Jeg må innrømme at dette er en ukjent forfatter for meg og jeg som elsker noveller da. Har lest litt om hennes forfatterskap nå og har satt novellesamlinger av henne opp på ønskelisten min. Ser at hun har fått høye terningkast her inne.
Gratulasjoner fra meg også.

Gratulerer til Alice Munro, det var jammen på tide at hun fikk den.
Må nok finne fram og lese igjen hennes fine og gode fortellinger.

Jeg fristes vanligvis ikke til å klikke meg videre til blogger når jeg er her inne, men "teaseren" du la ut, minnet meg veldig om mine tanker og refleksjoner etter de to siste Jarle-bøkene.
Omtalen av Vi ses i morgen fikk meg til å gjenta løftet for meg selv om å ta en lang Renbergpause.
Selv og jeg ikke har lest den nye boken, kjente jeg meg veldig igjen i leseropplevelsen du beskriver. Og jeg gidder ikke lese mer kleint og pubertalt på en stund.
Fin blogg du har, forresten! Glad jeg klikket meg videre :)

Jeg skjønner at dette er ei bok jeg må ha. Får sette den på ønskelista til jul, hvis jeg greier å vente så lenge, da...
Har lest flere bøker av RJ, og de har vært av varierende kvalitet, synes jeg. Seierherrene, Hoggerne og Frost var svært gode, og det høres ut som denne også er i samme klasse?

Takk for en flott og inspirerende bokomtale. Jeg er på jakt etter en god bok til mamma og den presenterte du for meg nå :)

De usynlige heltene

I forrige uke var jeg så heldig å få være til stede på et arrangement med Roy Jacobsen og Frank A. Jenssen på Litteraturhuset. Arrangement hadde tittelen "Havet, fisken og folket". Jeg var på dette tidspunktet allerede godt i gang med boka, men altså ikke helt ferdig. Akkurat det er jeg glad for, fordi denne Litteraturhuskvelden tilførte meg noen flere perspektiver som jeg fikk god nytte av i min tilnærming til boka.

At et knippe av de profesjonelle anmelderne har trukket paralleller mellom "De usynlige" og Hamsuns "Markens grøde", overrasker på ingen måte meg. Faktisk tenkte jeg selv i de baner mens jeg leste boka, for nærmere det dypt eksistensielle er det vanskelig å komme, tenker jeg. Da Roy Jacobsen selv fikk spørsmålet om han er inspirert av Hamsun i et intervju i Klassekampen 17. august i år, svarte han følgende:

"Man kommer aldri utenom Hamsun, og jeg har lånt mye fra ham når det gjelder språk og litterære teknikker. Men Hamsun holder dommedag over skikkelsene sine, det gjør ikke jeg. Det er ikke mye stil over å være en person i en av Hamsuns romaner, det er litt kulere å være person i min. Du har litt større sjans, for å si det sånn. Man skulle tro at Hamsun aldri hadde møtt et ordentlig menneske."

Handlingen i "De usynlige" er lagt til øya Barrøy ytterst i havgapet på Helgelandskysten, og finner sted i tidsperioden 1913 til 1928. Det har ikke lyktes meg å finne øya, så jeg antar at den er fiktiv. Det som derimot ikke er fiktivt, er handlingen. Den skal nemlig være basert på forfatterens egen morsslekt.

På Barrøy bor ekteparet Hans og Maria Barrøy, og de har bare ett barn; Ingrid. På øya bor også Barbro, søsteren til Hans, og dessuten deres aldrende far. Ingrid er tre år og skal døpes, og det er henne vi følger gjennom hele boka. En sterk kvinneskikkelse som blir voksen så altfor tidlig, fordi livet - det karrige livet og tilfeldige omstendigheter - tvinger henne til det. Tanten Barbro er nokså vill av seg, ikke helt egnet for det ensformige og ensomme livet der ute i havgapet, hun vil noe mer som omstendighetene ikke kan gi henne - og en dag går det også galt. Broren Hans har da forsøkt å kvitte seg med Barbro, skaffe henne en huspost, men hun kommer til slutt hjem med et farløst barn i magen i stedet. Et barn som blir til Lars, en nevenyttig og praktisk kar de etter hvert ikke skal klare seg foruten.

