For min del hørtes det veldig greit ut.

Må bare si at lesesirkelen har fungert veldig bra og takker deg for at du organiserer den for oss. Til nå har det vært veldig interessante bøker, mange flotte innlegg og diskusjoner som har betydd mye for min leseopplevelse.
Haugtussa som vi fremdeles holder på med tror jeg blir min favorittbok blant de vi har lest sammen til nå.

Det blir godt med en lesepause fra felleslesingen og jeg gleder meg stort til å velge bok fra eldre verdenslitteratur i august.

På denne flotte sommerdagen har jeg vært ute på tur og plukket en stor bukett med liljekonvaller. Husket at jeg hadde lest et dikt av Arne Paasche Aasen om denne flotte blomsten. Fant det frem og deler det med dere.

LILJEKONVALLENE

Klokker som ikke gir lyd fra seg
blomstrer i lyse kvelder.
Ringer de aldri for deg og meg,
sommerens hvite bjeller?

Liljekonvallens klokkespill
når ikke noens øre -
det som de blyge blomstene vil
kan bare hjertet høre.

Evner en junikvelds milde luft
bryte ditt hjertes panser,
klinger som klokker konvallenes duft
inn over sinn og sanser.

Siden, når sommerens blomster er gjemt
under det løv som faller,
minnes du ennå, som klokkeklemt,
duften av liljekonvaller.

Eksistensielt om å vokse opp i skyggen av Holocaust - en bok med klassikerpreg!

Michel Laub (f. 1973) er en brasiliansk forfatter som bor i São Paulo. Han er journalist og har skrevet fem (eller muligens seks) romaner. Han mottok både Brasilia-prisen, Bravo!/Bradesco-prisen og Erico Verissimo-prisen for "Fallet. Dagboknotater", og romanen er oversatt til flere språk. (Kilde: bokas smussomslag og Wikipedia)

Det er ikke mye jeg har klart å finne ut om forfatteren på nettet - i alle fall ikke i norske artikler. Min mistanke om at forfatteren selv er av jødisk opprinnelse, fikk jeg bekreftet i et intervju med forfatteren på NRKs nettsider 2. mai 2014 v/Ana Leticia Sigvartsen. Fordi "Fallet. Dagboknotater." er noe av det mest bemerkelsesverdige jeg noen gang har lest om Holocaust, tenkte jeg underveis at det rett og slett ikke går an å skrive slik uten selv å være jøde. Ikke uten risiko for å bli ansett for direkte skamløs i mange miljøer, i alle fall ... For her er intet hellig. "Går det an å hate en som har overlevd Holocaust?" - er et av spørsmålene som reises underveis.

I boka møter man en navnløs jeg-person som forteller historien om sin egen familie, som er overlevende etter Holocaust, samtidig som det meste av det han selv opplever relateres til én opplevelse i barndommen. I klassen hans går det en ikke-jødisk gutt som heter João, som inviterer til fødselsdagsfeiring. Skolekameratene - ale jødiske - kaster ham opp i været flere ganger for å hylle bursdagsbarnet, men den siste gangen tar de ham ikke i mot, og han faller og deiser ubeskyttet rett ned i gulvet. Han blir kvestet, og må gå med korsett i mange år etter dette. Hvem var den første til å trekke seg unna - hvem fulgte etter hvem? Og hvorfor gjorde de dette?

"Etter at jeg ble venn med João, syntes jeg det ble vanskeligere og vanskeligere å forstå hvorfor kameratene mine hadde gjort det de gjorde, og hvordan de hadde klart å få meg med på det. Jeg begynte også å føle meg skamfull fordi jeg hadde ropt din dritt av en gói, og dette gled sammen med det voksende ubehaget jeg følte overfor far og forestillingen hans når han snakket om antisemittismen, for jeg hadde ingenting annet til felles med disse menneskene enn at jeg var født som jøde, og visste ikke noe annet om disse menneskene enn at de var jøder, og samme hvor mange det var som hadde dødd i konsentrasjonsleirene, ga det ingen mening at jeg skulle tenke på det hver dag." (side 43)

Holocaust ligger der som en skygge over det meste - både det talte og det utalte. Selv i bestefarens dagboknotater, hvor Holocaust ikke er nevnt med ett ord - selv der ligger Holocaust over det meste. Samtidig tar forfatteren en del myter ved hornene. Han tar også et oppgjør med at Auschwitz får skylden for det meste som går galt - fordi det er så mye enklere enn å ta ansvaret selv.

