Knivskarp novellesamling sydende av samfunnskritikk

Chimamanda Ngozi Adichie (f. 1977) har tre romaner bak seg - "Dyprød hibiskus" (2003), "En halvgul sol" (2006) og "Americanah" (2013). Novellesamlingen "Kvelningsfornemmelser" kom i 2009, og inneholder en samling noveller publisert så langt tilbake i tid som 1995 (Granta 95).

Det noe spesielle med Adichie, i tillegg til at hun skriver fantastiske bøker, er at hun er vokst opp i Nigeria, men har vekslet mellom å bo i USA og i hjemlandet sitt. Denne flerkulturelle bakgrunnen hennes er et gjennomgangstema i flertallet av novellene i "Kvelningsfornemmelser", og i hennes siste roman "Americanah" er den et helt sentralt tema. Adichie vet av den grunn mye om hva det vil si å være farget afrikaner i USA, hun har kjent på hverdagsrasismen som er gjemt bak den politisk korrekte USA-kulturen, og hun presenterer i sine noveller også noen baksider ved sin egen kultur. Noe jeg synes er ekstra flott ved hennes forfatterskap, er at hun gjennom å gi en del skjebner et ansikt, synliggjør det flertydige i den afrikanske kulturarven hun bærer med seg fra Nigeria, slik at en del stereotype oppfatninger og fordommer brytes ned.

"Kvelningsfornemmelser" inneholder elleve noveller, alle med kvinnelige hovedpersoner i sentrum. Etter å ha lest hele novellesamlingen sitter jeg igjen med et inntrykk av at forfatteren på et vis har ønsket å dekke alle situasjoner som nigerianske/afrikanske kvinner kan tenkes å komme opp i.

I novellen "Jumping Monkey Hill" møter vi forfatteren Ujunwa som er så heldig å ha blitt invitert til African Writers´ Workshop, og som ser frem til å bli inspirert mens hun er der. Her møter hun Edward Campbell, som ender opp med å behandle henne på en seksuelt trakasserende måte. Parallelt skriver Ujunwa om en kvinne - Chioma - som befinner seg i en tilsvarende situasjon, og som opplever det nærmest umulig å få jobb dersom hun ikke klarer å finne seg i at arbeidsgiveren samtidig får benytte seg av henne, klå på henne ...

"Hun skulle ikke ha ledd da Edward sa: "Jeg vil heller at du skal legge deg ned for meg." Det hadde ikke vært morsomt. Det hadde ikke vært morsomt i det hele tatt. Hun hadde hatet det, hatet fliret hans og glimtet av grønnlige tenner og hvordan han alltid så på brystet hennes istedetfor ansiktet, hvordan han for over henne med blikket, og likevel hadde hun tvunget seg til å le som en sinnssyk hyene. Hun satt der med det halvtomme vinglasset og sa: "Edward ser ustanselig på kroppen min." Kenyaneren og den hvite sørafrikaneren og zimbabweren stirret på henne. Ujunwa gjentok: "Edward ser ustanselig på kroppen min." Kenyaneren sa at det hadde vært tydelig fra første dag at mannen kom til å bestige det flate vaskebrettet av en kone og ønske at det var Ujunwa; zimbabweren sa at Edward ustanselig kastet lystne blikk på Ujunwa; den hvite sørafrikaneren sa at Edward aldri ville se slik på en hvit kvinne, for det han følte for Ujunwa, var begjær uten respekt.

"Dere har merket det alle sammen?" spurte Ujunwa. "Dere har merket det alle sammen?" Hun følte seg underlig sveket ..." (side 111)

I novellen "Ekteskapsarrangørene" møter vi Chinaza som nettopp har kommet til USA sammen med mannen hun har giftet seg med. Ekteskapet er - slik novellens tittel indikerer - arrangert, og de kjenner ikke hverandre. Selv om Chinaza burde være lykkelig over at hennes nye mann er lege og gode greier, skal det snart vise seg at dette ikke er tilstrekkelig for at hun skal bli lykkelig. Ikke bare har mannen hennes skjult at prisen han har betalt for å få opphold i USA har vært å inngå et fiktivt ekteskap med en amerikansk kvinne - ja, det viser seg endog at han ikke har rukket å skille seg ordentlig fra denne kvinnen - i tillegg får Chinanza følelsen av at hun kunne vært hvem som helst. Alt mannen hennes har ønsket seg er en "nigeriansk kone" ... Etter ankomsten i USA går han umiddelbart i gang med amerikanisere henne - som om ingenting ved henne egentlig holder mål, som om ektemannen tror at han kan tømme alt hun består av ut med vaskevannet, og fylle henne opp med egenskaper han ønsker i henne. Selv navnet sitt får hun ikke beholde. Drømmer brister, og det åpner seg en avgrunn under føttene hennes ...