Etter krigen (første verdenskrig) kommer det noen svensker ut til øya, og dermed blir svenskekaia bygget. Et solid byggverk som skal stå til evig tid fordi det er bygget i stein. Det gjør derimot ikke bryggehuset som blir forsøkt bygget tre ganger før de får det til å stå for vær og vind - en evig kamp mot naturkreftene som er ekstraordinært sterke her ute i havgapet.

Sentralt i øyboernes liv er Lofotfisket. Selv om de i tillegg har inntekter og mat fra et lite knippe med husdyr, er det ingen tvil om at det er fisket som sikrer de største inntektene. Når mennene drar avgårde på Lofotfiske, er det med livet som innsats. Man vet aldri om alle kommer levende tilbake. Tiden før avreise preges av dette alvoret.

"Så slår alvoret ned i dem.

Ikke en storms alvor, men årets og øyas langsomme og grunnleggende skole i ensomhet. Det er plutselig færre av dem, de går rundt og mangler øyas overhode. De blir lavmælte og tause, hissige og utålmodige. Lofoten er i tillegg et sted man ikke nødvendigvis vender helskinnet hjem fra, det er et lotteri med døden, der over to hundre mann går ned hver vinter, noe de ikke taler for høyt om, det holder med noen halvkvedede viser. Det finnes da heller ingen kirkegårder med flere kors uten lik enn dem Vårherre holder sin hånd over langs denne kysten.

Og slik går dagene, i januar.

Samt i enda tre måneder. Med frost og kovdam og gamleerik." (side 65)

Det er et sterkt folk som beskrives, men alle klarer likevel ikke dette livet. Ikke bare havner mor Maria i en periode på asylet, men hun kommer i det minst hjem til slutt. Den fine fruen hvis barn Ingrid blir sendt til for å passe, kommer aldri derfra etter at mannen hennes har gått konkurs og mest sannsynlig tatt sitt eget liv. Og plutselig blir Ingrid, hvis eget voksenliv egentlig ikke har tatt form enda, fylt med ansvar for to unger som har vokst opp i rikdom, og som nå må avfinne seg med det vesle hun og hennes familie har å tilby ... Det er et karrig liv, et helvetes liv ... Man snakker ikke i utrengsmål, og planer og drømmer holder man helst for seg selv.

Jeg ble fullstendig bergtatt av denne romanen! Roy Jacobsen behersker det litterære språket til fulle, og sjelden har jeg møtt på en samtidsforfatter som så til de grader behersker metaforenes kunst som nettopp ham.

"Presten kommer ilende etter og blir stående og beundre den hvitkalkede kirka som er kommet til syne som et blekt frimerke under de svarte fjellene der noen siste snøflekker ligner tenner i et råttent gap." (side 7)

Jacobsen er sikker i språkføringen, beskrivelsene er knappe og det er mye undertekst som det er overlatt til leserne å gi mening og tolke. Det er kanskje nettopp her han minner meg så veldig om Hamsun, selv om Jacobsen aldri faller for fristelsen til å sette seg til doms over sitt persongalleri. Der Hamsun harsellerer med sitt persongalleri - der behandler Jacobsen sine personer med den dypeste respekt.

Det er en rå og brutal skildring vi serveres, men ikke en eneste gang bruker Jacobsen klisjeer eller billige triks for å apellere til leserens primitive følelsesregister. Man er heller aldri i tvil om at akkurat slik han beskriver det karrige livet - nettopp slik må det ha vært for dem som bodde så langt fra folk, så nær det ytterste havgapet det var mulig å leve. Et landskap som i dag er avfolket, men hvor øyriket innenfor ble reddet av gongongen gjennom en iherdig distriktspolitisk innsats som i det minste sikret broforbindelse mellom de største øyene, og som har gjort at det i dag bor tusenvis av mennesker der ute. Skjønt mange av helårsboligene gradvis og umerkelig gjøres om til fritidshus, selv om dette neppe er i tråd med kommunenes intensjoner ... sånn egentlig ...