"Far pleide å si at jøder bør skaffe seg yrker man kan utøve under alle forhold, fordi de plutselig kan bli tvunget til å forlate landet de alltid har bodd i, og at de ikke bør gjøre seg avhengig av et språk som ikke snakkes noe annet sted, eller av lover som ikke praktiseres andre steder. Derfor er det fornuftig å bli lege eller tannlege eller ingeniør eller forretningsmann, for det vil sikre deg livsophold uavhengig av hva folk sier om deg, og det de sier, er det de alltid vil si om jødene, at de tar jobbene fra andre folk, at de låner ut penger til renter, at de utbytter, konspirerer, truer, undertrykker." (*side 51)

Mens João er et mobbeoffer på den jødiske skolen fordi han er den eneste som er goi, endrer dette seg da både han og vår navnløse jeg-person bytter skole. Nå er nemlig vår jeg-person den eneste jøden på skolen, og nå er det han som får gjennomgå. Og det skal vise seg at dersom man har tenkt på João som et offer, må man sannelig tenke seg om en gang til.

Om det er en protest mot farens fordommer om hvordan jøder vil bli behandlet - om ikke nå, så i alle fall senere på et eller annet tidspunkt - så er det i alle fall et faktum at vår jeg-person velger seg advokatyrk*et. Et yrke han senere forlater til fordel for journalistikken. Nettopp denne likheten med forfatteren har fått mange til å spekulere på om dette er en selvbiografisk bok. Som han sier i det tidligere nevnte NRK-intervjuet:

"De fleste har vel lest boken som selvbiografisk. Jeg får alltid spørsmål om det. Det er mye der som er selvopplevd og mye som ikke er det, men sånn er det i de fleste bøkene."

Jeg-personen i boka drikker. Dette får følger for hans ekteskapelige lykke, og når han skriver denne boka er han gift for tredje gang. Kona er gravid, og hun ønsker å skilles fra ham nettopp pga. alkoholproblemene hans. Historiene som fortelles i boka er myntet på det ufødte barnet. Og - han har sluttet å drikke.

"Fallet. Dagboknotater." er en bok med umiskjennelige klassikertegn. I tillegg til å være både morsom og provoserende, er dette stor litteratur! Det jeg ble mest imponert over er hvor finslepet og presist han får sagt vanskelig ting uten å overforklare noe som helst. Noen setninger ble jeg sittende og gruble over og måtte lese flere ganger, andre tok jeg med meg videre i tankene når jeg tok en pause fra boka. Det er høy sitatfaktor i boka, som etter hvert ble full av eselører fordi jeg kom over ting jeg tenkte at jeg måtte skrive om. Og så er det dette at han skriver om Holocaust på en måte ingen før ham har gjort - i alle fall ikke som jeg kjenner til. Dette er en bok man kan lese om og om igjen, og stadig finne nye lag. Kort oppsummert kan man si at dette er en eksistensiell bok om hva det vil si å vokse opp i skygen av Holocaust. Måtte riktig mange finne frem til denne perlen av en bok! Tenk om den hadde havnet på bestselgerlistene!

Helt til slutt tar jeg med enda et sitat fra boka:

"Når jeg skriver om Joãos mor og min egen bestefar i dag, drar jeg med meg alt det jeg har tatt opp i meg i årenes løp, filmene, fotografiene, dokumentene. Første gang jeg leste Hvis dette er et menneske, tenkte jeg at det ikke var mer å si om den saken. Jeg vet ikke hvor mange det er som har lest boken av alle dem som har skrevet om temaet, men jeg tviler på at det finnes noe der som Primo Levi ikke allerede har beskrevet. Adorno skrev at det var meningsløst å skrive dikt etter Auschwitz, Hannah Arendt skrev at Auschwitz avdekket en spesifikk form for ondskap, og så er det bøkene til Bruno Bettelheim, Victor KLemperer, Viktor Frankl, Paul Celan, Aharon Appelfed, Ruth Klúger, Anne Frank, Elie Wiesel, Imre Kertész, Art Spiegelman og mange, mange andre, men de evner likevel ikke å si mer enn det Primo Levi gjør om dem han delte brakke med, dem som sto på samme geledd, dem som delte den samme koppen, dem som gikk sammen mot den mørke natten i 1945 da over tjue tusen mennesker forsvant sporløst, én dag før leiren ble frigjort." (side 112)

