Jeg leter etter en diskusjon der en anbefalte et boknettsted som heter www.awesomebooks.com, men jeg husker ikke hva diskusjonen heter. Er det noen som husker diskusjonen eller vet om kan søke på diskusjonen her på bokelskere.no?

På forhånd takk!

Absolutt ikke!

Nei, du "må" ikke. Men du kommer uansett til å få lyst til å lese den etterpå, dersom du leser "M Train" først ... :-)

Herlig oppfølger av "Just kids"!

Det er nesten nøyaktig ett år siden jeg leste min første Patti Smith-bok - "Just kids". Akkurat så helfrelst ble jeg at jeg blant annet kjøpte billetter til Patti Smith-konserten på Norwegian Wood-festivalen i juni 2015 (min googling gjorde meg oppmerksom på konserten - Patti Smith-fan har jeg vært siden begynnelsen av 1980-tallet). Det var for øvrig en helt ut av hvitøyet fantastisk konsert! Dessuten gikk jeg litt i hennes fotspor da mannen min og jeg var i New York påsken 2015. Chelsea Hotel sto selvsagt på programmet (her bodde hun en liten periode), og det samme gjorde Strand Bookstore (her jobbet hun mens hun drømte å slå gjennom som poet). Jeg sikret meg et par av diktsamlingene hennes også - kjøpt på Strand.

"Det er ikkje lett å skrive om ingenting", er den første setningen i Patti Smiths bok "M Train". Men hva er "ingenting"? er det betimelig å spørre seg. Patti Smith bestreber seg faktisk på å skrive om "ingenting". Den som forventer seg en bok om hennes artist-liv, vil bli skuffet. "M Train" er en ytterst stillferdig bok om det å være menneske - om det å være Patti Smith ... Helt avkledd for ytre staffasje, for her kommer vi inn til kjernen av personen Patti - den hun er når hun ikke står på scenen. Ja, vi får faktisk nesten inntrykk av at det å stå på scenen er noe hun gjør bare når hun trenger mer penger.

I "M Train" følger vi Patti Smith i hennes dagligliv i New York, der Café Íno står sentralt. Det er trygt for henne å skrive om yndlingscaféen nå - ingen fare for å bli nedrent av fans ... for caféen ble på et tidspunkt nedlagt, til hennes store sorg. Her drakk hun mang en kopp kaffe, mens hun koste seg med sine små skriblerier, leste bøker eller rett og slett bare satt der og betraktet folk. Kaffe står sentralt for henne, hun som verken har lappen eller kan svømme.

Ekteskapet med Fred står sentralt i livet hennes. Ham giftet hun seg med i 1980, og de forble gift inntil han døde så altfor ung i 1994. Fred hadde indianske gener, og var en mann av få ord. Det passet introverte Patti Smith godt, og samholdet dem i mellom - alt de hadde sammen - preger hennes syn på verden. Et syn som er godt over gjennomsnittet preget av kjærligheten til litteraturen. Det var for eksempel ikke tilfeldig at hun valgte å reise til Saint-Laurent-du-Maoni i Fransk Guyana, da hun fikk velge hvor i verden de skulle dra - bare hun lovet ham et barn. Dette var nemlig en fordums fransk straffekoloni for hardbarkede kriminelle, skildret av Jean Genet i "Tyvenes dagbok" (tilfeldigvis en av mine mange bøker som ligger på vent).

På reisene sine er hun opptatt av å besøke hjemmene (i form av museer) til kjente forfattere, samt deres gravsteder. Slik blir hennes roman om seg selv og ingenting egentlig en reise gjennom litteraturen, der vi blir nærmere kjent med hennes favorittforfattere. Og det er nettopp dette aspektet ved hennes bok som gjør den så interessant å lese for en litteraturelsker.