Det lukter Nordisk Råds Litteraturpris lang vei av denne romanen! Den har nemlig alle de klassikerpreg jeg kan komme på; en udødelig og tidløs historie, en historie med mange bunner og som kan leses om og om igjen, en språkføring som er av høy litterær kvalitet - i tillegg til at det er herlig at forfatteren løfter frem en viktig del av Norges historie. En historie godt egnet til å skape stolthet for alle dem som faktisk kommer fra denne landsdelen, men som kanskje ikke har snakket høyest om det tidligere i sitt liv ... En historie om et kystproletariat, som har bidratt til å bygge Norge, men som tidligere har vært utelatt fra historiebøkene. Og alt er krydret med autentiske dialektord, godt gjenkjennelig for alle oss med familiære bånd til Helgelandskysten. I det hele tatt en fantastisk roman som fortjener terningkast seks! I likhet med hans roman "Seierherrene" som utkom i 1991, og hvor handlingen er lagt i samme område!

Jeg gleder meg til Pat Conroys siste, The Death of Santini. Den kommer ut 22.oktober i USA, og jeg har planer om å laste denne opp som lydbok.
I boken tar han et endelig oppgjør med sin barndom og sitt anstrengte forhold til faren, en millitær autoritet. Boken kommer som en oppfølger til The Great Santini, som kom ut i 1976. Det ble senere laget film basert på boken, og ble belønnet med to nominasjoner i Academy Award for beste hovedrolle og beste mannlige birolle.
-Jeg simpelthen elsker denne forfatteren, alt han står for og alt han har skrevet! Han er stor i USA, men her i Norge er han best kjent for boken, Tidevannets Fyrste.

Rolf Jacobsen ble født i 1907 og regnes som en av våre største lyrikere.
Han debuterte i 1933 med diktsamlingen, Jord og Jern.

Samlingen Alle mine dikt er så godt som alle hans utgitte dikt. Noen dikt har forfatteren fjernet, og et par dikt er endret veldig på.

Boken inneholder følgende diktsamlinger:
- Jord og Jern (1933)
- Vrimmel (1935)
- Fjerntog (1951)
- Hemmelig liv (1954)
- Sommeren i gresset (1956)
- Brev til lyset (1960)
- Stillheten efterpå (1965)
- Headlines (1969)
- Pass for dørene – Dørene lukkes (1972)
- Pusteøvelse (1975)
- Tenk på noe annet (1979)
- Nattåpent (1985)

Denne diktsamlingen er fantastisk. Her finner man det ene fantastiske diktet etter det andre. Jacobsen er en bildekunster med ordene sine. Diktene er veldig bilderike. Hadde forfatteren malt sine dikt så ville han ha vært en stor maler.

Alle diktsamlingene er unike, men jeg velger å fremheve de to som jeg ser på som de beste.

HEMMELIG LIV
Disse diktene var de første som kom ut etter krigen og man sier at dette var forfatterens andre gjennombrudd. I denne samlingen syntes jeg disse diktene utmerker seg:
Landskap med gravemaskiner
Den ensomme veranda
Lyktestolpen
Når de sover
Sol i sorg
Den omvendte sommeren

Sol i sorg

Hvorfor er midnattsolen så blek?
Den er en sol i sorg.
Den står lavt på den andre siden av jorden en stund
lik en gammel mor efter en tung dag.

For hva har den fått se
overalt på jorden,
i menneskenes øyne og i deres henders verk.
At det er ikke nok.
Selv allverdens sol er ikke nok.

Ikke purpurmorgnene og dagens mette ro.
Ikke kornet som den løfter opp til dem og den stimende fisk under land,
ikke storm, ikke sne, regndråpenes milde lyd over takene
ikke nok, ikke nok.

Selv allverdens sol er ikke nok.
Den er trett, den er en sol i sorg,
og den trekker det grå sjalet omkring sig
så vi ikke skal se øynene.

NATTÅPENT
Denne diktsamlingen ble den siste fra Rolf Jacobsen og han nærmet seg nå 80 år. To år tidligere hadde han mistet sin kjære kone Petra og flere av diktene forteller om hans kjærlighet, savn og sorg.
De vakreste diktene her var:
Nord
Plutselig. I Desember
Rom 301
Kjente jeg deg
Det var her

Rom 301

Ja, nå kan De få komme inn.
De hadde kledt deg i hvitt.
Jeg tok den unge hånden din i min en stund.
Den svarte ikke. Aldri mer.
Den som strøk meg så ofte over håret,
nå siden sommeren. Helt fra pannen
ned i nakken. Som om du søkte
efter noe eller visste noe.
Visste du?

