Siri Hustvedts debutroman

Siri Hustvedt (f. 1955) debuterte som romanforfatter med "Med bind for øynene" ("The Blindfold") i 1992. Forut for dette hadde hun ti år tidligere utgitt en diktsamling ("Reading to you") i 1982. Seks romaner har hun utgitt etter hvert - bl.a. "Når du ser meg" (2008), "Sommeren uten menn" (2011) og "Denne flammende verden" (2014) - og dessuten et lite knippe av essay-samlinger.

(Dette er et stykke på vei en spoiler.)

"Med bind for øynene" handler om Iris Vegan, en fattig student i New York. Hun er også bokas jeg-person. Romanen er sammensatt av et knippe episoder hvor Iris møter mennesker som har betydd noe spesielt for henne, og som alle i bunn og grunn handler om hvem hun er og hvor grensene hennes går.

Bokas første del handler bl.a. om Iris´desperate jakt på en jobb etter at pengene er i ferd med å ta slutt. Dette fører henne i kontakt med Mr Morning, en mann som gir henne et høyst merkverdig oppdrag. Han gir henne ting som har tilhørt en ung kvinne som er død, og ønsker at hun skal assosiere rundt dette.

"Prosjektet virket merkelig, på grensen til galskap, men jeg var tiltrukket av det. Tilfellet hadde sendt meg denne opplevelsen, og jeg var glad til. Jeg følte også at under det eksentriske i Mr Mornings ideer lå en slags forunderlig logikk." (side 12)

Underveis ønsker Iris mer informasjon om kvinnens identitet, men for Mr Morning er det helt avgjørende at avdødes anonymitet bevares. Ellers "vil det ikke være noe levende i det, ingen kraft som kunne gi støtet til en oppvåkning" ... Men hvem er denne døde kvinnen egentlig? Og hvilken rolle har Mr Morning spilt i forbindelse med hennes dødsfall? Til slutt overskygger nysgjerrigheten rundt dette hele oppdraget.

Bokas andre del handler om fotografen George, som er venn av Stephen, Iris´ kjæreste. Forholdet hennes til begge disse mennene er betydningsfull på høyst forskjellige måter.

"Stephen var hemmelighetsfull. Han likte å holde tilbake informasjon - hvem det var som ringte, hvor man skulle møtes, navnet på en gammel venn, ja, selv boktitler. Jeg burde ha visst fra første stund at jeg ikke kunne vinne ham, men på den tiden hadde kroppen hans en magisk virkning på meg. Et blikk på halsen hans, hendene, munnen, sendte en erindring om erotisk fryd gjennom meg, en fryd som ble forvandlet til smerte. For Stephen rasjonerte ut kroppen sin også, holdt den tilbake i dagevis, ofte uker, og jeg levde i en tilstand av konstant lengsel. Likevel var det alltid slik at akkurat når jeg trodde at jeg ikke kunne holde ut lenger og hadde bestemt meg for å gå fra ham, kom han til meg som en helt annen, forvandlet, full av lidenskap, åpen, uimotståelig. Idyllen varte aldri lenge. Som regel tok det bare timer før Stephen trakk seg inn i seg selv igjen. Det hendte jeg kunne se det på ansiktet hans. Blikket ble flakkende, kjevemusklene sammenbitt, og han presset leppene sammen. Men sannheten var at selv når jeg hadde Stephen hos meg i sengen, hadde jeg ofte følelsen av at han ikke var helt til stede, at han ikke var fast og solid. Det var som om jeg kunne strekke hånden frem og føre den rett gjennom ham. Jeg kan ikke forklare denne følelsen, men jeg er sikker på at den har betydning for det som skjedde senere, og på en eller annen måte er knyttet til det forbaskede fotografiet." (side 34)

George tar bilder av folk, helst når de ikke vet at de blir fotografert. Han ønsker også å ta bilder av Iris, og hun er på et vis smigret over oppmerksomheten, uvitende om hva hun egentlig går til.

"Med George var jeg i villrede, fortapt, som en som har gått seg vill i et fremmed land og ikke skjønner hva som står på gateskiltene. Og George benyttet seg av det. Ved å påstå at jeg, i motsetning til ham, var lett å forstå - som en åpen bok - hadde han gjort meg sårbar. Hva han så eller ikke så, forsto eller ikke forsto, var nesten likegyldig. George hadde sans for det tvetydige. Og jeg følte at han hadde skapt en tåke av usikkerhet i meg for sin egen fornøyelses skyld. Tanken på at han kunne manipulere mine lyster, pirret ham. Det var det jeg var redd for. Det som gjorde meg fortvilet var at jeg var trukket inn i dette uforståelige spillet." (side 48)

Ett av bildene George tar av Iris gjør henne fullstendig fortvilet. Bildet viser på et vis både hvem hun er og ikke er, det er både gjenkjennelig og ikke gjenkjennelig, avslørende og samtidig fremmed. Da han atpåtil vil ha det med i en utstilling, knekker det henne.

Etter å ha hatt alvorlige hodesmerter i sammenhengende syv måneder, blir hun innlagt på sykehus. "Kroppen min var blitt møteplass for latterlige symptomer, men det jeg hadde, var likevel hodepine." (side 76)

Møte med professor Rose på universitetet fører Iris i kontakt med historien om Klaus - en figur med klare paralleller til Johan Borgens Lillelord. På samme tid går hun igjen tom for penger, raser ned i vekt og er for stolt til å be om hjelp. Hun kler seg i herreklær og begynner å frekventere baren Magoo´s og andre heller tvilsomme steder, og plutselig en dag er hun Klaus. I denne rollen tar hun kontrollen over sitt liv tilbake og er friere enn hun har vært på lenge. Aner vi en begynnende kjerne i det som skal bli den voksne og modne Iris?