"Eg bestemte med for å skrive ein hekatombe for han - eit dikt på hundre liner. Det var ein måte å takke han på, takke han for at han brukte den siste delen av det korte livet sitt på å skunde seg å gjere ferdig meisterverket 2666. Om han berre kunne ha fått ein spesiell dispensasjon, ha fått lov til å leve. For det verkar som 2666 er laga for å kunne halde fram i det uendelege, så lenge han hadde lyst til å skrive. Slik ei trist urettvise som blei den nydelege Roberto Bolaño til del, som måtte døy da kreftene var på topp, berre femti år gammal. Tapet av han og det uskrivne nekta oss i det minste éing av verdas løyndommar." (side 33)

Patti Smith er innom forfattere som Sylvia Plath og Henrik Ibsen, som hun elsker, selv om hun ikke har sansen for symbolisme. "Kvifor kan ikkje ting vere berre som dei er?" spør hun. (side 60) Likeledes har hun en dragning mot W.G. Sebald, mannen bak "Austerlitz". Bildene - samtlige i svart hvitt - fra alle reisene Patti Smith har tatt på reisene sine - 53 i alt - er spredt utover i boka, og disse bidrar til en mollstemt stemning under lesningen. Ikke fordi det er noen grunn til å anta at det er en trist grunntone i boka. Tvert i mot. Så lenge forfatteren har ro i sjelen, er hun lykkelig. Og det på tross av at savnet etter ektemannen som gikk bort så altfor tidlig, ligger der. Hadde hun noen mann etter ham? Det får vi ikke vite. Så tett på henne kommer vi ikke. Som hun siden sier (på side 149): "Ein kan aldri betale for mykje for å få fred i sinnet".

Noe av det jeg ble aller mest glad for å lese om, var Patti Smiths oppdagelse av den japanske forfatteren Haruki Murakami. Som forfatteren oppdaget nemlig også jeg "Sauejakten" aller først. Først var det tittelen som pirret. Da jeg begynte å lese, ble jeg fullstendig hektet og måtte bare ha mer. Veien til "Dans dans dans" var ikke lang - heller ikke resten av Murakamis forfatterskap.

"Eg opna ei bok som heitte Sauejakten, vald ut på grunn av den pirrande tittelen. Ein frase fanga blikket mitt - eit virvar av smale gater og avløpskanaler. Her hadde eg funne ein saueforma kjeks til å dyppe i kakaoen min. Eg kjøpte boka straks. Så gjekk eg til Soba-ya som låg i nærleiken, bestilte kalde bokkveitenudlar med jams, og så begynte eg å lese. Eg blei så riven med av Sauejakten at eg blei sitjande der i over to timer og lese over ein kopp med sake. Eg kunne kjenne desperasjonen min smelte i kantane, som ein blå Jell-O.

I vekene som kom, sat eg ved hjørnebordet mitt og las ingenting anna enn Murakami. Eg kom opp for å trekke luft akkurat lenge nok til å gå på toalettet eller bestille ein kopp med kaffi." (side 95)

Siden skriver hun om Glenn Goulds Goldbergvariasjonar, musikk jeg har et sterkt forhold til. Herregud - å lese denne boka er som å komme hjem! Og fordi hun skriver så vakkert som hun gjør, kunne hun sikkert ha skrevet om hva som helst, og jeg hadde likevel kjent en gjenkjennbar klangbunn i det hun skrev. Det er så vakkert, så poetisk og så metaforisk!

"Månen fungerte som naturens spotlight på dei lysande ansikta til menneska som var samla i parken der nede. Latteren deira løfta seg med brisen, og ei kort stund fants ikkje sorg, ikke liding, berre samkjensle." (side 119)

Det er nesten ikke den ting som ikke fremkaller en eller annen forbindelse med litteraturen. Som da hun går på toget til Broad Channel for å se på huset som ligger ved Rockaway Beach, huset som hun gir navnet Alamo og bestemmer seg for å kjøpe fordi hun alltid har drømt om et hus på stranda. Huset er riktignok en ubeboelig rønne, og stedet gir henne assosiasjoner til Steppeulven av Herman Hesse - "Magisk teater. Adgang ikke for alle og enhver. Bare for for-rykte!"