(Hånden din, lille hånden din)
Den andre har de lagt på brystet ditt
bøyet om en rose. Rødt mot hvitt. En brud
men ikke min.
Så er tiden ute. Noen venter.
(Ansiktet, pannen, hendene)
Jeg går mot døren, nordlyset, stjernevrimmelen,
ta imot.

Hånden på dørhåndtaket.
Det lille kneppet tilslutt.
Skrittene i korridoren. Klipp - klapp
klipp - klapp. Slik
ender et liv.

MEN, det er så mange dikt som jeg burde ha nevnt og som jeg kommer til å lese om igjen mange ganger.
Pusteøvelse, Til Jorden, Den lille bonden og Første snefall.November er alle sterke og flotte dikt.
Anbefaler virkelig denne samlingen og diktene til Rolf Jacobsen.
Terningkast 6.

Jeg er gift og bor i Fredrikstad, og min far er født og oppvokst i byen.
Det jeg hører er at de yngste (bl.a mine egne barn) ikke tar med seg denne inte-varianten i muntlig tale, men at folk til og med min egen generasjon fortsatt bruker den, i større eller mindre grad.
Kan´te (kan ikke), ern´te (er ikke) og ente (ikke) er fortsatt vanlig å høre her nede ved Glommas utløp :)

Huff, jeg var nok noe rask på labben ang boka til Skeie, den hører til noe seinere i tid, men en god er det i allefall :)
Da prøver jeg på nytt med disse:
Sagar i utvalg av Johannes Larsen.
og den flotte praktboka Landet under leidarstjernen av Helge Ingstad. Den hadde jeg stor glede av å lese.

I september leste jeg to fantastiske bøker og avsluttet en som jeg påbegynte for et par måneder siden.
Is-slottet av Tarjei Vesaas.
Dette var en utrolig fin historie som var formidlet med et vakkert poetisk språk.

Om mus og menn av John Steinbeck.
En flott leseopplevelse med felleslesing her inne.

Rosens navn av Umerto Eco.
Denne boken ble jeg anbefalt av en bokelseker og den ble helt klart en favorittbok. Jeg brukte lengere tid enn planlagt på den for den var til tider litt tung å lese.

Guds hjerte

Guds hjerte vet vi ikke,
men vi vet
noe som overstrømmer oss
som et regn over hendene.

Hans øyne ser vi ikke,
men vi ser
usynlig lys over alle ting
som i sommernatten.

Hans stemme hører vi ikke,
men vi finner
veier overalt og spor i hjertene
og stier med lavmælt lys.

Rolf Jacobsen - Fra diktsamlingen Sommeren i gresset 1956

Jeg tenker at Amerika ble et symbol på det livet de håpet de skulle få. Amerika viser seg å være like full av u-svinger, ambivalenser og gåter som fortiden kunne vise til. Og til syvende og sist handlet det om små og store valg i livet; det å gripe sjansen når den bød seg. De reiste ut som en guttegjeng med en pakt om at livet skulle ende i SF om de ikke klarte å gripe livet som det bød seg. De endte forsåvidt som tre enkeltindivider som forsøkte å ta ansvar for eget liv og valg.
Jeg likte ikke de aller siste sidene i boka. Det ble for febrilsk og uklart. Jeg ønsket meg enda flere svar og litt mykere landing.

Du har fått mange gode tips. Jeg har lest det meste av Vera Henriksen for mange år siden, de anbefales.
Har ei bok til du kan se litt på og som jeg syntes er veldig bra. Den fikk god omtale når den kom ut.
Alv Erlingsson av Tore Skeie

Jeg tror muligheten ble tatt bort fordi emneordene ikke ble knyttet bare til ditt til eget eksemplar av boka, men ble synlig for alle og at det ble for uoversiktelig.

Hvis du abonnerer på Netflix, så finner du den der.

Uglens dag

av Leonardo Sciascia

og oppskriften var blåmuggost-gratinerte plommer. Hørtes veldig godt ut, synes nå jeg.

Uglens dag

av Leonardo Sciascia