I en av novellene følger vi en ung gutt som får litt feil venner, og som blir tatt, og som endres for alltid. I en annen novelle får vi innblikk i en kvinnes skjebne - en kvinne som vinner i green card-lotteriet, og hvis slektninger forventer at hun umiddelbart etter ankomst kommer til å bli rik og kan sende dem alt de ønsker seg. Mens hun så vidt klarer husleien og knapt har penger til mat. Det blir naturlig nok umulig å skrive hjem.

Flertallet av novellene i samlingen holder en svært høy kvalitet, tett oppunder det beste som finnes innenfor novellekunst. Et par av novellene haltet imidlertid noe, uten at de på noen måte skjemmet helheten. Det som for øvrig skiller Adichies noveller fra noe av det jeg oppfatter som mer middelmådige innenfor novelle-genren, er at samtlige noveller handler om eksistensielle spørsmål, viktige spørsmål, helt avgjørende spørsmål. Alle historiene berører og er smertefulle å lese, uten at hun spekulerer i dette eller gjør historiene til tåreperser. Til det er stilen for nøktern og ren. Dette sammen med at hun gjennom novellene belyser ulike sider ved det afrikanske samfunnet, gjør det ekstra spennende å følge denne forfatteren. Hun skriver så godt, så poengtert - og jeg liker måten hun avslutter novellene på. Vi får ikke vite alt, noe henger i løse luften, men vi får noe mer å tenke på. Og nettopp dette gjør at historiene fortsetter å leve i en etter at man er ferdig med å lese. Dessuten er alle kvinneskikkelsene beskrevet som sterke, og dermed bryter hun ned ikke rent få fordommer vi alle har - enten vi liker å innrømme det eller ei. En sterk novellesamling er dette - med knivskarp samfunnskritikk mellom linjene! Les og lær, er min anbefaling!

Hvis du har lyst kan du ta en titt å se litt på den franske filmen Le Père Goriot før du starter lesingen. Kanskje et lite supplement til boka selv om filmen er fransk, så får en se miljøet boka er hentet fra.

August var en god lesemåned, og favorittene ble "Stoner" av John Williams og novellen "Thomas F's siste nedtegnelser til almenheten" av Kjell Askildsen. Jeg likte også "Elskeren" av Marguerite Duras, "Alt som er" av Brit Bildøen og "Brevet til faren" av Franz Kafka - svært ulike bøker, men gode.

Til slutt vil jeg nevne fagboka "Bruddet. Hellige krigere og en ny verdesorden" av Kari Vogt og Anders Heger. Lettlest og pedagogisk framstilling av et vanskelig tema.

Hentet fra Litteratur Magazine: Det utrolige typegalleriet på Madame Vauquers fettete gjestehus, hvor Goriot er en av gjestene, er selve symbolet på de fascinerende og mangfoldige menneskeskjebner i storbyen Paris. De skjærer gjennom alle lag av samfunnet, det er et tverrsnitt av en verden av lys og skygger, laster og dyder.

Skuldsatt upp över öronen var pengar ett välbekant tema för Balzac (1799-1850). Den franske författarens verk kretsar kring hur penningarna styr människornas relationer, och hans realistiska stil har inspirerat bl.a. Émile Zola, Charles Dickens och Marcel Proust.

Karaktärerna är varken onda eller goda, bara mänskliga i sin småsinthet och värdighet. Samma karaktärer återkommer ständigt, ibland som huvudfigur, ibland i en biroll. ”Den mänskliga komedin”, en sammanställning av hans många romaner och noveller och hans magnum opus, utspelar sig i Paris.
När han skrev konsumerade Balzac legendariska mängder kaffe.
Jeg vil tro mulighetene for at vi drikker noen kopper kaffe under lesingen er stor.

Den best bevarte hemmeligheten blant årets oversatte bøker?

Da tilfeldighetene ville at mine øyne skulle falle på akkurat denne boka mens jeg var inne på Norli i Oslo tidligere i år, ante jeg virkelig ikke hvilken skatt jeg tok ut av hyllene. Boka må være en av de best bevarte hemmelighetene blant oversatte norske utgivelser i år.

Muriel Spark (f. 1918 d. 2006) har i følge Wikipedia utgitt et helt lass med bøker. Hun debuterte i 1950, og "Frøken Jean Brodies beste alder" (eller "The Prime of Miss Jean Brodie" som den heter på originalspråket) utkom i 1961. Så vidt jeg har klart å finne ut er dette den eneste boka som foreløpig er oversatt til norsk. Dersom forfatterens øvrige bøker er like lekne som denne lille skatten av en bok, så er jo forlaget nødt til å sørge for å gjøre flere av bøkene hennes tilgjengelig for norske lesere! For stikkordet - hvis jeg bare skulle velge ett for denne romanen - er nettopp leken! Her må forfatteren ha hatt det riktig morsomt, der hun har lekt med mange tråder i hendelsesforløpet, før hun har gjort romanen til det den er blitt til.