Så kommer det en storm, som ødelegger så og si alt den kommer over ...

"Men det vesle huset mitt, som var bygd for hundre år sidan og blitt håna av eigedomsmeklarar, kondemnert av inspektørar og nekta forsikring, hadde tydelegvis klart seg. Sjølv om det var kraftig skadd, hadde mitt Alamo overlevd den første store stormen i det tjueførste hundreåret." (side 148)

Man skulle kanskje tro at en fetert stjerne som Patti Smith ikke bryr seg om de små tingene i livet. Slik er det imidlertid ikke. Hun sørger over ting hun mister; en fillete gammel frakk, et polaroidkamera av et utgått merke ... slike ting som har fulgt henne i tykt og tynt i noen år. De forblir en del av henne - som hun aldri riktig klarer å glemme. "Alle forfattarar er bomsar" sier hun. " ... måtte eg ein dag bli rekna blant dykk". (side 186)

Som i "Just kids" dukker plutselig bokas tittel opp - midt i teksten. Det gjorde den også i denne boka ... "Eg lét att auga og såg eit grønt tog med ein M i ein sirkel; ein falma grønnfarge, som ryggen til ein knelar." (side 122) Slik ble tittelen M Train til ...

I samlingen av alt Patti Smith har mistet, står kanskje tapet av Café Íno som noe av det såreste. Hun stikker innom det nyåpnede stedet, men blir skuffet ...

"- Eg elskar deg, kviskra eg til alle, til tingen.
- Elsk ikkje let, høyrde eg han seie.

Og så gjekk eg ut, rett gjennom skumringa, føtene mot den harde jorda. Det fanst ingen støvskyer, ingen spor etter nokon, men det brydde eg meg ikkje om. Eg var min eigen lukkes smed. Ørkenlandskapet var uforanderlig; ei lang strekning som rulle seg ut framfor meg, og som eg ein dag skulle underhalde meg med å fylle. Eg skal minnast alt, og så skal eg skrive det ned. Ein arie til ein frakk. Eit rekviem for ein kafé. Dette var det eg tenkte i draumen min, der eg såg ned på hendene mine." (side 242)

Jeg har ikke lest annet enn den nynorske oversettelsen av boka, men jeg tør likevel å påstå at oversettelsen av boka er helt fantastisk! Det er den norske forfatteren Brit Bildøen som har oversatt boka - slik hun også gjorde med "Just kids". All ære til henne, tenker jeg!

Boka er mesterlig! Denne kan man lese om og om igjen uten å bli lei. Underveis kjælte jeg med setningene, koste meg med å lese mange sider om igjen - alt mens jeg merket meg sitater jeg ønsket å bruke i denne bokanmeldelsen. Klangbunnen i boka er første og fremst sjelefred og kjærlighet til litteraturen. Patti Smith forstiller seg ikke. Hun later ikke som om hun er noen annen enn den hun er - en nokså enkel sjel med enkle behov. Materialisme er så godt som fraværende. Alt hun trenger for å leve et lykkelig liv er en stamcafé som serverer god kaffe, en god bok og penger på kontoen til å reise når hun måtte føle for dette. Det er virkelig et paradoks hvor fraværende musikken er i hennes memoarbok!

Boka har gjort et uutslettelig inntrykk på meg, og går nå inn i samlingen av bokskatter som jeg aldri vil kvitte meg med! Jeg kvier meg for å bruke en forslitt klisjé: les sakte og nyt!

Ser at jeg har problemer med å holde lesetempoet i lesesirkelen for tiden, og velger å stå over denne gangen. Kjøpte Brødrene Karamasov for en stund siden og har bøkene på leseplanen, men det får vente til senere. Lykke til med lesingen!

Jeg har lest Brødrene Karamasov 2 ganger, så jeg står over. Et mektig verk, meget gode bøker, så gled dere folkens. En av mine favorittbøker....og bruk litt tid på de, for dette er bøker med sjel, spenning og forviklinger.

