeg foreslår derfor, Stort er fengselet av Assia Djebar.

Hvilke bøker har du av han?

Opplevelsesrik vandring sammen med Bringsværd i Londons gater. Historiske personer, hendelser og steder i skjønn forening. Her blir du med på bl.a. klovnemesse, interessante bokgater, markeder og ikke minst puber.
Han går på en måte i fotsporene til Richard Hermanns uvurderlige bok Mine gledes by.
Bringsværd skriver med en "lett" penn, med glimt i øyet, derfor ble boka en glede å lese, og ikke minst fikk jeg mange gode tips for steder å besøke til neste Londontur.

Denne gangen vil jeg foreslå ei bok av Salman Rushdie. Har lest Midnattsbarn med stor glede, nå velger jeg boka Skam.
Det er en vittig og hardtslående satire over pakistansk maktkamp, bl.a. med et lett tilslørt profetisk portrett av Benazir Bhutto (Store Norske Leksikon)

Leser du bøkene i samme rekkefølge?

"Mysteriet Maldivene" av Thor Heyerdahl. Handler om arkeologiske utgravninger på Maldivene. Interessant bok!

Jeg leser The husband`s secret av Liane Moriarty og Fasandreperne av Jussi Adler-Olsen
Den første leser jeg som e-bok og den andre som lydbok. Spennende på hver sin måte!

Lykkes med andreboka!

Stig Beite Løken (f. 1985) debuterte i 2012 med novellesamlingen "Det finnes ingenting mer livsbejaende enn å være mørkeredd". (Linken fører til min omtale av denne boka.)

I år er forfatteren ute med sin andre bok - denne gangen med romanen "Skogen i tapetet". Rent sjangermessig mener jeg at denne boka må plasseres i grenseland mellom en voksenroman og en ungdomsroman, fordi den har noe å gi til begge målgrupper.

I romanen møter vi Mathilde, som er 17 år. Moren, stefaren og Mathilde har reist ut på landet for å rydde et hus de har arvet av mormoren. Relasjonen mellom disse tre, en død elg i skogen (som forresten er en hjort) og nabogutten Aslak, som ikke er helt som alle andre, er det vi kan kalle den røde tråden gjennom hele romanen.

Mathilde har det ikke greit. Uten at dette sies direkte, aner vi at moren antakelig er narkoman. Hun sover mye, er ikke til stede når hun bør være det, og overlater dermed Mathilde mye godt til den forfyllede stefaren Sverre.

"Terrassen var full av tomflasker. Det dryppet svette fra pannen min. Solen stakk i øynene. Like ved skyvedøren snublet jeg i flaskene. Jeg reiste meg, skjøv opp døren og gikk inn i stuen. Sverre satt i godstolen og glante på tv-en. Ved siden av stolen lå det flere tomflasker.

Kom, sa jeg. Pusten min var så tung at jeg bare så vidt klarte å snakke.

Hva er det, spurte han. Stemmen var snøvlete.

Død elg i skogen, sa jeg og pekte mot skoggrensen.

Han ristet på hodet og mumlet noe jeg ikke hørte." (side 7)

Mathilde har et eget forråd av penger, fordi dette er helt nødvendig. De to voksenpersonene som skulle ha tatt vare på henne, er stadig i beit for penger til mat, strømregninger og andre nødvendighetsartikler. Hun opptrer ikke bare som en reddende engel i det skjulte. De voksne regner med henne når de er blakke. Lønningene hennes som ekstrahjelp på Bunnpris varer imidlertid ikke evig, og en dag gjør Mathilde noe som ville ha gjort de fleste foreldre skrekkslagne dersom de hadde visst det. Mathildes voksenpersoner merker imidlertid ikke en gang at hun er borte.