"Klaus ble født i en bar, i alle fall min Klaus. Den brutale gutten ble gjenfødt i meg, og da jeg hadde tatt navnet hans, visste jeg med en gang at fra da av tilhørte nettene Klaus" ... (side 141)

I møtet med Michael - sjalu og gifte Michael - utforsker Iris på nytt sine grenser. Dette er et forhold mellom lærer og elev, og Michael overdynger henne med presanger. Den gaven som skal vise seg å bli den siste, er et vakkert og kostbart silkeskjerf. Dette blir også innledningen til eksperiment som går ut på at Iris får skjerfet bundet foran øynene sine, og er fullstendig i elskerens makt. Og som ender med mishandling ...

Og helt til slutt beskrives et møte med mannen Paris, der Iris velger å være åpen om alt som har skjedd. Plutselig skjønner hun at han er av samme ulla som alle de andre - og så velger hun å ta kontrollen over livet sitt og løper, som om hun "hadde faen i hælene" ...

Allerede i sin debutroman viser Siri Hustvedt hvilken kapasitet hun har og senere skulle komme til å få som forfatter. Romanen viser også hvor ambisiøs hun faktisk er når hun går til det skritt å skylle fylle to permer med tekst.

Det har vært spekulert på om hennes debutroman egentlig er selvbiografisk, og om valget av navn på hovedpersonen er en indikasjon på dette. Siri skrevet baklengs blir Iris, og Vegan er visstnok hennes mors pikenavn. Noen av helseplagene til hovedpersonen er også relativt lett gjenkjennelige.

Uansett - det jeg i alle fall kan konstatere, er at "Med bind for øynene" er en svært fascinerende roman av det virkelig originale slaget. Siri Hustvedt skriver på en slik måte at man blir sugd inn i handlingen, og ikke klarer å legge boka fra seg. "Med bind for øynene" er virkelig en page-turner. En fascinerende page-turner som i bunn og grunn handler om å finne seg selv i en verden der ingenting er slik det tilsynelatende ser ut som. Sånn sett en mørk og dyster roman som ikke levner verden generelt og kanskje spesielt det annet kjønn, særlig ære - med mindre man tar igjen med samme mynt og som et minimum tar kontroll over sin egen skjebne og unngår å bli offer for omstendighetene ...

Jeg anbefaler denne romanen varmt!

Jeg ønsker for øvrig å fremheve Siljes bokomtale av samme bok i dette innlegget på bloggen Siljes skriblerier, hvor hun på en utmerket måte oppsummerer essensen i romanen. Hun har også inspirert meg til å finne frem til uleste Siri Hustvedt-bøker fra egne bokhyller.

Med Prøysen er det først og fremst barnetimeonkelen og visesangeren jeg husker. Siden det er Prøysen-år i år, fikk jeg lyst til å repetere noen av novellene hans. Denne boka inneholder også hans eneste roman, Trost i taklampa. Her harselerer han med hvordan utflytta bygdefolk kommer tilbake til bygda og romantiserer "det enkle livet" og slitet som de selv har flyttet fra. Vi møter også Gunvor Smikkstugun som kommer hjem fra byen på ferie, og som slett ikke lengter tilbake til landsbygda, men som kanskje har ett og annet å hevne. Tonen er humoristisk, nærmest en satire, og han beskriver på en morsom måte bygdesamfunnet hvor alle må kjenne "si stilling og sin stæinn".

Selv om romanen er lesverdig, synes jeg det er i novelleformatet Prøysen lykkes best. Samlingen i denne boka er valgt ut av Nils Johan Rud. Humoren fra Trost i taklampa er stort sett fraværende i disse fortellingene. De to som gjorde mest inntrykk på meg er Beinvegen og Jevnere veg. Disse synes jeg kan måle seg med mye av det beste av norske noveller!

Hele boka kan leses her på bokhylla.no

Jeg har sluttet å lese bøker. De får meg til å tenke på noe annet enn meg selv.

Oscar Wilde

Tilgi alltid dine fiender. Ingenting irriterer dem mer.

Oscar Wilde

Har folkerike land som India, Kina og Japan forfattere som har gitt ut bøker som regnes som klassikere?

På forhånd takk!

Lettlest sommerlektyre

Ayana Mathis er en amerikansk forfatter som debuterte med romanen "Hatties tolv stammer" i 2012. Cappelen Damm utga boka tidligere i år. Jeg har lett etter mer informasjon om forfatteren - både på forlagets nettside (vanligvis pleier forlaget å lage en presentasjon av forfatterene de utgir bøker for, men her er det altså ingen), Wikipedia (forfatteren er totalt fraværende her) og forfatterens egen nettside (som er temmelig upersonlig, og som fremstår mer som ren reklame enn noe annet), uten å finne informasjon med særlig substans. Inntrykket jeg sitter igjen med er at det viktigste er at boka er valgt for Oprah´s Book Club 2.0, en publisitet som har ført boka rett inn på New York Times bestselgerliste.

Hattie er gift med den notorisk utro August, og vi følger dem og barna deres fra 1920-årene og frem til 1980-årene. Paret og resten av Hatties familie har flyktet fra Georgia i Sør-Statene og til Philadelphia i Nord-Statene etter at faren til Hattie ble drept. Her håper de å finne en slags trygghet. Så dør tvillingene - deres førstefødte - Philadelphia og Jubilee, året er 1925 og siden skal Hattie føde ni barn til. Det er oppveksten til disse ni barna vi skal få ta del i i resten av boka. Hvordan går det med barn som vokser opp i en svart familie i et segregert USA, der faren lever et utsvevende liv på si´, mens moren stort sett bare er sint? Litt ymse, skal det vise seg.