En skikkelig, skikkelig fin bok vi alle burde lese (og lære litt av).

Helt enig med deg Bodil. Håper det er flere som finner fram til denne boka som ble en favoritt hos meg.

Kan en av de som var med fortelle hvordan det var?

Har vært å sett i bokhyllene mine blant de uleste bøkene. Der står Kameliadamen av Alexandre Dumas d.y..
Kameliadamen, fr. La Dame aux Camélias, roman (1848) av Alexandre Dumas d.y.; også dramatisert. Dumas' roman danner også grunnlaget for Verdis opera La traviata, og har vært filmatisert flere ganger, mest kjent er George Cukors amerikanske versjon (1937) med Greta Garbo i tittelrollen og Robert Taylor som Armand.

'Kameliadame' var i en årrekke betegnelse på elegante damer med tvilsomt rykte.

Jeg ser her på Bokelskere at det står det er Dumas d. e. som har skrevet boka, men det er feil i følge andre kilder.
Dette blir mitt forslag til lesesirkelen.

Jeg var ikke med.

Interessante betraktninger du har om Drømmerne, synes jeg.

Jeg har tatt en pause i lesingen denne uka, men leste Drømmerne nå i helga. Synes det er greit å lese denne boka i små porsjoner, for jeg føler hun gjentar mye av tematikken og virkemidlene, så det er lett å gå lei. Som du sier, så er det mye om identitet og kjønn, og dualismen hos menneskene er en gjenganger.

Jeg bet meg merke i det Mira sier om peleroten:
...at hvis du bøyer peleroten idet du planter et kaffetre, så vil treet etter en kort stund begynne å sende ut en mengde små, fine røtter ved overflaten. Det treet vil aldri komme til å trives eller bære frukt, men det blomstrer sterkere enn de andre. Disse små røttene er drømmene til treet. Når det sender dem ut, trenger det ikke å tenke mer på den bøyde peleroten sin, det holder seg i live ved hjelp av dem – en kort stund, ikke lenge. Eller man kan også si at det dør ved hjelp av dem, for det å drømme, det er egentlig veloppdragne menneskers form for selvmord.
Kanskje dette er KBs egen stemme? Hun kunne jo blant annet ikke få barn på grunn av syfilisen hennes mann smittet henne med. Hun var selv en historieforteller som likte å spille ulike roller.

Pellegrina sier at Marcus er hennes skygge, og at hun har solgt seg til djevelen. Hun er kunstner, og han støttet henne med penger mens hun var en kjent operasanger. Dette vil hun ikke lenger tillate – hun vil ikke ha noe med skyggen å gjøre. Han dukker likevel opp med jevne mellomrom. Er det her snakk om å frigjøre seg fra økonomisk avhengighet og leve sitt eget liv som man vil?

Har lest boka, og kan si at det er ei god bok med mye symbolikk. Min bok er fra 1977 , 380 sider, Bokklubben. Den er oversatt fra engelsk. Står ikke at den er forkortet.
I forordet står det :
*Kemal debuterte i 1953 med romanen "Magre Memed" og ble snart Tyrkias mest avholdte og leste dikter. "Tistlene brenner" utkom i 1969 og regnes som hans hovedverk til nå. Den er en frittstående fortsettelse av debutromanen og kan altså leses som en selvstendig beretning.
Han har gitt ut romanen Legenden om de tusen okser, god bok det også.

For noen år siden var det en samling med folk fra bokelskere.no som møtte hverandre i Oslo. Er det noen andre enn meg som vil ha en slik samling igjen?

På forhånd takk!

Hvis ikke dette er et stort problem for mange, så hadde det kanskje vært bedre å legge inn en mulighet for den enkelte til å sperre for mottak av meldinger fra de bokelskere de opplever som plagsomme?

Rå finsk slektskrønike fra debutant!

Tommi Kinnunen (f. 1973) er en finsk forfatter som til daglig arbeider som lektor i Åbo. Han debuterte med romanen "Der fire veier møtes" i 2014. Forfatteren har mottatt den finske bokhandlerprisen og den finske journalistprisen for årets roman i 2014, og boka har dessuten vært nominert til Finlandia-prisen.