Denne romanen er for øvrig Muriel Sparks mest kjente roman, og den er på flere lister over de 100 beste engelskspråklige romanene. På bokas smussomslag kan jeg dessuten lese at romanen ble filmatisert i 1969 med Maggie Smith i rollen som Jean Brodie. Forfatteren har mottatt en rekke priser for sitt forfatterskap, og hun er dessuten blitt kåret til æresdoktor ved en rekke universiteter, blant annet i London, Edinburgh og Oxford.

I den norske utgaven er det et forord av Vigdis Hjorth, som jeg har lyst til å sitere fra:

"Det er en del man ikke skjønner før man er i sin beste alder, for eksempel at barneskolelærernes betydning er undervurdert. De formative år er ikke mellom tolv og tjue, som noen tror, men de mellom ti og tretten. Det har Muriel Spark for ikke å snakke om lærerinnen Jean Brodie forstått. Så den innflytelsen sistnevnte har på sine elever, blir skjebnesvanger for dem på ulikt vis, men ikke verre enn at man under lesingen av Frøken Jean Brodies beste alder skulle ønske at man selv hadde opplevd en slik lærerinne i sin skoletid, og man spekulerer i hvordan ens liv da ville sett ut." (side 5)

"Grovt sagt går frøken Brodies pedagogikk ut på at kunst og religion kommer først, så filosofi og til sist vitenskap. "Slik er rekkefølgen på livets store spørsmål, ordnet etter betydning." Ellers bedyrer hun at hun ikke vil dytte noe inn i sine, bare hale det som er i dem, opp, men etter hvert som handlingen skrider fram, forstår leseren at frøken Brodie trenger sine elever, får like mye som hun gir, er avhengig av og nyter sin makt over dem og slipper dem ikke, for de er hennes kall, så den trekker ut, frøken Brodies beste alder, som de unge elever skal få høste fruktene av og bære med seg all sin tid. Det gjør de, på ulikt vis, som sagt, men til og med piken hun behandler dårligst, tenker senere på sin tid under frøken Brodie som den lykkeligste i sitt liv, der de satt og lyttet til alle historiene og synspunktene som ikke hadde noe med den vanlige virkeligheten å gjøre." (side 6-7)

Handlingen i boka finner sted på en pikeskole i Edinburgh på 1930-tallet. Vi befinner oss altså i mellomkrigstiden, hvor nazismen har sin fremmasj i Tyskland, mens fascismen vokser frem blant annet i Italia.

En lærer som ikke er interessert i det som de fleste oppfatter som kjernen i pedagogikken på grunnskolenivå, nemlig at elevene skal lære å regne og skrive og kjenne landets historie, men som i stedet forer dem med alskens romantiske idéer og atpåtil er svak for menn i uniformer - i særdeleshet Mussolinis fascistiske soldater - får før eller siden problemer med resten av lærerstaben på skolen. Og problemer får frøken Brodie etter hvert, men det er da den ufattelige lojaliteten hun har bygget opp overfor sine elever kommer inn. De unge elevene beskytter henne, for makan til lærer skal man lete lenge etter! Og dermed kan ingen ta frøken Brodie. De får ingenting på henne siden elevene beskytter henne 100 %. Frøken Brodie er og blir deres heltinne med stor H!

Den engere krets av sterkt "innvidde" elever i frøken Brodies klasse - fem i alt, har alle sine særpreg. Rose Stanley blir etter hvert berømt for sex (men ikke slik man umiddelbart tenker), og resten av gjengen består av Eunice Gardiner, Jenny Gray, Monica Douglas og Sandy Stranger. Frøken Brodie forteller sine elever om sine kjærlighetshistorier og innerste hemmeligheter, og slik prøver hun å lære dem om de viktige tingene i livet, de som virkelig betyr noe. Vi følger jentene over noen år - helt fra de er 10 til de er i ferd med å gå inn i de voksnes rekker, og i et tilbakeblikk sett fra fortellerens ståsted, får vi også vite hvordan det går med dem mange år senere. Som et hvilket som helst idol, som blir dyrket uforbeholdent fra første stund, kan det imidlertid bare gå en vei etter hvert som jentene blir eldre og evner å tenke mer selvstendig.

"Frøken Brodie diskuterte aldri sine private anliggender med sine kolleger, bare med dem av sine tidligere elever som hun hadde oppdratt som sine fortrolige. Det var også tidligere gjort forsøk på å få henne fjernet fra Blaine, men forsøkene var blitt forpurret." (side 15)

"Frøken Jean Brodie" er en fantastisk herlig roman av det sjeldne slaget! Jeg humret og lo mens jeg leste, og mange av scenene i boka er som hentet ut fra en satire. For nettopp satirisk og hylende morsomt blir det underveis - på en intelligent måte! Jentene får oppfylt den største drømmen jenter i tenårene har: nemlig å bli tatt på alvor av en voksenperson. At den godeste frøken Brodie trår over en del grenser - profesjonelle så vel som etiske - i rollen som deres lærer ... akkurat det evner de ikke å se enda. Det å være en heldig utvalgt - crème de la crème - overskygger alt! Slik kan frøken Brodie manipulere og styre dem nesten akkurat dit hun ønsker. Som hun sier: "Gi meg en pike i mottakelig alder, og hun er min for alltid." Riktig ille blir det når hun forsøker å overføre sin egen fascinasjon for fascismen over på jentene ... Helt til hun til slutt faller for eget grep ...