Om Israel-Palestina-konflikten

Michelle Cohen Corasanti er en amerikansk forfatter, som er utdannet jurist, har bachelorgrad fra Hebrew University i Jerusalem og mastergrad fra Harvard University, begge i Midtøsten-studier. "Mandeltreet" er hennes debutroman og den utkom i USA i 2012. I vår utkom den i norsk oversettelse. (Kilde: bokas smussomslag)

Handlingen i boka starter i 1955 og vi befinner oss i en fattig palestinsk landsby. Bokas jeg-person er Ichmad Hamid, og han er 11 år i 1955. Innledningsvis blir vi vitne til at Ichmads to år gamle lillesøster Amal springer på en landmine som familien selv har lagt ut på et jorde et stykke fra der de bor. Hun dør av skadene. Etter dette står tragediene i kø for familien. Kort tid etter blir de nemlig jaget fra huset sitt av israelske soldater, og må flytte inn i et lite skur et stykke unna. Skuret er så lite at de må flytte ut en hel del av tingene sine for at alle skal få plass til å sove der om nettene. Det som på mange måter veier opp for det hele er et stort og vakkert mandeltre, som det er mulig å klatre opp i. Derfra kan Ichmad se de jødiske bosetningene - og også sitt tidligere hjem.

Natten før Ichmads 12-årsdag kommer en fremmed til huset og mer eller mindre tvinger Ichmad til å tilby ham å grave ned noen våpen. Disse blir gravd ned ved foten av mandeltreet. Den fremmede mannen blir imidlertid tatt, og det kommer for en dag at noen av våpnene er nedgravd på familien Hamids eiendom. Israelsk etterretning går uten videre ut fra at det er familieoverhodet som er ansvarlig, og Baba må i fengsel. Familien straffes ved at huset og det meste av det de eier blir brent ned. Etter dette må familien - nå merket som terrorister - leve under kummelige forhold i et telt. Byggetillatelse kan de se langt etter.

Ichmad - eldstesønnen - lover faren å tre inn i hans sted som familiens overhode, og han bestemmer seg for å søke jobb hos israelerne. Under tvil får han og broren Abbas jobb på en byggeplass, hvor de bygger hus for dem de anser som fienden. De har ikke noe valg, for alle som hjelper dem blant deres egne, blir hardt straffet av israelerne.

Ichmad er en stor begavelse innenfor matematikk, og da det blir utlyst en matematikk-konkurranse, hvor premien er universitetsstipendier, stiller han opp og vinner førstepremien. Med farens velsignelse og mot morens vilje, begynner han sine studier som den eneste araberen på et jødisk universitet. For broren Abbas, som i mellomtiden er blitt krøpling etter at en misunnelig israeler dyttet ham utfor et byggestillas, blir dette et svik han ikke kommer over. Og verre skal det bli etter hvert som brødrenes skjebner antar helt forskjellig form ... For mens Ichmad reddes av sine matematikktalenter, engasjerer broren seg i Hamas-bevegelsen.

Mer av handlingen har jeg ikke tenkt å røpe. Ikke annet enn at dette er en historie om splittelse mellom to folk - palestinere og israelere - og splittelse innad i familier. Der man trodde at toleranse fantes, der er den ikke når det virkelig kommer til stykket. Og der man skulle tro at den absolutt ikke var - der dukker den opp og gir håp om en bedre fremtid. Og selv om Baba, Ichmads far, ikke er skolert, innehar han mye visdom - nesten såpass at jeg fikk Nelson Mandela-fornemmelser av å lese om rådene han gir sin sønn da han står midt opp i et av sine lovs store dilemmaer på universitetet:

"Grunnen til at folk hater, er frykt og uvitenhet. Hvis de bare kan bli kjent med dem de hater, og klarer å fokusere på det man har til felles, kan de bekjempe hatet." (side 186)

Og så ber Baba Ichmad om å finne ut hva hans fiende på universitetet hater, for så gjennom dette å forstå hatet. Vi har nå kommet frem til 1966, men det er fremdeles nokså kort tid siden Holocaust og opprettelsen av den jødiske staten Israel. Det er også rett før seksdagers-krigen ...