I bokas åpningsscene er året 1996, og Lahja ligger for døden. Det er hun som forteller historien. Hos seg har hun sønnen Johannes og svigerdatteren Kaarina, som hun aldri ble dus med, til tross for at de har bodd i samme hus i førti år. Det er definitivt ikke Kaarinas skyld. I glimt ser hun tilbake på sitt eget levde liv.

"Han var en god mann, Onni. Verken drakk eller slo. Ble ikke stum etter krigen, svettet ikke senga gjennomvåt. Kjempet ikke ved Kiestinki og Syväri i søvne. Etter krigen fant han på alt mulig. Da han hadde fått opp nye hus, begynte han å lage møbler og fylte de tomme rommene hos folk. Og når det var bord og seng og skjenk i alle rom, fant han på å knytte garn.

Han tok seg av barna. Og var glad i dem, i Helena også. Han lekte alltid med dem." (side 14)

I neste kapittel kastes vi tilbake til 1895, den gangen Lahjas mor Maria var en ung kvinne, og nyutdannet jordmor. Ute på landsbygda prøver folk i det lengste å unngå unødvendige utgifter til jordmor, så når Maria først tilkalles, er det gjerne for sent. I alle fall for barnet. Her gjelder det å være hardfør, for noen ganger må hun i verste fall skjære ut døde barn som har satt seg fast i morens underliv.

Etter hvert får Maria datteren Lahja, og i de tider var dette noe som ikke gikk upåaktet hen. Lahja var "lausungen", og lenge svevde Lahja i den villfarelse at dette betydde at hun var helt spesiell.

"Maria er glad for at hun ikke skaffet seg mann. Et barn har hun riktignok. Men hun grøsser ved tanken på at noen skulle ha noe å si over henne, at en istervom skulle bestige henne så ofte han lystet, og i det hele tatt bestemme hva de skulle gjøre, og når. At hun skulle gå to skritt bak mannen på bygdeveien som det sømmet seg kristenfolk. Hun la merke til at de samme tankene hadde festet seg hos dattera, og var redd for at hun også skulle bli enslig, men så hadde Lahja funnet Onni. Og en godlynt mann var han, annet kunne en ikke si." (side 63)

Onni er en god mann. Ikke bare gifter han seg med Lahja selv om også hun har et utenomekteskapelig barn, men han verken drikker eller slår, og han er dessuten usedvanlig barnekjær og flink med hendene sine. Det er bare en ting Lahja ikke skjønner, og det er hvorfor han etter hvert ikke vil ha noe å gjøre med henne som kvinne. Hun lengter seg nesten syk etter et kjærtegn eller en berøring, men det kommer ikke ... Og på midten av 1900-tallet kunne man ikke klage til omgivelsene over at ektemannen oppførte seg som en likeverdig kompis, ikke som en ektemann som begjærte sin kone, slik andre menn gjorde ... Man snakket ganske enkelt ikke om seksuallivet - eller mangel på sådan - med andre mennesker.

Lahja er fotograf, og som sin mor en fri og selvstendig kvinne. De eneste mennene i deres liv er Lahjas ektemann Onni og deres sønn Johannes. Johannes gifter seg etter hvert med Kaarina, og det livet som blir henne til del i dette kjærlighetsløse huset, der svigermoren aldri blir dus med henne, krever en ryggrad det er få forunt å ha. For Lahja blir etter hvert en bitter kvinne, slik kvinner som lever uten kjærlighet gjerne blir.