Det beste med boka er - i tillegg til en morsom, original og fremfor alt fascinerende historie - at den er så elegant skrevet. Selv fant jeg den tilbakeskuende fortellerstemmen fornøyelig, den som med det overordnede blikket ser mer enn hva enkeltpersonene er i stand til der og da. Noen ganger ble dette kanskje litt vel belærende, men aller mest var det et artig fortellergrep.

Jeg må også innrømme at jeg opplevde det ekstra morsomt at handlingen i boka er lagt til Edinburgh, fordi jeg har et forhold til byen - selv om jeg ikke kjenner den inngående utover gamlebyen.

Dette er en bok jeg anbefaler på det varmeste!

Helt til slutt: "Frøken Jean Brodies beste alder" er for øvrig en 1001-bok. Jeg siterer fra 1001-boka:

"Historien strekker seg over en rekke tidsrammer og synsvinkler, særlig i de retroskepktive vurderingene som er strødd utover i romanen, fra forskjellige medlemmer av Brodie-gjengen. Slik antydes den endelige beretningen om en inspirerende, men farlig lærers beskjedne vekst og stygge fall: tittelens Jean Brodie. Frøken Brodie underviser sine protesjeer med en begrensende, men inspirerende strenghet som grenser til kriminell propaganda for et autoritært styresett - hun former dem som sine fascisti. Romanen utnytter de underlige, sadomasochistiske fantasiene om pedagogiske svermerier og seksuelle klasseromsspenninger. Den arbeider seg gjennom denne "oppdragelsen"s merkelig ineffektive følger for Brodie-gjengen, dystert sett gjennom eleven Sandy Strangers øyne. Romanen bruker satirisk komedie som politisk diagnose, og den setter undervisningen og historiefortellingens moral i skjærende relieff. Det er en fryd." (side 556 i utgaven fra 2007)

Jeg koser meg, og leser litt nå og da i boka Det året Ricardo Reis døde av nobelprisvinner José Saramago, aha, for en herlig bok. Etter flere gode kommentarer her har gått til innkjøp av Stoner av John Williams, begynner nok på den i løpet av helga.
Så har jeg selvfølgelig Gamle Goriot liggene klar, det skal bli artig med et nytt gjensyn med denne litt snodige Goriot som bor i et billig pensjonat i Paris, en roman fra 1835.

Jeg skal fortsette med The Goldfinch av Donna Tartt på lydbok, og så ble jeg så begeistret for Leif Engers SÅ UNG, SÅ KJEKK, SÅ MODIG at jeg har startet på Ned til elva, som vel kom først.
Noe mer tror jeg ikke jeg rekker over :)

-Fantastisk bok!
840 sider går som en lek på iPoden til og fra jobb, ved husarbeid, på buss og luking i hage.
Just saying :)
Jeg er halvveis nå, men det blir definitivt mer av Donna Tartt :)

Serien er basert på boken. I boken overlater forfatteren til leserne å ha sin engen tolkning. I serien er svarene (naturlig nok) mer eller mindre gitt oss.
At en leser velger å kalle boken for møkkabok, gjør den i mine øyne enda mer genial :)

Levi Henriksen har en nydelig penn. Man blir glad i personene og bygda de tilhører.
Ved juletider i fjor fristet det å se Hjem til jul, som er basert på bøkene hans. Men jeg sto over. Personene lever best i mitt eget hode :)

TIL DEG av Rolf Jacobsen

Tiden går (hva skal den ellers ta seg til).
En dag hører du den banker på døren din.
Den har banket på hos oss,
men jeg lukket ikke opp.
Ikke denne gang.

Vet du,
jeg har ofte stått og sett litt på deg,
sånn om morgenen foran speilet der
når du kjemmer håret ditt, det
knitrer i det, som i sne i påskefjellet
og du bøyer deg litt frem (jeg ser det godt)
- er det kommet en rynke til?
- Det er det ikke. For meg
er du ung.
Det er sevje i deg, skog. Et tre

og med fugler i. De synger ennå.
Kanskje litt lavt i høst, men likevel.
- Ikke en dag uten en latter i strupen,
eller det sakte streifet av en hånd.

En gang
må jeg holde den enda fastere,
for du vet, vi skal ut å reise snart,
og ikke med samme båt.
Noen har banket på døren vår, men gått igjen.
Dette
er visst det eneste vi aldri
har villet snakke om.