Sønnen Floyd er homofil, men kan ikke leve ut sin legning i full offentlighet. Dette fører ham opp i store vanskeligheter. Six er vekkelsespredikant, men lever et dobbeltliv. Hva gjør det med Ruthie som blir vitne til moren sammen med en annen mann, og som kanskje for første gang ser at moren er glad? Eller Ella som gis bort til Hatties søster, fordi de ikke har råd til å fostre henne opp? Alice har på et vis kommet seg opp og frem her i verden, men det har sin pris. Mens Franklin deltar i Vietnamkrigen og er en stor skuffelse for kvinnen i sitt liv. Og hva skjer da Bell mange år senere treffer den mannen som hun i sin tid så sammen med moren sin, og bestemmer seg for å bli hans elskerinne? At barna er preget av oppveksten med en lite glad mor, som egentlig kun gjorde pliktene sine, bærer de alle preg av - hver på sin måte.

"Jeg satt på sengen og så på at hun la frem klærne hun hadde valgt til meg: skjørt og genser, truse og hofteholder. Da jeg var liten, gjorde hun aldri slikt. Det var aldri tid nok til å legge frem klær til ni barm. Jeg lurer på om hun ville ha gjort det om det ikke hadde vært så mange av oss. Det krever en viss ømhet, tror jeg, å legge frem klær til et lite menneske. Mor var aldri øm. Det er hun fortsatt ikke. Hun la alle klærne på sengen til meg som om de var ingredienser til en stekekylling, som om jeg skulle bindes opp. Mor har alltid gjort det som kreves. Jeg regner med at hun tror hun gjør det nå ved å ta meg med et sted - selv om det er feil, selv om hun tar feil ... " (side 243-244).

"Hatties tolv stammer" er en lettlest sommerbok i et helt greit språk. Boka har i alle fall fått en god oversettelse, ut fra det jeg kan bedømme. Noen av historiene krøp under huden på meg, men slett ikke alle. Jeg tror det hadde å gjøre med at persongalleriet ikke ble helt autentisk for meg. Kanskje har forfatteren holdt seg litt for kraftig i skinnet for å unngå at historiene skulle bli tårepersete? Jeg følte at mange av historiene ble litt for kjølig og distansert fortalt, og at deler av persongalleriet ble for stereotypt. Innimellom glimter forfatteren til, men det hele blir uansett litt for ujevnt til at boka hever seg over de øvrige bestselgerne på markedet. Blant annet savnet jeg mer innblikk i hovedpersonen selv - Hattie - og noen svar på hva som hadde preget henne og gjort henne til den hun etter hvert ble. Dessuten ville boka fått noen flere dimmensjoner dersom vi hadde fått mer innblikk i tiden før flukten fra Georgia. Det blir for mange i og for seg uforløste historier, som egentlig kun har det til felles at de handler om barna til Hattie.

Min konklusjon er at dette er en helt grei sommerbok uten de helt store dybder.

Berømmelsens pris

Daniel Kehlmann (f. 1975) har en stor produksjon av litteratur bak seg, selv om han fremdeles er relativt ung. 13 bøker har det blitt siden debuten i 1997 (kilde: Wikipedia).

Selv ble jeg først for alvor klar over denne forfatterens fortreffelighet da jeg bestemte meg for å overvære et intervju med forfatteren på Litteraturhuset den 19. februar i år. Dette har jeg skrevet om på bloggen min, og det er bare å følge linken. Dette fikk meg til å lete frem Kehlmanns roman "Oppmåling av verden", som lenge hadde stått ulest i mine bokhyller, og det fikk meg til å kjøpe og lese Kehlmanns siste bok "F", og ikke minst den nyoversatte romanen "Jeg & Kaminski". For ikke å snakke om at denne siste boka - "Berømmelse" - sporenstreks ble bestilt fra Bokklubben ... Og for dem som er litt opptatt av hvem som har oversatt bøkene de leser, kan jeg nevne at det er den emminente oversetteren Sverre Dahl som nok en gang har oversatt denne tyske romanen til norsk.

Bare for å ha sagt det med en eneste gang: Daniel Kehlmann er ikke som alle andre forfattere! Han bryter grenser, eksperimenterer (ofte med moralske dilemmaer), han blander fiksjon og virkelighet på en helt ny måte - han er på alle måter en spennende og intellektuell ny stemme innenfor den tyske samtidslitteraturen.

"Berømmelse - en roman i ni historier" er, som tittelen så klart og tydelig forteller, nettopp en roman i ni historier. Sammenhengen mellom de ni historiene er nokså vag, rent bortsett fra at persongalleriet beveger seg relativt fritt mellom historiene og at tematikken er noe som ligger der som et felles bakteppe - men man kunne like godt ha omtalt dette som en slags novellesamling. Hver historie har nemlig sin egen selvstendige avslutning, samtidig som vi enkelte ganger får innblikk i konsekvensene av det som skjer i én historie, i en annen. Når forfatteren like fullt insisterer på at dette er en roman, må det være fordi han ønsker at leseren skal bli minnet om at alt henger sammen i et slags hele.

Det er bemerkelsesverdige historier vi får høre i denne "romanen". Som Ebling i "Stemmer" som nettopp har fått sin første mobiltelefon, og opplever at nummeret hans egentlig tilhører en annen - "tilfeldigvis" den berømte skuespilleren Ralf Tanner. Han blir oppringt absolutt hele tiden, og til slutt blir fristelsen for stor: istedet for å fortelle dem som ringer at de har ringt feil nummer, begynner han å late som om han faktisk er skuespilleren. Uten å ville skuespilleren vel ... Et annet sted - i "Utveien" - sitter den en skuespiller som opplever at telefonen hans er taus, og at det begynner å skje ting rundt ham som han på ingen måte har kontroll over.

"Fra den ene dagen til den neste kom det ingen oppringninger lenger. Venner gjennom mange år forsvant fra livet hans, yrkesmessige planer gikk i vasken uten grunn, en kvinne som han hadde elsket i den grad han var i stand til det, påsto at han hadde hånet henne stygt i telefonen, og en annen, Carla, hadde dukket opp i lobbyen på et hotell for å lage den verste scenen han hadde opplevd i sitt liv: Tre ganger, hadde hun skreket, hadde han rett og slett latt henne i stikken! Folk hadde stanset opp og glisende sett på, et par hadde filmet med mobiltelefonene sine, og allerede i samme øyeblikk som Carla hadde slått til av all kraft, hadde han visst at disse sekundene ville komme på Internett og overskygge berømmelsen fra hans beste filmer ..." (side 65)

Så bestemmer Ralf Tanner seg for å bli sin egen dobbeltgjenger og imitator. Slik blir han gradvis fri ...