"Fire år har hun bodd i dette kronglete og gledesløse huset. Allerede da hun flyttet inn, visste hun at hun ikke likte det. Det var uforholdsmessig stort, til tross for at det var oppført i den verste krisetida, og svigermor glemte ikke å fortelle at det var det største trehuset i bygda. Blant de andre bygningene var det bare kirka som var høyere. Kaarina syntes huset vitnet om en lyst til å vise seg fram, men beboerne stengte seg likevel inne bak tykke, brune gardiner straks det begynte å gry av dag. Den låste ytterdøra hadde ingen dørklokke." (side 159)

Det er mange måter å fortelle en slektshistorie på. Noen forfattere velger å fortelle historien(e) kronologisk, mens andre hopper frem og tilbake i tid. Kinnunen har valgt en litt annen vri. Han forteller historien om Maria fra 1895 til 1955, Lahjas historie fra 1911 til 1977, Kaarinas historie fra 1964 til 1996 og til slutt Onnis historie fra 1930 til 1959. Alle har sine helt spesielle historier å fortelle, og selv om de alle har levd tett på hverandre, er det som om de har levd sine helt egne, separate liv. Mens det første kapittelet i boka er ført i pennen av Lahja i jeg-form, og det siste kapittelet av Kaarina i jeg-form, er samtlige andre kapitler fortalt i tredjeperson entall. Det gjør noe med opplevelsen av intensitet.

Romanen har mange lag. På den ene siden har vi forholdet mellom mor og datter, Maria og Lahja. Så har vi ekteskapet mellom Lahja og Onni, hvis hemmeligheter avsløres litt etter litt. Og så har vi forholdet mellom svigermoren Lahja og svigerdatteren Kaarina - der Lahja lever opp til myten om svigermoren fra helvete. Det var vondt å lese, samtidig som jeg beundret forfatterens evne til å få frem sympatien for Lahja selv når hun er på sitt verste. For hun lengter seg jo syk etter en kjærlighet hun aldri får, og dette gjør henne lite snill.

Det er mange tabuer som preger denne familien. Alt det usagte som ligger der, men som ingen kan snakke om. Vi lesere får et helt annet innblikk i det som foregår enn hva som er mulig for enkeltpersonene, fordi vi gjennom forfatterens fortellergrep kommer tett på og dermed får noe mer innsikt i beveggrunnene til familiemedlemmene. Hvorfor søker Onni hele tiden ut av huset? Hvorfor er Lahja så bitter og vanskelig å ha med å gjøre? Hvordan overlever Kaarina å bo i dette huset? Hva er det som gjør dem til den de er? Hvor forløsende det måtte være om noen brøt tausheten! Men antakelig ville det vært farlig, siden tausheten, fortielsen av alle tabuene og rollene hver enkelt er tildelt, nettopp er det som holder reisverket i familien oppe. Et skjørt reisverk, men dog et reisverk.

Det er ikke ofte jeg kjenner meg så til de grader berørt som jeg ble av å lese denne historien. At romanen er rå gjør at den lever opp til myten om det typisk finske. Men selv om også denne historien handler om en jordmor, og det sånn sett er nærliggende å trekke noen paralleller til finske Katja Kettu og hennes roman "Jordmora", ønsker jeg å understreke at der stopper også de fleste likheter. I "Jordmora" kan vi lese om eksplosiv kjærlighet, mens kjærligheten stort sett er totalt fraværende i "Der fire veier møtes". Kjærligheten gjør på et vis slitet til å holde ut tross alt, mens det er en stor gåte hva som får menneskene i herværende bok til å ønske å leve videre. Kanskje er de ytre rammene tilstrekkelig, selv om substansen er så fraværende at det er til å gråte av? Livene deres tåler ikke dagslys, og antakelig er det derfor de forskanser seg i det store huset, der ingen utenforstående slipper inn ...

Denne boka anbefaler jeg på det varmeste! Fortsetter det slik i neste bok, kan jeg føye nok en forfatter til min liste over favoritter.

Og for de som har frydet seg over denne boka, kan jeg røpe at fortsettelsen av fortellingen i "Der fire veier møtes" allerede er utgitt i Finland! Boka heter "Lopotti". Det er med andre ord bare å glede seg!

Finner det ikke.

Er det en oversikt over de som har lagt ut flest bøker og nedover?

På forhånd takk!