Min utgave er på 287 s, 1952 oversatt av Trygve Norum. Mine kapitler passer ikke med Lillevis eller dine.
Første kapittel: Et borgerlig pensjonat, side 56
Andre kapittel: To visitter, side 93
Tredje kapittel: Inn i den store verden, side 166
Fjerde kapittel: Dødens overmann, side 224
Femte kapittel: Søstrene, side 260
Sjette kapittel: En fars død, side 287
Siden det kanskje er bare jeg som har denne utgaven og at jeg har lest boka tidligere så ikke ta hensyn til meg. Jeg skal nok klare å følge med hvor dere er i boka. Kan heller sende noen personlige meldinger hvis jeg er i tvil. Så kjør i vei!!

Forslagene dine ser helt greie ut for meg. Det ser ut som boken er lettlest så for min del klarer det seg med tre uker på å lese den, men jeg stiller meg bak flertallet når det gjelder leseperioden.

Jeg har utgaven som har 4 kapitler og de er følgende:

Kap. 1, Et pensjonat
Kap. 2, Rastignacs inntog i sosietetsverdenen
Kap. 3. Dødens overmann
Kap. 4. Farens død

Så det virker som dine tre første kapitler tilsvarer mine to første og de tre siste tilsvarer mine to siste kapitler. Håper dette ble oppklarende for deg Lillevi.

Dagens E-dikt var fint.

Ventesteinen

Ingenting som ein ventande stein
ein stein som ventar oss
ein stein der vi kan venta
og vera venta

ein fin, flat stein i sol og regn
ein stein for smil
ein stein for gråt

ein tålmodig stein som ventar
saman med oss

Forfatter Sigbjørn Heie

Frå samlinga «Dikt for deg og andre barn», Samlaget 1985

Når man elsker feil person

Den svenske forfatteren og journalisten Lena Andersson (f. 1970) har skrevet syv bøker, hvorav "Rettstridig forføynining - En roman om kjærlighet" er hennes sjette. Den utkom på svensk i 2013 og på norsk i år. Med denne romanen fikk forfatteren sitt gjennombrudd, og den innbrakte henne også den prestisjefylte Augustprisen og dessuten Publicistklubbens "Gullpenn". Tittelen, som egentlig er et juridisk uttrykk, og som henspeiler på noe ulovlig - trigget min nysgjerrighet og gjorde at dette var en bok jeg bare måtte lese.

Ester Nilsson er en selvstendig og trygg kvinne i sin beste alder. Hun er poet og essayist, og hun er dyktig i sitt yrke. En dag får hun i oppdrag å holde et foredrag om kunstneren Hugo Rask. Allerede mens hun forbereder foredraget, merker hun at hun blir fullstendig oppslukt av mannen. Begjæret flommer over, og det er absolutt ingenting hun kan gjøre for å kontrollere det som skjer.

Lenge før det er klart at det kommer til å skje noe som helst mellom Ester og Hugo, merker hennes samboer at de glir fra hverandre.

"Det finnes en motstand hos den som vil bort, en redsel for det ukjente, for alt plunderet og for å angre seg. Den som ikke vil bli forlatt, skal utnytte den motstanden. Men da må vedkommende legge bånd på behovet for klarhet og oppriktighet. Saken må forbli omformulert. Den som ikke vil bli forlatt, skal overlate til den som vil bort å uttale forandringen. Bare slik går det an å beholde et menneske som ikke vil være hos en. Derav den vidt utbredte tausheten i all verdens forhold." (side 25)

Men Esters samboer er ikke redd for å få vite hvor han står, og dette fører til en umiddelbar klarhet i forholdet. Ester må flytte ut siden det er hans leilighet, og han forlanger at hun flytter på dagen. Hun har altså satt alt over styr uten å ha noen som helst anelse om hva som venter henne i den andre enden.

Ester oppsøker Hugo, og langsomt oppstår det en relasjon mellom de to, selv om det ikke er så rask fremdrift som Ester kunne ønske. I begynnelsen dominerer samtalene ...

"Hver gang hun kommenterte noe, ble det stumt. Hugo fulgte aldri opp det Ester sa. Ester fulgte alltid opp det Hugo sa. Ingen av dem var særlig interessert i henne, men begge var interessert i ham." (side 35-36)

Til slutt går de til sengs med hverandre, og selv om ingen løfter eller avklaringer er gjort underveis, føler Ester at hun nå er i ferd med å få Hugo. Da blir det imidlertid enda mer merkbart hvem som sitter med makten i forholdet.

"Disen lettet ikke på hele dagen, og han ringte ikke. Ikke hun heller, men når hun ikke ringte, betydde det noe annet enn når han ikke gjorde det, for han bestemte, han hadde makten. At det var tilfellet, var det intet belegg for og ingen tvil om. Den som bremser, bestemmer alltid. Den som vil minst, har mest makt. Når han ikke ringte, var det neppe fordi han tenkte: Nå må jeg holde igjen og ikke ringe hele tiden.

