Da annengenerasjonens kunstnere tok fatt på byggingen av en moderne norsk kunstinstitusjon 20 år tidligere, inngikk de fra første stund i forhandlinger med staten. Resultatet var en egen norsk kulturmodell, vidt forskjellig fra den franske, med en progressiv kunstnerstand som sammen med kunsteksperter og museumsfolk langt på vei styrte kunstlivet i statens navn gjennom tildeling av kunststipender og innkjøp til statens eget museum. For en avantgardist som Munch var dette avgjørende: Selv om en mesen som Olaf Schou var viktig nok, var det staten som til syvende og sist garanterte for hans anerkjennelse og kunstneriske frihet.
Glemskheten hans ble legendarisk; på samvirkelaget kunne han dukke opp med hyssing knyttet rundt alle fingrene på venstre hånd for å huske noe han likevel hadde glemt.
Munch hadde vært en reisende i hele sitt voksne liv, og selv som huseier levde han i en tilstand av kaos og oppbrudd. Kona til Nils, Margrete Kjær, innså at hun var kommet til et ungkarshjem da verten tilberedte fiskemiddagen ved simpelthen å skjære fisken over der innvollene sluttet, før han slengte den nederste delen i kjelen,
De få gjestene han inviterte hjem, glemte det sent. Nils Kjær, for eksempel, hadde knapt kommet innenfor døren før han falt så lang han var. «Det er sant», utbrøt Munch, «jeg mistet et speilegg på gulvet, og glemte å ta det opp.»
Så fryktelig å høre, Julie! Selv om jeg ikke har skrevet her om det, har jeg tenkt mye på den forferdelige situasjonen du og dine nærmeste er i og som det er vanskelig å forstå rekkevidden av. Du har min dypeste medfølelse. Det føles så meningsløst at ikke verdenssamfunnet kan stoppe denne galskapen.
Jo. Å tro på norsk media er det lett å få det synet du har. Ensidig og demoniserende slik at Israel blir fremstilt som overgriperen.
En stor takk til deg, Lillevi, som fortalte hvor jeg kunne få tak i boka. Jeg fikk bestilt den fra «Natur og fritid», og tror det var det siste eksemplaret de hadde. Det ble en svært populær julegave til kailln. Ekstra stas ble det da jeg oppdaget at han kjenner forfatteren :-)
Først må jeg si meg enig med deg i anbefalingen av Claire Keegans Småting som dette, men siden jeg leste den i desember 2022 så kommer den ikke med i min «selvangivelse» denne gang.
Av oversikten her på Bokelskere ser jeg at jeg har lest 49 bøker i løpet av året. Jeg har lest etter innfallsmetoden, og mye har blitt norsk. Jeg har latt meg friste av nye bøker, og likte blant annet Gjestene av Agnes Ravatn og Etterklang av Helga Flatland veldig godt. Begge har et veldig godt språk og serverer historier med både humor og driv, synes jeg.
Utenfor allfarvei?
Det har blitt flere grafiske romaner (som noen også vil kalle tegneserier), og jeg kan varmt anbefale disse tre:
- De ukrainske notatbøkene av Igort
Den viser historiene til ukrainere og deres familier i dramatiske perioder på 1900-tallet, bl.a. Holodomor (det sovjetiske folkemordet på ukrainerne).
- Survilo – mormors historie om livet under Stalin av Olga Lavrentjeva
- Heimat – et tysk familiealbum av Nora Krug, hvor hun prøver å finne sannheten om sin families historie under andre verdenskrig.
Fra sikre kilder - fortellinger av Per Schreiner. Dette er små fortellinger som framstår som dokumentariske, men som omslaget sier er en lek med sannhet og løgn. Kortfattet og elegant.