"Mandeltreet" er en pageturner man bare får lyst til å lese videre i og ikke slippe taket på, og selv leste jeg den ut på en dag ute i sola. Boka er lettlest, historien er gripende og den er helt greit skrevet (men stor litteratur er dette ikke). Det som trekker ned helhetsinntrykket er at det hele blir litt for ensidig, selv om forfatteren gjør flere iherdige forsøk på å skape balanse i historien, og også består denne prøven et stykke på vei. For eksempel er fremstillingen av situasjonen på Gaza-stripen realistisk og troverdig, ut fra det jeg kjenner til av historien fra før av. Og det er også mange flere nyanser i historien som bidrar til å fremstille konflikten noe bredere enn hva jeg har sett i mange av bøkene av denne typen, som florerer på bestselgerlistene. Det dyptfølte hatet på begge sider, som fører til en fullstendig demonisering av motparten, er nok også temmelig realistisk, dessverre. Alle palestinere er ikke terrorister og alle israelere er ikke onde - og dette er på mange måter hovedpoenget i boka, slik jeg tolker dette. Når dette er sagt er nok "Mandeltreet" en bok pro-palestina-meningsfeller vil elske, mens den neppe kommer høyt opp blant pro-israel-meningsfeller. Derimot vil jeg anta at den kan komme til å provosere ikke rent lite, fordi det aldri er noen tvil om hvem som sitter igjen med sympatien til slutt.

Noen bøker vil jeg nødig gå glipp av - selv om jeg på forhånd tenker meg at de litterære kvalitetetene ikke er helt i toppskiktet - og dette er en av dem. Jeg blir aldri lei av å lese om Midtøsten-konflikten, Holocaust, andre verdenskrig og lignende temaer. For øvrig tror jeg at dette er en roman mange vil elske! Den gir nemlig Midtøsten-konflikten noen menneskelige ansikter, og det i seg selv er en god ting! Dessuten bygger den opp til at det er håp, tross alt - bare man klarer å se forbi generaliseringene og oppdager menneskene oppi det hele.

I rettferdighetens navn - det meste som skrives om Palestina-Israel-konflikten er ikke balansert, så sånn sett skiller kanskje ikke denne boka seg ut fra mengden tross alt. Det skrives atskillig flere pro-israel-bøker, så jeg synes nettopp derfor at det er et poeng å få med seg det lille som er av pro-palestina-litteratur. Så blir det i alle fall mer balanse min lese-regnskap!

Ikke akkurat årets modell, nei ;-)

Det er en veldig allright bok. Alnæs skriver veldig godt, så det blir som å være tilstede. :O)

Skjønner godt at det må være fantastisk å kunne lytte til opplesing av diktene, men det er nok avgjørende hvordan det blir lest for å kunne få fornemmelsen av musikaliteten i verket. Nesten så jeg er litt misunnerlig på deg.

Jeg er akkurat ferdig med Jenny og likte boken veldig godt. Sigrid Undset har klart å skape en historisk kvinneskikkelse i Jenny. Kos deg med boken.

Ja det måtte være tøft for ei ungjente å få et sånt ansvar alene, og ikke rart fantasien settes i sving med slike omgivelser og overlatt til seg selv. Alle som har hatt hjemlengsel, kan nok kjenne seg igjen i diktet "Veslemøy lengtar", men nå tror jeg vi tar på forskudd diskusjonen for neste lesetråd som Kjell ikke har åpnet ennå ;))

Ja!

I slåtten

Denne delen består av to dikt. Det første er en vakker hyllest til slåtten,

No ljåen han syng på den saftige voll,
og alle småblomane slær han i koll,
og graset av roti han sopar.

Det andre diktet, Veslemøy undrast, forteller om Veslemøy som betrakter de unge jentene og guttene som tøyser og tuller med hverandre, samt hvordan fremtiden vil fortone seg for dem. Nå er dem unge og lekne, men en dag er de mann og kone. Dette virker som litt skremmende tanker for Veslemøy.