Dette er helvete, tenkte hun neste morgen da det hadde gått et døgn. Det er dette som er helvete, og dette er det helvete som finnes. Hun holdt på å brenne opp innenfra." (side 69-70)

Imens ligger alle tegn opp i dagen på at Hugo faktisk ikke er interessert, ja, at han kanskje også har en annen kvinne som han reiser til i Malmö annen hver helg. Mens Ester er så oppslukt av sitt begjær og sin lengsel at hun dras mellom håp og fortvilelse - godt hjulpet av venninnene som morsomt nok bare kalles "venninnekoret". Og hun merker fort at det ikke er plass til besværligheter i deres relasjon, for det minste tegn fra henne som kan trekke i retning av at hun kan virke bebreidende eller hysterisk fordi han ikke følger opp relasjonen deres, fører utelukkende til at Hugo trekker seg unna. "Han var ikke tilstrekkelig festet til henne til at det skulle få koste det minste besvær." (side 103)

Når usikkerheten truer med å ta fullstendig overhånd, tolker Ester de sparsommelige utsagnene til Hugo sønder og sammen - hele tiden på jakt etter noe å hekte et halmstrå av håp til.

"Det er for lett å si "vi tar kontakt når du kommer hjem" med et halvt kontinent imellom. Det er for lett. Språkets innhold og betydning er for stort i forhold til hvor enkelt det uttales. Nei. Feil spor. Som alle forelskede mennesker la Ester Nilsson for stor vekt på språkets innhold og ordenes bokstavelige mening og for lite på rimeligheter og totalvurderinger. Det var en del av hennes yrke å tenke på rimeligheter og totalvurderinger, og hun var flink i sitt yrke, men da gjaldt det slikt som hennes følelsesliv ikke var innblandet i." (side 111)

Hugo fortsetter å ta kontakt med Ester, og på den ene siden er spørsmålet om han er tilstrekkelig interessert i henne, og på den annen side om det er han Ester vil ha når det kommer til stykket ...

"Rettstridig forføyning" er en godt skrevet bok, selv om jeg her og der lurte litt på om oversetteren har fått det helt til. Oversettelse fra svensk til norsk er nemlig ikke det enkleste har jeg skjønt, og det var særlig en og annen litt rar setningsoppbygging jeg ble sittende og lure på.

Jeg ser at noen kritikere mener at denne boka er svært original. Det er mulig at det ikke er så mange forfattere som har skrevet akkurat en slik kjærlighetsroman, mens historien som sådan vel ikke er original i det hele tatt. De fleste som har levd en stund har nok opplevd akkurat det som Ester opplever i "Rettstridig forføyning", men kanskje uten å dra det så langt som hun gjør?

Temaet i boka er forelskelsens selvbedrag. Dette er svært interessant i vår kultur, hvor alle kjærlighetsforhold synes å være basert på en forelskelse til å begynne med. Fordi følelsene som regel er så sterke, tror vi at det må handle om dyp kjærlighet, mens det vel så ofte handler om ... ja, rett og slett et selvbedrag som har lite med ekte kjærlighet å gjøre. Og jo mer umulig kjærligheten er, jo mer pinefulle og brennende følelser ...

Noe jeg likte veldig godt med boka er beskrivelsen av et sterkt menneske som Ester, som tross sitt intellekt og sin fornuft, dras inn i dette destruktive og ikke klarer å si stopp før hun nesten går til grunne i sin lengsel etter en kjærlighet som det antakelig ikke er meningen at hun skal få. Hun ser ikke det åpenbare, men fortsetter i stedet å tolke og lete etter tegn til håp. Og "venninnekoret" er til "god hjelp" i så måte ... Og når Ester ikke får de svarene hun vil ha av "venninnekoret", velger hun ganske enkelt ikke å forholde seg til dem - overbevist som hun er om at Hugo egentlig elsker henne, kanskje uten helt å skjønne det selv.

Romanen forteller om en pasjon som kan ramme den beste - en pasjon som nesten nærmer seg galskap, så altoppslukende som følelsene er. Hun går heller ikke av veien for å luske i buskene rundt sin elskedes hjem. Og slik blir hun patetisk i sin lengsel etter noe hun ikke kan få - i alle fall ikke hos Hugo Rask ... Interessant er det også å studere saken fra Hugos side. Hvor mye ansvar har han for det som skjer? Er det så enkelt som at han "ikke har lovet noen ting"? Eller er det faktisk slik at "forholdet" er et fantasifoster i Esters hode? Hvor mye av viktighet har de egentlig snakket om når det kommer til stykket? Og hvor mye er det egentlig å forstå utover at Hugo egentlig er mest opptatt av seg selv?

Dette er en bok alle har godt av å lese, fordi den forteller en litt annerledes historie om forelskelse. Dersom man klarer å lese den med en viss distanse, er den også ganske lærerik. Og det beste av alt - historien vipper aldri over i det banale og klisjefylte. Dessuten er den tidvis ganske morsom og fornøyelig. Jeg anbefaler boka varmt!