Årets positive overraskelse
Før plogen din over de dødes knokler av Olga Tokarczuk. Denne hadde jeg i utgangspunktet ikke så lyst til å lese, men den ble valgt i en boksirkel jeg deltar i. Heldigvis – ellers ville jeg ha gått glipp av en god leseopplevelse! Jeg synes Torill Revheim oppsummerer boka veldig godt i sin kommentar her inne: … en mørk feministisk komedie, en eksistensiell fabel, en hyllest til poeten William Blake og et mordmysterium.
Litt av hvert
Elizabeth Strout er en av mine favoritter, og jeg likte også hennes siste bok, Lucy ved havet, godt.
Karin Smirnoff var et nytt bekjentskap for meg, og jeg leste hennes trilogi om Jana Kippo. Hun har en særegen skrivestil, men det går overraskende greit å venne seg til at det ikke er store bokstaver og punktum. Historien er voldsom. Jeg likte den første boka, Jeg dro ned til bror best, mens de to andre etter hvert framsto litt vel karikert, etter mitt syn. Men uansett verd å lese alle tre.
Et lite liv av Hanya Yanagihara.
Essaysamlingen De små dyder av Natalia Ginzburg. Det er en samling av tekster hun skrev mellom 1944 og 1960. Hun skriver bl.a. om en periode i eksil i Abruzzo – noe som inspirerte Per Petterson til hans bok Mitt Abruzzo.
Gjentar meg sikkert mye, men tydeligvis nødvendig. Israel ønsker ikke fordrivelse av palestinere, men å leve i fred med alle sine naboer,
De ufødtes land er full av kryssende veier som ikke ble valgt, stier vi vendte ryggen til. I en snedig tilstand av halv tilblivelse lusker de rundt i de tapte sjansers skyggeland.
Hvis folkemord er målet til Israel hadde mange flere blitt drept. Hamas bruker sivile som skjold. Israel bruker sivile som skjold og dødstallene fra dem er ikke å stole på. Hamas har ansvaret for de som blir drept. Israel fikk for eksempel skylden for angrep på et sykehus med flere hundre drept. Mulig jeg husker feil antall drepte som Israel ble beskyldt for. Sannheten var at det var en feilskutt rakett fra Hamas eller Islamsk hellig krig som traff ved siden av sykehuset og langt færre drepte. Hvis det har vært en fordrivelse er det for å beskytte dem mot å bli drept.
Det var vanlig å kalle endometrose «karrierekvinnens lidelse»; underforstått som, der ser du, kyniske kjerring, hva du har igjen for å sette hekkingen på vent og dine ambisjoner først.
Det er du som tar i bruk ordet vits for de som tar Twains bok på alvor.
En katolikks liv leves helt og holdent i skyggen av en lykkelig død - som om livet skulle utspilles i et sølvinnrammet, spettet speil, eldgammelt og smigrende.
Della førte meg til leveravdelingen, der tretti år eldre mennesker enn meg sto i kø. De ventet riktignok på ultralyd, men det var en egen kø, kun for dem. De var gule, oppblåste mennesker som liknet hverandre, som så ut til å være medlemmer av samme familie. Ingen av dem snakket til meg. De bare sto og så. Krumbøyd, som meg. De hadde lagt buken over underarmene, holdt sin egen tunge vom oppe - som når debutanter løfter slepet for å smette ut av Buckingham Palace etter å ha blitt presentert for sosieteten.
Og enda meir artig blir det om ein går inn på nettsida https://www.dreambikeregister.com/hjemmesnekret-sykkel
Fantastisk!
Du må bare ytre deg. Det må jeg også få lov til ved å si det.
En vits for en jødehater.
Det kan ha ha vært «Mennesket i middelalderens Norge» av Sverre Bagge. Noen som vet om den er å få tak i?
For noen dager siden så jeg en som hadde en bok om Norge i middelalderen. Husker den hadde noe med Sigrid Undset å gjøre. Kanskje Kristin Lavransdatter. Også tror jeg det er sakprosa. Noen som vet hvilken bok det er?
På forhånd takk!