Gjentunn’ breider der gutann’ slær;
so ropar dei til kvarandre og lær

Nei fyrr eg vil byte mitt gjente-kår,
fyrr gjeng eg og gjæter i hundrad år

13 av de 14 versene slutter med setningen,
- Me veit, når det er so laga.

I ord-forklaringen står det at laga betyr fastsett av lagnaden, eller som jeg ville sagt, når skjebnen vil.

Et vakkert dikt som kan tolkes på mange måter. I følge Gudleiv Bø er dette det mest omdiskuterte diktet med flest tolkninger i Haugtussa. Selv leser jeg det som en lengsel mot noe vakkert, og kanskje behov for en virkelighetsflukt hvor hun tolker en vakker alternativ verden inn i en trolsk solnedgang. Jeg vet ikke om det er alvelandet til "de underjordiske" hun her mener, siden hun sier "det er ein huld, ein heilag heim". Jeg ser det mer for meg som en forestilling om en himmelsk tilværelse. I hennes forestillingsverden kan hun ikke nå den før hun er død, og det er kanskje det hun aksepterer når hun sier men landet først kan syne seg, når sol gjeng ned ? Altså at hun velger livet selv om hun er utslitt (Eg lengta tidt på trøytte veg) etter påkjenningene hun har vært igjennom.

Artig med Aslak Sira Myhre, som starta "karriera" si som politisk aktivist allereie på vidaregåande, byrja så i politikken (RV) og vidare til journalistyrket der han jobba for Klassekampen, NrK og Stavanger Aftenblad. I den tida var han ikkje heilt "stuerein", og fleire, til og med dei langt til venstre på den politiske venstrefløyen, rynka på nasen og "oia" seg over "rebellen" frå bylandet.

Han har skrive fleire bøker og har jobba aktivt for å fremje leselysta hos barn og ungdom i mange år. Nasjonalbiblioteket har vore heldige, og me har lov å vera litt stolte, me som høyrer til i denne landsdelen og som har hatt litt forkjærleik for denne "urokråka" :-)

Når natur-katastrofen rammer ...

Mikael Niemi (f. 1959) debuterte med diktsamlingen "Näsblod under högmässan" i 1988 - hvis man ser bort fra et hefte han ga ut i 1983 med tittelen "Rusning". Han har til sammen utgitt 13 bøker (inklusive nevnte hefte) - noen innenfor ungdomslitteraturen, og noen innenfor andre genre. Egentlig er "Fallvann" Niemis andre roman, men han har også utgitt en kriminalfortelling med tittelen "Mannen som døde som en laks" (som jeg har liggende som lydbok og har planer om å lese). Det er utvilsomt romanen "Populærmusikk fra Vittula" Niemi er aller mest kjent for. Denne boka er også filmatisert.

Handlingen i Mikael Niemis roman "Fallvann" finner sted i Luleå i Norrbotten, helt nord i Sverige og ikke langt fra grensen mot Finland. Etter et kraftig regnvær brister vannkraftverkets demning, og katastrofen er et faktum. Svære vannmasser velter nedover dalen, og katastrofen utvikler seg i et uhyggelig tempo. Elven går utover sine bredder, med de konsekvenser dette nødvendigvis må få for nærliggende bebyggelse. Og nederst i dalen ligger tettbebyggelsen, vanligvis på trygg avstand fra vannet og havet, men uendelig sårbar for alt vannet som nå kommer ovenfra ...

I romanen presenteres flere skjebner som alle har det til felles at de enten ikke aner om katastrofen som er på vei, eller som ikke er i stand til å forutse hvilken farlig situasjon som er under utvikling - ikke annet enn at det gjelder å komme seg unna for sikkerhets skyld. Tilfeldigheter rår, og dersom man er på feil sted på feil tidspunkt, får dette uante konsekvenser. Noen blir tatt av vannmassene, andre opplever så vidt unnslippe. Alle har seg selv i sentrum av begivenhetene, og som - når de blir satt på prøve - viser seg å være hensynløse og utelukkende ute etter å redde sitt eget skinn. Sånn sett ble dette en nokså deprimerende apokalypse av en katastrofebok, der ingen står frem med heltemodige egenskaper når det virkelig gjelder. Med mindre man er mor og frykter at ens tenåringsdatter ikke har kommet seg på skolen denne dagen heller, og risikerer å forulykke sammen med huset i vannmassene.