Takket være gode omtaler her inne, bl.a. fra deg, bestilte jeg denne boka. Og nå har jeg hatt en helg herlig fri for store planer, så jeg har kunnet forsvinne inn i Stoners verden. Og for ei bok! Selv uten de store og spennende begivenhetene, ble den så fengslende at den var vanskelig å legge fra seg. Ser en av kommentarene på bokas omslag er: En bemerkelsesverdig gripende historie, fortalt i en lavmælt, nøktern prosa. Det stemmer forsåvidt, men i historien ligger også refleksjoner og betraktninger som er utrolig treffende og noen ganger rystende og får meg til å lese sekvenser om igjen for å få med meg alt - også måten han forteller på.

Det er lenge siden jeg har merket av for "favorittbok", men denne er nå lagt til blant mine favoritter :))

Den ultimate Holocaust-boka!

Jødiske Elie Wiesel (f. 1928) vokste opp i Romania, men har i årene etter andre verdenskrig bodd i USA. I følge Wikipedia har han skrevet 57 bøker, og blant disse er "Natten" den boka han er mest kjent for. Det bør også nevnes at han mottok Nobels fredspris i 1986. Begrunnelsen var at han var (sitat fra Wikipedia):

"a messenger to mankind," stating that through his struggle to come to terms with "his own personal experience of total humiliation and of the utter contempt for humanity shown in Hitler's death camps," as well as his "practical work in the cause of peace," Wiesel had delivered a powerful message "of peace, atonement and human dignity" to humanity.

På en annen Wikipedia-side finner man en fullstendig oversikt over alle bøkene Wiesel har skrevet - både skjønnlitterære romaner og dokumentarer. "Natten" var den andre boka han skrev, og denne memoarboka utkom i 1958. Den utkom for første gang på norsk i 1971, mens den utgaven jeg har utkom på Aschehoug i 2007. Så vidt jeg har klart å finne ut, er boka ikke lenger tilgjengelig på norsk. Det synes jeg er synd, og dette håper jeg forlaget gjør noe med! Elie Wiesels "Natten" er nemlig den ultimate Holocaust-boka! Jeg har lest en hel del bøker innenfor Holocaust-litteraturen, og dette er så langt den aller beste! Hvorfor skal jeg komme nærmere tilbake til.

Forfatteren har skrevet et forord til boka, og jeg siterer fra side 5:

"Hvis jeg bare hadde fått skrive én bok i mitt liv, ville jeg ha skrevet denne. På samme måte som fortiden lever med nåtiden, bærer alle de bøkene jeg skrev etter Natten, i dypeste forstand preg av den, og det gjelder også for de av dem som tar opp emner fra Bibelen og Talmud, eller fra hasidismen. Man forstår dem ikke uten å ha lest Natten.

Hvorfor skrev jeg den?

For ikke å bli gal, eller kanskje tvert imot for å bli det, for bedre å forstå galskapen, denne store og skremmende galskapen som den gang hadde brutt inn i historien og samvittigheten til en menneskehet som svingte mellom det ondes makt og ofrenes lidelse?

Var det for å etterlate menneskene en samling ord og minner som kunne være midler til å oppnå en bedre sjanse til å hindre at historien gjentok seg, og med sin ubønnhørlige dragning mot vold?

Eller var det ganske enkelt for å etterlate et spor av den prøvelsen jeg hadde gjennomgått i en alder da unge mennesker vanligvis bare kjenner døden og ondskapen gjennom det de kan lese i bøker?

Enkelte lesere hevder at når jeg overlevde, så var det for å skrive den teksen. Det er jeg ikke overbevist om. Jeg vet ikke hvordan jeg overlevde, jeg var for svak og redd, jeg bidro ikke det minste i så måte. Skal man si at det var et mirakel? Jeg vil ikke si noe slikt. Hvis forsynet kunne eller ville gjøre et mirakel i min favør, kunne eller burde det ha gjort det for folk som fortjente det bedre. Jeg kan altså ikke takke annet enn tilfellet. Men siden jeg overlevde, føler jeg behov for å gi dette faktum en mening. Var det for å finne den meningen at jeg satte på papiret en erfaring der intet hadde noen mening?"

Med disse sterke ordene presenterer Elie Wiesel sin egen absurde historie i møte med nazismen under andre verdenskrig. Ja, for det som skjedde den gangen slutter aldri å overraske, sjokkere og forundre meg når jeg leser om dette. Hvordan er det mulig at et så omfattende industrialisert folkemord kunne finne sted i vår nyere historie, på et tidspunkt da man skulle tro at menneskeheten hadde utviklet seg i en mer human retning? Like fullt - ikke i noe annet århundre har det nettopp funnet sted så mange etniske folkemord som nettopp i det 20. århundre ... Forstå det den som kan ... Elie Wiesel har dedisert sin bok til foreldrene sine og lillesøsteren Tzipora, som alle døde i Buchenwald.