I "Rosalie drar for å dø" møter vi en eldre kvinne som har fått uhelbredelig kreft og har bestemt seg for å kjøpe seg aktiv dødshjelp i Sveits. På veien dit - en vei som er kronglete og full av utfordringer - får hun rikelig tid til å tenke. Vil hun egentlig dø? Tenkt om hun i løpet av de siste ukene av sitt liv får oppleve noe som åpner øynene hennes for hva livet egentlig er? Da hun nesten er fremme, skjer det noe overraskende. Plutselig er alt bare fiksjon, og fortelleren forvandler henne til en ung pike igjen. Det hele var jo tross alt bare en historie, og som forteller har han frihet til å endre det han vil - også slutten på denne historien.

"Berømmelse" inneholder flere historier, men jeg skal ikke røpe mer. Det eneste jeg vil si er at alle historiene har overraskende poenger - i en slik grad at jeg ble sittende å lese mange avslutninger om igjen, for å være sikker på at jeg hadde oppfattet alt riktig. Hvem er vi når det kommer til stykket? Når avstanden mellom hva andre tenker om oss, hvilket inntrykk vi ønsker å gi andre om oss selv og den vi innerst inne vet at vi er, blir veldig stor - hva er den egentlige sannheten om oss selv?

Samtlige historier er fortalt i et solid litterært språk, med presisjon og finesse. Det som gjør sterkest inntrykk er beskrivelsen av hvor lite som skal til for å gi livet en helt annen retning enn vi hadde tenkt, og begrepet "tilfeldigheter" får liksom en annen lød etter å ha lest denne boka. Er nå alt så tilfeldig som vi vil ha det til? Dessuten gjør det inntrykk hvordan forfatteren har bygget opp alle de selvstendige historiene til å bli en del av et større hele.

Helt til slutt siterer jeg fra en dansk anmeldelse fra Politiken, som på en meget god måte oppsummerer essensen i Kehlmanns "Berømmelse":

"Egentlig har hans nye roman en lidt misvisende titel, for den handler mest om identitet. Om, hvor langt fra sandheden man kan komme uden rigtigt at opdage, hvor god man er blevet til at lyve.

Elegant sammenvævet
Romanen består af ni selvstændige historier, som elegant bliver vævet sammen til en helhed, der bliver stadig mere spændende.

I centrum for legen befinder tre berømte personer sig: forfatteren Leo Richter, skuespilleren Ralf Tanner og den latinamerikanske bestsellerforfatter Miguel Auristos Blancos, en ond karikatur af virkelighetedens Paulo Coelho.

Ind og ud af deres liv flakser en række helt almindelige mennesker, som på hver på sin måde får inflydelse på hindanden."

Jeg anbefaler denne lille "romanen" på det varmeste!

Nå setter jeg kursen mot fantastiske Helgelandskysten.

Dette flotte øyriket har jeg lenge drømt om å besøke. Siden jeg har familie i Finnmark så flyr jeg enten over eller kjører forbi med Hurtigruta.
Når jeg nå begynner å lese Roy Jacobsen sin bok De usynlige så håper jeg skildringer av folk og natur gir meg en følese av å ha vært tilstede der.

På en vindstille dag i juli stiger røyken rett opp. Presten Johannes Malmberget blir rodd ut til øya og tatt imot av fiskarbonden Hans Barrøy, øyas rettmessige eier og overhode for dens eneste familie. Han står i støa som forfedrene har lagt opp av fjærestein og betrakter den ankommende færingen, de bulende ryggtavlene til de to roerene og bak de svarte sixpencene deres det smilende og nybarberte ansiktet til presten. Da de er kommet nær nok, roper han:
- Jasså, det kjem fintfolk.

De usynlige av Roy Jacobsen

Gleder meg til å lese denne mye omtalte romanen. Ser at den har fått mye god omtale her inne på Bokelskere også.

Jeg har lagt merke til at du leser mange bøker som ser veldig interessante ut, men som jeg går glipp av siden de ikke er oversatt til norsk. Men siden denne er oversatt, blir den føyet til lista mi over bøker som det kan være verd å snuse på ;)

Jeg har ikke lest boka, men kanskje du kunne satt på et spoliervarsel her siden du røper hva som skjer på slutten?

En klassiker innenfor naturalismen

Selma Lagerlöf (f. 1958 d. 1940) debuterte med romanen "Gösta Berlings saga" i 1891. I løpet av sin forfatterkarriere skrev hun 21 bøker, og "Gösta Berlings saga", "Jerusalem" (1901-1902) og "Keiseren av Portugalia" (1914) hører med blant hennes mest kjente romaner. Lagerlöf mottok Nobels litteraturpris i 1909 - som den første kvinnen så langt i litteraturprisens historie. De fleste romanene hennes har handling lagt til Värmland, hennes hjemtrakter. (Kilde: Wikipedia)

(Dette er en spoiler - så vet du det før du leser videre.)

I bokas åpningsscene skal Jan Andersson på Skrolycka bli far for første gang. Han har et ambivalent forhold til det hele, for det er så vidt han og Kattrina klarer seg i utgangspunktet. Noe kjærlighetsekteskap er det heller ikke.

