Bokelskere.no

5 - kanskje jeg runder det opp til en sekser senere, ettersom jeg fortsatt bearbeider denne boken og prøver å bestemme meg for hvordan jeg skal føle om den.

Først og fremst; språket er vakkert og skiller seg tydelig ut. Men... disse vakkert utformede setningene gjorde til tider lesingen nesten litt for krevende; etter min ydmyke mening kunne boken hatt godt av at noen deler av den ble forenklet – det ville gjort leseopplevelsen lettere, samtidig som andre deler av bokens prosa ville skilt seg enda mer ut. Likevel er jeg ikke sikker på om jeg ville fått den samme opplevelsen av historien hvis den var fortalt på en annen måte.

Jeg likte den dype dykkingen i tankene til de to brødrene. Jeg likte de tre kvinnelige karakterene enda mer. Denne boken er en studie av menneskets psyke, sorg og kjærlighet. Den gir også noen interessante perspektiver på "forhold" – hva de er, kan være, og hvordan vi ser på dem; ofte med mindre åpenhet enn vi er klar over.

En siste kommentar; jeg fant meg selv helt i ærefrykt over forfatterens intelligens, ikke bare med tanke på språket og skrivestilen, men også de mange temaene og emnene som går igjen gjennom boken... vel, jeg føler meg litt "dum", ærlig talt.

Selv om boken til tider frustrerte meg, er det fortsatt en bok jeg er veldig glad for at jeg leste. Det er ikke en lettlest bok, den krever tid og oppmerksomhet, men den er absolutt verdt det. Å vite dette, og gå inn i boken med vidsthet om at det er en krevende lesing, tror jeg er viktig for å ha riktig innstilling for å kunne nyte den.

Stutt omtale av eit lite hjørne av motstandskampen.
Boka gir eit særs kort, men livfullt bilete av arbeidet for å spreie informasjon i USA om Noreg under Den andre verdskrigen. Det hjalp sjølvsagt stort at landet hadde eit mottakeleg publikum bland norskamerikanare.

Et cruiseskip i britiske farvann er scenen for denne romanen, Anthony Powells siste. Handlingen omfatter mange av passasjerene, men to skiller seg ut: Saul Henchman er en respektert, men vansiret fotograf med en usedvanlig vakker kjæreste; Valentine Beals er en nesten like kjent forfatter av kiosklitteratur. Beals har fått den fikse idéen å trekke en analogi mellom én av kong Arthurs riddere av det runde bord, den uheldige, forviste «fiskerkongen,» som i likhet med Henchman er blitt invalidisert i krig. Men noen pålitelig forteller er han ikke. Ved avgjørende begivenheter underveis er Beals enten fraværende eller distrahert av medreisende.

Forfatteren bruker hele 80 sider for å introdusere karakterene før dramaet ombord kommer i siget. Vi får etterhvert alle tenkelige perspektiver på hva som leder Henchman til å miste samboeren sin. Alt i alt en nedtur i forhold til Powells briljante hovedverk A Dance to The Music of Time, en romanserie på 12 bind utgitt 1951-75.

" Imponerende " var en fin beskrivelse, da jeg selv tenker det nesten er litt flaut og liksom gjenspeiler at jeg ikke har noe "bedre å gjøre". Men så er situasjonen som den er og det føles så utrolig mye bedre å lese enn feks se tv; dess mer jeg leser, jo mindre savner jeg den tv-en og der egentlig nå kun på når det er med mannen. Det er en egen ro og flyt det å lese (og skrive; noe jeg også gjør litt i smug meg en drøm om en gang å kunne gi ut en roman. Har skrevet tre men tør ikke gjøre noe med dem)

En nølende ambassadør.

Lamberth Strether, hovedpersonen i denne lange romanen, er ikke redd for utsettelser. Sant å si bruker han månedsvis på et tilsynelatende enkelt oppdrag. Hans forlovede, enkefru Newsome har sendt Strether fra USA til Paris for å overtale sønnen Chad fra første ekteskap til å komme hjem og overta ledelsen i farens gamle firma.