"Før bestemor skrudde av leselyset sitt og sa at vi måtte sove, pleide hun alltid å fortelle eventyr: Hans og Grete, Gullhår og de tre bjørnene, Rødhette, Tornerose, Askepott. Etterpå turte jeg aldri å skru av mitt eget leselys. Mens jeg ventet på at jeg skulle bli så trøtt at jeg ikke klarte å holde meg våken, ble jeg liggende og kikke på veggtapetet. Det var bilder av fasaner og blomsterkroner på det, områnget av mørke krokete greiner som lignet på lange tynne menneskehender. Jeg måtte alltid holde et øye med greinene for å være helt sikker på at de ikke beveget seg." (side 18-19)

Slik drømmer Mathilde seg tilbake til en barndom som har innholdt lysere sider ved livet enn hva hun er vitne til nå, omgitt som hun er av dysfunksjonelle voksenpersoner. Tittelen "Skogen i tapetet" og bokas nydelige og spesielle omslag henspeiler på akkurat dette: barndomsdrømmene om en skog i tapetet, som når som helst kunne bli levende i et barns fantasi, særlig når natten erstattet dagen.

Samtidig med at livet foregår der ute på landet, hvor ensomheten og et litt for stort ansvar trenger på, får vi innblikk i en verden som det dessverre er mange ungdommer som opplever: mobil- og nettmobbing av styggeste sort, hvor det henspeiles til sex. Vi aner også at Mathilde er forelsket i en venninne, gjennom at hun følger med på alt som skjer på Facebook-siden hennes. Hvordan hun blar forbi "kjedelige feriebilder", og hele tiden jakter på selfies ... Så faller hun i unåde hos vennene på grunn av et feiltrinn, og helvete er for alvor løs.

Stemningen i boka er fortettet og dyster, der den stort sett foregår i dysfunksjonelle omgivelser i skogen, like i nærheten av en død elg, som altså egentlig er en hjort. På dette punktet kjenner jeg en hel del igjen fra novellesamlingen som Løken debuterte med i 2012. Hvor langt må Mathilde gå før de rundt henne skjønner at det er hun som trenger hjelp og omsorg?

Stig Beite Løken har med denne boka evnet å sette meg i en tilstand av tristhet mens jeg leste, og det uten ty verken til melodramatiske triks eller klisjéer. Mathilde går nemlig ikke rundt og oppfører seg som en man bør synes synd på. Hun prøver bare å overleve i en tilværelse hvor hun egentlig ikke vet om noen annen måte å leve på. Samtidig skjønner hun at det er de voksne som må skjerpe seg - ikke først og fremst hun selv. Dysfunksjonaliteten hos henne kommer først og fremst frem når hun forsøker å skaffe mer penger, fordi forrådet hennes er i ferd med å gå tomt. Et forråd som utgjør selve basisen, det trygge i livet hennes. Uten penger risikerer hun å miste grepet over tilværelsen. Dette og små drypp av godhet som tross alt kommer fra omverdenen - også fra stefaren - er redningen for henne ...

"Skogen i tapetet" er en tynn og lettlest bok på 217 sider, men Løken har like fullt klart å skape et troverdig univers innenfor romanens nokså knappe rammer. Han skriver godt, og jeg merker at han har tatt sitt forfatterskap et skritt videre rent kvalitetsmessig. Spesielt Mathilde fremstår som svært sammensatt og med mange sider i sin personlighet, og dette beskriver Løken overbevisende fordi han åpenbart innehar den psykologisk innsikten som må til. Det øvrige persongalleriet er mer perifert, og beskrives kun i den grad deres handlinger og valg griper inn i Mathildes liv - slik det jo som regel er i en jeg-person-roman. Underteksten i romanen gjør at det blir en del igjen til leserens fantasi. Han våger å la det være en hel del uuttalt i relasjonene mellom personene i boka - slik det jo nettopp er også i det virkelige liv. Vi vet ikke alt, men er henvist til å gjette og tolke. Dét liker jeg godt, og akkurat dette skiller ofte det gode fra det middelmådige innenfor litteraturen, slik jeg ser det. Dessuten vil jeg understreke at Løken er god på dialoger. Disse flyter lett og naturlig, og dette medvirker til å gjøre romanen enda mer helstøpt.

Denne romanen kan jeg uten videre anbefale!

Et nydelig dikt! Jeg har ei bok hvor jeg samler gode dikt og sitater, og dette skal få plass i den. Takk for at du delte :))