"- Jeg lurer på om det er noen som tror jeg er glad for å få denne ungen, mumlet han der han satt, og med det samme sparket han til en liten vedkubbe så den fløy helt ut på tunet. For det er jaggu den verste uløkka jeg kunne komme ut for. Da vi gifta oss, Kattrina og jeg, så var det for at vi var lei av å gå som tjenestefolk hos Erik på Falla og ville komme under eget tak, men neimen ikke for at vi skulle få unger." (side 7)

Men om Jan ikke er glad for å bli far, endrer dette seg for alltid i det øyeblikket veslejenta blir lagt i armene hans. Han vil knapt gi henne fra seg etter dette, og det vokser frem en kjærlighet så uendelig vár og rørende, som jeg knapt kan huske å ha møtt i den naturalistiske litteraturen - kanskje med unntak av forholdet mellom faren og Sjur-Gabriel, slik dette er beskrevet i Hellemyrsfolket (bind I - "Sjur-Gabriel").

Jan vet knapt hva godt han kan gjøre for veslejenta som etter hvert får navnet Klara Fina Gulleborg - til vanlig bare kalt Klara Gulla. Han følger henne opp i alle livets henseender, og hun vokser opp til å bli en vakker og robust jente, som utelukkende er til glede for foreldrene, der de bor i den fattigslige stua på Skrolycka, navnet som til forveksling både ligner "lykke" og "ulykke". Hadde det ikke vært for hennes fattigslige og usle byrd, kunne nok både den ene og den andre ha tenkt seg å gifte seg med henne ... Men slikt gikk selvsagt ikke an på den tiden.

Etter at Erik på Falla dør og sønnen Lars Gunnarsson overtar, blir Jan og Kattrina plutselig avkrevd for den uhyrlige sum av 200 riksdaler for grunnen som deres lille stue står på. Det er da Klara Gulla tilbyr seg å reise ut for å tjene penger slik at foreldrene slipper å bli hjemløse. I mellomtiden har en tilfeldig handelsreisende insistert på å gi henne et rødt kjolestoff som det blir sydd kjole av, og som virkelig fremhever hennes ynde og skjønnhet. En ynde og skjønnhet som provoserer spesielt presten, for han "ser" at dette ikke vil føre til noe godt for henne. Her har man å bli ved sin lest - det er det tryggeste!

Klara Gulla reiser med dampbåten "Anders Fryxell", og da foreldrene vinker henne avgårde, er de alle uvitende om alle de årene som skal gå før de ses igjen. Foreldrene er analfabet, og kan ikke lese brevet som kommer fra Klara Gulla, men må ha hjelp til dette. Skrive tilbake kan de heller ikke.

"Nå er det bare han jeg skal lage mat til", tenkte Kattrina, "bare han jeg har å vente på. Men hva bryr jeg meg om han? Han kunne like gjerne ha reist, han med. Det var jenta som skjønte seg på han og pjattet hans, men ikke jeg. Det hadde vært bedre å være alene."

"Det ville vært lettere å gå hjem med sorgen, om jeg ikke hadde hatt gamle sure Kattrina sittende i stua," tenkte Jan. "Jentungen rådde så godt med henne at hu fikk a både blid og mild. Men nå får en vel aldri mer høre et vennlig ord fra den kanten." (side 85)

For når kjærligheten er borte, mister selv hverdagens rutiner sin mening ...

Så går tiden, og faren Jan går sakte men sikkert til grunne i sin lengsel etter datteren. Han venter på at Klara Gulla skal dukke opp hver gang dampbåten kommer. Mens resten av bygda har fått nyss i at det har gått riktig ille med henne der inne i byen. Ja, at hun er blitt en fallen kvinne. Dette kan Jan ganske enkelt ikke klare å ta inn over seg, og det er da keiserinnen av Portugalia oppstår. Selv er han keiseren av selsamme rike.

"- Når keiserinna av Portugalia står her på brygga med gullkrone på hodet, og sju konger går rundt henne og holder kappa hennes oppe, og sju løver ligger tamme ved føttene hennes, og sjuogsøtti krigsgeneraler går foran henne med dragne sverd i hånd, da får vi se om du tør si det samme til henne sjøl, Prästberg, som du har sagt til meg." (side 122)

... sier Jan til Prästberg, som var den første som kom med de uhyrlige påstandene som Jan aldri ville gjenta, "ikke engang i sine egne tanker".

Jan lever seg virkelig inn i rollen som keiseren av Portugalia, og selv om bygdefolket gjør narr av ham, enser han dem ikke.

"Aldri før hadde Jan på Skrolycka hatt så mye å tenke på og gruble over som nå når han var blitt keiser.

For det første måtte han jo være ubegripelig påpasselig etter at storheten var kommet over ham, så han ikke lot hovmodet få innpass hos seg. Han måtte alltid huske på at vi er mennesker, vi er alle skapt av en og samme materie, og fra ett og samme foreldrepar nedstammer vi, og svake og syndige er vi alle, så i bunn og grunn har den ene ikke noe å rose seg av fremfor den andre.

I hele sitt liv hadde han sett seg lei på hvordan mennesker prøvde å heve seg over hverandre, og nå ville han ikke gjøre det samme. Men han merket nok at det ikke var så lett å holde seg til den rette ydmykheten for en som var blitt så opphøyd at det nå ikke lenger fantes noen i hele sognet som var hans like." (side 139)

Klara Gulla dukker opp til slutt - etter anslagsvis 15 år uten at hun har gitt en lyd fra seg i mellomtiden. Hun er staselig kledd da hun dukker opp, og hun fører seg som en som har kommet seg til penger og verdighet. Hun har i mellomtiden fått seg et husvære og kommer for å hente foreldrene med seg. Hadde det bare ikke vært for at hun skjems så inderlig av sin far ... Han er jo ikke riktig klok, og hun blir beskjemmet da moren forteller at han ble slik fordi hun - øyesteinen hans - forsvant ut av hans liv så brått, og uten å gi livstegn fra seg. Like fullt ønsker hun å la faren bli igjen, og de to stikker av gårde med dampbåten når faren ikke er der.

I siste liten får faren nyss i at de to har reist sin vei, og han rekker frem tidsnok til å se båten legge fra kai. Angeren og samvittigheten rammer Kattrina, men uten å kunne gjøre noe ser de Jan hoppe på sjøen og forsvinne ned i dypet ...