Mens katastrofen for alvor trer frem, er fraværet av adekvat informasjon til menneskene i området nærmest øredøvende. Det er ikke slik vi ser for oss at et mulig naturkatastrofescenario vil være i et høyteknologisk samfunn. Men hva når strømmen forsvinner og mulighetene for å lytte til radio nærmest er illusoriske? Eller når frykten for at det skal bryte ut panikk får myndighetene til å legge lokk på en del informasjon - med fare for at en hel del mennesker ikke skjønner alvoret før det er for sent?

Denne boka falt ikke helt i smak hos meg. Boka er godt skrevet, og forfatteren favner mange spennende menneskeskjebner underveis, så det går ikke på dét. Duc Mai-The er i tillegg en av mine yndlingsopplesere, men akkurat her synes jeg han virker mer livstrett og som om han kjeder seg, enn til å bidra til å gi historien liv og spenning. Jeg skjønner imidlertid såpass at dersom man i disse dager bor i Trysil, hvor flomvarslene står i kø, er det kanskje lettere å leve seg inn i scenarioet som utspiller seg i Niemis bok enn hva jeg gjorde. Kombinasjonen av katastrofe og moralsk forfall ble like fullt vel mye karikert etter min smak, og dette påvirket min leseglede. Bokas språklige kvaliteter gjør likevel dette til en litt over middels leseopplevelse, hvilket ikke er dårlig i seg selv. Boka når imidlertid ikke opp til "Populærmusikk fra Vittula", som både var skrekkelig morsom og fabelaktig skrevet.

Jeg vil gjerne trekke frem dikteren Arne Paasche Aasen. Han var en aktiv arbeiderpartimann og er opphavet til flere av de kjente arbeidersangene. Aasen ga ut diktsamlinger både før og etter krigen, men han var først og fremst en arbeiderdikter.

På egen grunn

Det er en lykke som jeg nesten ikke tror:
Jeg tar de første spadetak i egen jord...
Jeg står på egen grunn, på egne føtter
og rydder jorda mi for stubbe-røtter.

Jeg retter ryggen mens jeg tørker svetten vekk.
Det er tre, fire mål jeg har - en frodig flekk.
Og jeg har utsyn mot all verdens himmel
og lys om natten fra dens stjerne-vrimmel.

Jeg velter steiner bort, og fjerner rask og rusk
så det blir lyst og rommelig for blomst og busk.
Og når jeg rører dem med mine hender,
da kan jeg kjenne at vi alt er venner.

Jeg går og føler det som var jeg født på ny -
som om jeg første gang så himmel, sol og sky.
Det lukter skog og muld av mine never.
Jeg kjenner inderlig: Jeg lever, lever.

Tru' kanskje æ vurdere å gå over te' vegertarkost, æ å ... ;-)

Jeg hadde ikke hørt om det før, men når jeg googler, finner jeg dette av Bjørneboe:

Ved Stureplan i Stockholm

åt jeg et torskehode

så stort som et syvårsbarn

rykende varmt

og med iskoldt Jægarebrænnvin

og ungt øl.

Det torskehode stirret på mig

som et fakultet.

Derpå spiste jeg det:

Tungen, nakken,

det ufattelige bak øynene,

hjernen!

Jeg skrek

Da jeg spiste dette.

Sterk lesning nå like før middag, vil jeg si!
Takk for tipset, forresten - morsomt :D

Edit: Fant ut at dette er del av et dikt som heter "Om steder på jorden og mat jeg liker". Diktet begynner slik:

På Nordishavet
ved de store banker
tok vi på et kvarter
torsk til et ferskt måltid.
Vi åt den en time efterpå,
og de store, snehvite skiver
var krøllete og stive
der de lå som fajancer
på fatet.
Dette kjøtt
var hårdt og frydefullt
og sprellet mot ganen.
Vi overgjøt det
med smeltet smør
og pepret
forsiktig.
Dertil leveren!
Kokt i eddikvann,
saltet, pepret.
Aldri så jeg på norsk båt
frommere mannskap.
Nordishavet dybde og
uhyre mysterier
smakte vi der.

Så fortsetter det med andre matretter og steder...

Jeg har sett mange spise "torskhau" og har også selv spist det, men ikke på denne måten, nei! Det er forresten veldig godt, særlig fiskebiten under tunga ;-)