I "Natten" forteller Elie Wiesel historien om tiden før interneringen i en jøde-ghetto, om deportasjonen og om oppholdet i konsentrasjonsleiren Buchenwald. Han var da 12 år gammel. Før deportasjonen ble alle jødene i ghettoen advart mot det som skulle komme til å skje av en som hadde klart å rømme fra et togsett på vei til døden, men ingen trodde ham. Det var for absurd til at det sto til troende, rett og slett.

I et nøkternt språk uten overdrivelser forteller Wiesel om en ondskap satt i system, og hvor rene tilfeldigheter avgjorde hvem som overlevde og hvem som ikke gjorde det. Det handlet like fullt om å være smart, som for eksempel å lyve på seg noen år dersom man var veldig ung, eller å trekke fra dersom man begynte å bli gammel. Alt for å oppnå at man ble ansett som attraktiv arbeidskraft. I den sammenheng hadde likevel moren og søsteren ikke en sjanse. At unge Elie Wiesel klamret seg til faren sin, og fikk være sammen med ham under hele oppholdet, gjorde nok sitt til at nettopp han overlevde. Forholdet mellom far og sønn, om hvordan de begge gjør det som står i deres makt for å holde den andre oppe og ved godt mot, er ikke bare rørende beskrevet. Det er eksistensielt!

Mot slutten av krigen ble Wiesel syk og havnet på sykestua. Det var et risikoprosjekt i seg selv (fordi veien til krematoriet kunne bli kort), men i Wiesels tilfelle var det antakelig dette som reddet livet hans. Dette og det faktum at krigen snart nærmet seg slutten.

"Vi hadde blitt vant til den slags rykter. Det var ikke første gang en falsk profet hadde lovet oss fred på jorden, forhandlinger med Røde Kors om vår befrielse og annet hjernespinn ... Ofte bet vi på. Det var som en sprøyte morfin.

Men denne gangen hørtes spådommene solidere ut. Nettene før hadde vi hørt kanontorden i det fjerne.

Da sa min nabo uten ansikt:

"Ikke hengi deg til illusjoner. Hitler har klart og tydelig sagt at han vil utslette alle jøder innen klokken slår tolv, før de kan høre siste slag."

"Hva angår det oss?" ropte jeg. "Skal vi betrakte Hitler som en profet?"

De døde, kalde øynene fikserte meg. Til slutt sa han med trett stemme:

"Jeg har mer tillit til Hitler enn noen annen. Han er den eneste som har holdt sine løfter, alle dine løfter, til det jødiske folk." (side 90-91)

Da krigen var slutt, sto Elie Wiesel fullstendig alene i verden. Alle slektningene var døde, alt han hadde vært en del av før krigen var borte - han hadde bare seg selv. Med tanke på alt han siden utrettet i livet sitt, er det all grunn til både beundre og respektere ham! "Natten" kryper under huden på den som leser boka, og etterlater leseren nærmest som en slagmark i lang tid etterpå. Nettopp det nøkterne språket, mangelen på overdrivelser, det gjenkjennelige fra all Holocaust-litteratur, for ikke å glemme at boka er skrevet kort tid etter krigen og derfor er mye mer autentisk enn mye annen Holocaust-litteratur som er skrevet i nyere tid - alt dette gjør "Natten" til en helt særegen leseopplevelse! Selv håper jeg at forlaget utgir denne boka på nytt, fordi den fortjener så mange lesere den kan få! Og om Elie Wiesel selv bare skulle skrevet en eneste bok i hele sitt liv, nemlig "Natten", så vil jeg hevde at dersom du bare skal lese en Holcaust-bok i ditt liv, så bør det være nettopp denne! Og mens vi venter på en ny norsk utgivelse, kan jeg jo nevne at det er helt kurrant å få tak i boka på engelsk.

Helt til slutt: Det gjør inntrykk å lese hvordan forfatteren selv oppfattet utgivelsen av natten, og jeg siterer fra forordet på side 13:

"Ovenfor nevnte jeg de vanskeligheter Natten møtte ved utgivelsen for førtifem år siden. Tross gode kritikker solgte boken dårlig. Emnet ble sett på som morbid og interesserte ingen. Om en rabbiner nevnte den i preken, fantes det alltid en eller annen som klaget: "Hvorfor plage ungdommen med fortidens elendighet?" Siden ble det annerledes. Den lille boken ble omfattet med en interesse jeg ikke ventet meg. I dag er det særlig unge mennesker som leser den, i skolen og på universitetet. Og de er mange.

Hvordan forklare dette fenomenet? Først og fremst skyldes det en holdningsendring hos det store publikum. Mens voksne lesere i 1950- og 1960-årene, født under krigen, viste en slags likegyldighet - ubevisst og overbærende - overfor det som litt tafatt ble kalt Holocaust, er dette ikke slik lenger.

... Temaet Auschwitz inngår i allmenndannelsen. Filmer, teaterstykker, romaner, internasjonale konferanser, utstillinger, årlige minnesermonier med VIP-deltagelse: emnet er ikke til å komme utenom ... "