Deretter er det Klara Gulla som vandrer hvileløst langs bryggene mens det soknes etter farens lik. Hun har tom. en kiste klar for det øyeblikket de skulle finne ham. Innen så skjer, dør moren. På dødsleiet oppdager moren at datteren, som hun etter hjemkomsten har synes var stygg, nå er blitt pen igjen. Under begravelsen dukker kisten med faren plutselig opp. Liket av ham er funnet og foreldrene kan forenes i døden.

I mitt eksemplar av boka er det et etterord ved Agneta Taube. Hun tar bredt for seg av Selma Lagerlöfs litteratur, men kommer i siste halvdel av artikkelen inn på "Keiseren av Portugalia" - et avsnitt som har overskriften "En kjærlighet som overgår all forstand".

Taube tar for seg spenningsfeltene i teksten og symbolbruken. Jans fortvilelse over å bli far versus den grenseløse lykken han føler når barnet legges i armene hans. Det røde kjolestoffet som er årsaken til Klara Gullas triumf og fall (bl.a. fordi den samme kjøpmannen som ga henne kjolestoffet også førte henne ut i prostitusjonen da hun kom til storbyen). Vendepunktet da de 200 riksdalene skulle innkreves. Pengene kommer fra "veslejenta", men prisen de betaler er at de mister henne. Faren som dikter sin egen virkelighet. Bygdas folk som på en måte "godter seg" over det som skjer - for de husker jo jentas triumf i den røde kjolen - en triumf hun som fattigjente ikke hadde noen rett til å føle. Det paradoksale i at Jan gikk langs bryggene i alle år og ventet på at datteren skulle komme hjem, til at Klara Gulla går hvileløst rundt på samme sted og venter på at farens lik skal dukke opp. Og alt skjer i en tid der man virkelig var overbevist om at de døde kunne straffe de levende. Og i naturalistisk ånd går det selvsagt riktig ille med Lars Gunnarsson, mannen som forårsaket deres ulykke. Han får sannelig betale prisen for sin grådighet og sin hjerteløshet ...

"Keiseren av Portugalia" er i tillegg til å være en naturalistisk roman, skrevet i et naivistisk språk. Typisk for naturalismen er at den omhandler tragiske menneskeskjebner, der menneskene er prisgitt arv og miljø. Det bakenforliggende motivet for forfatterne som benyttet dette fortellergrepet var gjerne å vise frem det tragiske i all sin gru - i håp om at samfunnet for øvrig skulle våkne opp og ønske å gjøre noe med det.

Som eksempel på det naivistiske ønsker jeg å trekke frem et avsnitt på side 206:

"Klokker Svartling hadde et slikt ansikt at det ikke viste mer av hans tanker enn han ville at det skulle vise, og det holdt seg helt ubevegelig mens han snakket med Klara Gulla. Men Kattrina visste nok hva han tenkte allikevel, han som var som en far for hele sognet. "Hvorfor skal en gammel mann som har både hustru og datter i live, være nødt til å komme til fremmede? Lisa er et godt menneske, men hun kan jo aldri ha slik tålmodighet med ham som hans egne." Det tenkte han. Og det gjorde han rett i å tenke."

Det blir noe barnlig over teksten, hvor det meste forklares i flere omganger og i mange ulike lag. Selma Lagerlöf behersker dette til fingerspissene, og derfor blir det aldri kunstig. Det er enkle folk vi leser om i romanen, og det er deres måte å reflektere over tingene på vi herved introduseres for. Dette gjør persongalleriet svært troverdig, og som leser blir vi dratt inn i deres uslåelige logikk.

Jeg synes det var spennende omsider å få lest denne romanen som så mange har anbefalt meg. At jeg skulle bli så engasjert at boka bokstavelig talt ble slukt, hadde jeg likevel ikke regnet med. Det er en sørgelig historie, som tiden nok har gått litt fra er jeg redd, men det er samtidig et tidsbilde på hvordan fattigfolk en gang hadde det både her til lands og i våre naboland. Var man av fattig byrd, spilte det ingen rolle at man var et godt menneske. Forholdene ble heller ikke lagt til rette for at man skulle kunne gjøre kloke valg, fordi nøden tvang en i den ene retningen som fantes ...

Selma Lagerlöf skriver lett og levende, og derfor er det alltid en fryd å lese hennes bøker. Så er det kanskje ikke så mye motstand i tekstene hennes, men dette kan man lese mer om i Tore Renbergs essay-samling "På fest med litteraturen" om tre forfattere, bl.a. Selma Lagerlöf. Stor litteratur er det uansett!

Når man tror at lykken finnes et annet sted ...

Bergljot K. Nordal (f. 1976) har utdannelse innenfor litteraturformidling og jobber i dag frilans. Hun debuterte med romanen "Magda" i 2009 og utga "Ruths bok" i 2012. "Det ingen har fortalt deg" er hennes tredje roman. Nordal er fra Førde og skriver på nynorsk.

Karoline er gift med Håkon, og de har to barn. Alt ligger til rette for at hun skal være riktig så lykkelig og tilfreds med livet. Mannen hun er gift med er snill og omsorgsfull, og en fantastisk far. Barna er herlige og ekteparet har god økonomi. Likevel drømmer Karoline om at de skal forsvinne, bli drept i trafikkulykke, slik at hun skal bli fri. Fri til å skrive, forløses fra den skrivesperren hun befinner seg i for tiden ...

Så treffer hun tilfeldigvis på Pia en dag. Ville og gale Pia som en gang var hennes beste venninne, men som alltid bar med seg et varsel om katastrofe. Venninnen hun aldri trodde skulle klare å fullføre videregående ... Nå er Pia midt i en blomstrende karriere som klesdesigner, og hun ser frem til en visning i Milano. Til vanlig bor hun i København.

" - Korleis er livet ditt? Det må vere hektisk å vere forfattar og mor.

Eg drikk meir kaffi og kjenner at ho ser på meg. Eg greier rolege bevegelsar og roleg blikk attende.

• Det handlar vel strengt tatt om å kome seg opp om morgonen.

Ho drikk og ser rett på meg.

• Eg har lese deg. Du skriv godt.

Eg kjenner allereie skjelvingar i hendene frå koffeinen eg fekk i meg til frukost. Eg smiler og nikkar lett, seier eit like lett takk.

• Og livet ditt?

Ho ler sigerslatteren, den som seier at det er her det skjer ... " (side 19)

Møtet mellom Karoline og Pia ender med en invitasjon til København. En invitasjon som skal få større betydning for Karoline, og som ikke utelukkende handler om å løse opp i skrivesperren, skal det vise seg. Et valg som setter livet i et relieff - for hva er lykken når det kommer til stykket? Er det spenningssøking eller de daglige rutinene? De rutinene som nødvendigvis oppstår fordi vi ønsker at livet skal ordnes og struktureres ned i gjenkjennelige små biter? Og hva er essensen i kjærligheten mellom to mennesker?

"Det hender at vi kranglar. At vi hevar stemmene så høgt at barna reagerer, men då reagerer dei så kraftig at vi sluttar med ein gong. Fordi dei aldri høyrer at vi hevar stemmene elles. Håkon kan vere tydeleg i kva han meiner og kvar han vil. Det kan eg òg. Men når vi møter kvarandre, blir han så mild at eg mistar smaken, og eg blir så skarp at eg skremmer han. Vi har levd saman i ti år, og eg har ikkje sett nokon mørke sider av han enno. Kanskje han ikkje har nokon. Kanskje er det eg som er hans mørke side." (side 23-24)

I spenningsfeltet mellom Pia og Karoline, som har valgt så forskjellige veier i livene sine - Pia med sin karriere, Karoline med sitt familieliv - oppstår det et gap som vokser seg større og større. Uten store fakter fanger Bergljot K. Nordal dette opp. Som da Pia uten videre konstaterer at det er "bra" at Karoline ikke savner barna sine og rimelig kjapt konstaterer at tiden nærmest er uten betydning for barn - for dem er jo en uke som et døgn, mener hun. "Eller som ei æve", teker Karoline ...

Noen ganger beveger forfatteren seg farlig nær klisjéene om karrierekvinnen versus familiekvinnen, men bare nesten. Det som redder henne er at heller ikke Karoline fremstilles som "den hellige moder", tenker jeg. Tvert i mot får hun frem alle paradoksene som det vi forbinder med lykken er forbundet med - gjennom en historie om "mamma som reiste for å finne seg sjølv i fylla". Og når hun likevel stålsetter seg og ikke vil risikere å miste kontrollen, opplever hun seg hånet av Pia, som opplever henne så kontrollert ... Pia, som ikke klarer å lande i sitt eget liv, ikke klarer å finne roen og harmonien, etter adrenalinkikk-oppholdet i Milano, der absolutt alt skjedde på en gang ...

"Det ingen har fortalt deg" er en lettlest tynn flis av en bok på 170 sider. Like fullt er det en tankevekkende bok som er mer vidtfavnende enn om en mor som tilfeldigvis er forfatter og har skrivesperre og som reiser bort for å finne seg selv. Kanskje handler den også om den gjensidige misunnelsen mellom to venninner, som begge tror at den andre lever et mye mer spennende og givende liv enn en selv. På en måte blir de begge dypt skuffet. Pia fordi hun hele tiden vurderer Karoline utelukkende ut fra egne preferanser, og der må Karoline nødvendigvis tape. Hun er ikke like "kul" som venninnen, er ikke like spenningssøkende og kan rett og slett ikke slippe alt hun har i hendene ... Det Pia ser er en kjedelig dame og en festbrems. Karoline fascineres nok mer at Pia og all den fart og spenning hun er omgitt med - inntil hun oppdager det svarte hullet i Pia, der det ingen dybde er - bare tomt, tomt. En klisjé eller hur? Eller rett og slett en konsekvens av et liv der alt handler om fest og moro, og hvor downs´ene ved livsførselen en "vakker" dag kommer like fullt, og moroa ikke uten videre kan vekkes til live uten at man synker stadig lenger ned i gjørmen ... I alle fall er det dette jeg leser mellom linjene i Nordals roman.

Bergljot K. Nordal skriver godt, og selv om tematikken i boka kanskje ikke er blant de mest originale, gjør hun likevel historien spennende og interessant. Der er først og fremst spenningen mellom venninnnene som bærer historien i boka, synes jeg. Alt i alt en fin leseopplevelse av en bok jeg kan anbefale varmt!

Boka var neimen ikke mer enn den måtte være. Forfatteren kunne f. eks. ha fortalt mer om hvem hun traff av norske/utenlandske kunstnere i Roma. Er helt enig med deg at boka var nokså grunn, dessverre.
En morsom liten sak, bokmerket jeg brukte (helt tilfeldig) er et med bilde av John Keats, kjøpt i Keats-Shelley Memorial , Roma. "A thing of beauty is a joy for ever" står det på bokmerket..

Amerikansk småby-feelgood

Nickolas Butler (f. 1979) debuterte med romanen "Shotgun Lovesongs" tidligere i år, og Pax Forlag står bak den norske oversettelsen av boka, som er i salg fra 7. august i år. Selv har jeg fått boka tilsendt fra forlaget i forkant av utgivelsen.

Av forlagets nettsider fremgår det at boka er under utgivelse i ti land, og at filmrettighetene til boka allerede er solgt til Fox Searchlight.

"Shotgun Lovesongs" handler om vennene Henry, Lee, Ronny og Kip, som har kjent hverandre siden de var barn. De har tilhørighet til småbyen Little Wing i Wisconson. Nå har de så vidt rundet 30 år, og livene deres har tatt nokså ulike vendinger. Henry er en tidligere rodeo-stjerne, som skadet seg for en tid tilbake. Hans liv har derfor på mange måter stoppet litt opp. Lee er en verdensberømt sangartist, som stort sett er på turné, men som pleier å lande på småbruket sitt i Little Wing når han har behov for å skjerme seg mot offentligheten. Debut-plata hans het "Shotgun Lovesongs" - derav tittelen på boka. Henry driver en gård og giftet seg for ti år siden med ungdomskjæresten Beth, som han i mellomtiden har fått unger med. Og Kip, som lenge har bodd utenbys, har kommet tilbake for å drifte den gamle mølla, som lenge har stått og forfalt.

Hver av kameratene og Beth, kona til Henry, veksler mellom å være jeg-person og forteller. Dette fortellergrepet, som er hyppig benyttet i samtidslitteraturen i dag, gjør at vi kommer veldig tett på hele persongalleriet. Kapitteloverskriftene angir hvem som er forteller - gjennom at forbokstaven i vedkommendes navn er nevnt.

"Vi inviterte ham til alle bryllupene våre; han var berømt. Vi sendte invitasjonene til plateselskapets skyskraper i New York City, sånn at de glorete, glimrende konvoluttene kunne bli videresendt til ham på turné - i Beirut, Helsinki, Tokyo. Steder utenfor rekkevidden av våre begreper og begrensede midler. Han sendte tilbake gaver i medtatte pappesker prydet med utenlandske frimerker - kostbare sjal og parfymer i bursdagsgave til konene våre, små utsøkte leker eller pynteting når barna våre ble født: rangler fra Johannesburg, matruskadukker fra Moskva, små silkesko fra Taipei. Noen ganger ringte han oss, med skurr og ekko på linja, og et kor av fnisende jenter i bakgrunnen, og alltid med en stemme som ikke hørtes så glad ut som vi forventet.

Det kunne gå flere måneder uten at vi så ansiktet hans, og så kom han hjem, skjeggete og dratt, med utmattelse, men også glad lettelse i blikket. Vi så at Lee nøt å treffe oss, å være blant oss igjen. Vi ga ham alltid tid til å komme seg før vi gjenopptok livet med ham, vi visste at han rengte tid til å bli nykter og gjenvinne balansen. Vi lot ham sove og sove. Konene våre lagde gryteretter og lasagne til ham, og salater og nybakt pai." (Henry - side 9)

Hvordan forholder man seg når en i vennegjengen har gjort en helt annen karriere enn resten? Når de som ble igjen preges av litt misunnelse ... For Lees jetsetliv i New York virker så forlokkende og spennende, og samtidig så fjernt. Lee blir på et vis et slags midtpunkt i kameratenes liv, selv om han for det meste er alle andre steder enn i Little Wing.

Vennskapet mellom gutta er sterkt, og de holder sammen i tykt og tynt. Underveis følger vi dem gjennom en del brylluper. Først er det Kip som gifter seg med Felicia, deretter er det Lee selv som gifter seg med filmstjernen Chloe - og til sist får også Ronny, han som trodde at livet egentlig var over, en sjanse på ekteskapsmarkedet. Mens altså Henry og Beth fremstår som selve inkarnasjonen på det perfekte ekteskapet.

Hva er det som gjør at noen forhold holder, mens andre ryker før man får snudd seg? På mange måter kan man si at dette er noe av essensen i hele boka. Hva er sann og ekte kjærlighet? Noe mye mer enn et øyeblikks tiltrekning, selvsagt. Men hva ER egentlig kjærlighet? Ja, hva er det som er viktig og som virkelig betyr noe, når alt kommer til alt? Og tåler gamle vennskap virkelig alt? Også når gamle hemmeligheter graves frem? Og hvem har egentlig mest grunn til å misunne hvem når det kommer til stykket?

"Hva synes du?" sa hun til slutt og snudde seg mot meg.

Jeg snudde meg og gikk bort til henne, og skjønte akkurat der og da at vi allerede var begynt å bli eldre, at vi kom til å bli gamle sammen.

"Jeg synes du er vakker," sa jeg. Jeg kyssa henne.

"Hei, du - forsiktig med leppestiften," sa hun og klapset lekent til meg før hun trakk meg inntil seg igjen. Hun la haka på skulderen min, og sånn danset vi sakte på soverommet, med det slitte teppet under de velbrukte penskoene våre. "Jeg elsker deg," sa hun, "selv om du ikke er rockestjerne." (Henry - side 37-38)

Bokas språklige kvaliteter er gode, og jeg vil også anta at oversetteren har en del av æren for dette. Jeg opplever dessuten persongalleriet som meget troverdig fremstilt, og det tidligere nevnte fortellergrepet gjør at vi kommer tett inn på enkeltpersonene og får innblikk i deres ståsted i en liten by, hvor det egentlig skjer svært så lite. Kjønnsrollemønsteret i en småby som Little Wing er nok akkurat slik det fremstilles; et sted hvor menn er menn, og hvis viktigste egenskap er at de er i stand til å forsørge familien sin og ta vare på kvinner og barn. Tradisjonelle verdier står i fokus, og preger menneskene som lever der. I spenningsfeltet mellom dem som ble igjen og dem som dro, skal det vise seg at det ligger en hel del angst for endringer fra det vante og normale. Kjærlighetsforholdet mellom Henry og Beth er nydelig beskrevet, også når ekteskapet utsettes for prøvelser som ryster det i grunnvollene.

Det tok litt tid å komme ordentlig i gang med boka, men så snart jeg hadde vært gjennom et kapittel med hver av hovedpersonene, våknet min interesse for å lese videre for alvor. Etter at siste side var vendt, ønsket jeg mer. Det eneste jeg derfor beklager er at boka sluttet så brått, og at jeg gjerne skulle visst mer om hva som skjer i Little Wing. Kanskje kommer det etter hvert en oppfølger?