Romanen – først utgitt 1903 – er en psykologisk studie av en innadvendt personlighet som strever i sosiale situasjoner. Disse preges gjerne av indirekte talemåter og konfliktvegring. En lettelse for leseren er Strethers møter med ugifte Maria Gostrey som ikke skvetter unna konfronterende spørsmål og dermed fører handlingen framover. Men tilslutt sier også hun til vår antihelt at enten er han «storartet kynisk» eller «storartet uklar.» Egentlig trives han best med selv. Noe ekteskap med den velstående enkefruen blir det neppe.

Den elegante grevinne Marie de Vionnet, Chads venninne, er både kultivert og sjarmerende. For vår hovedperson utgjør hun en personifisering av det beste ved europeisk kultur og levemåte. Boka passer derfor gått inn i serien av romaner om ulikheter mellom europeere og amerikanere.

I år har jeg, mye grunnet sykdom og ikke-jobbing, lest nærmere 250 bøker, og blandt alle disse er Yellowface på topp ti-lista over bøkene som gav meg mest glede, og et skikkelig «kick» som leser. Litt «cringe» (i mangel på bedre norsk ord). Virkelig fengende, spennende, vittig og samtidig klarer den, som du sier, å male et skarpt bilde av dagens litterære verden - både hva gjelder bokbransjen og forfattere, men også kulturen blant oss leseglade (og for enkelte; litt for opphengte i å mene noe om absolutt alt, og formidle alt dette en mener via Goodreads, til tider sp til de grader at de nesten er som en sekt rundt enkelte forfattere og/eller bokserier)

Her er jo hele litteraturhistorien! Overveldende, men også nyttig.

Vegetarianeren fant jeg nylig på hylla, ulest. Har satt den frem nå og den skal definitivt leses i løpet av de neste månedene. Ellers ble jeg nettopp ferdig med bind nr fem i "Utregning av romfang"-serien til Solvej Balle og i kveld er planen å begynne på Kyrre Andreassen sin "Ikke mennesker jeg kan regne med". (Men vurderer nesten å utsette den for heller å lese en "hjernedød" chick -lit, fordi trøtt i hodet og har lest en god del "dypere" og mer krevende bøker de siste ukene. Men samtidig er det bare en ukes tid til denne må leveres tilbake til biblioteket (#luksusproblem))

For dere bokglade vil jeg forresten tipse om litteratur-rebus -kalenderen min på Instagram/Facebook @Lill3MyL3ser . En rebus per dag, løsningsordet er en forfatter eller boktittel som har vært aktuelle det siste året :)

Helt enig med deg. Har forsøkt med på flere av hennes bøker, også på engelsk da jeg, som deg, synes oversettelsen var - for å si det pent - mangelfull. Språklig sett, litt bedre på engelsk, mer naturlig i det minste, men fremdeles en skrivestil jeg ikke er glad i med enormt mange beskrivelser og adjektiv i hytt og pine, samt veldig mye unødvendig «pjatt» i form av å fortelle at en karakter gjør sånn og sånn før hun siden går inn dit og gjør slik …
Bøkene hennes følger ofte også en litt for tydelig formel og oppsett.
Ikke min type bøker, har jeg konkludert med, samtidig som jeg er fascinert over hvor mange andre som elsker disse. Skulle nesten ønske jeg var mindre kritisk av meg og kunne «like alt»

Virker som en god videreføring etter ti år med vår egen lesesirkel på Bokelskere.no.

Jeg har kastet meg over en tungvekter denne helgen, The Ambassadors av Henry James. Den omstendelige språkføringen oppveies heldigvis av flust med vittige uttrykk og observasjoner, men også fysisk hører min utgave med sine 1,1 kg blant de tyngre.

Hand to mouth.
Den norske oversettelsen omfatter tydeligvis andre selvbiografiske innslag enn den amerikanske originalen. Også på engelsk finnes det ulike versjoner med og uten tillegg til den korte selvbiografien som utgjør kjernen i verket.

Mye motbør for å lykkes som forfatter.

Uvanlig stahet må ligge bak Austers ambisjon om å bli forfatter på fulltid. Trangen til å unngå 9-4 jobber fører i stedet til mangeårige pengeproblemer. I denne korte selvbiografien blir derfor penger og mangelen på dem et gjennomgående tema som hemmer forfatterskapet. Særlig trist er tiden etter han gifter seg og får en sønn. Ekteskapet rakner. Likevel er dette en svært velskrevet, underholdende erindringsbok. Min utgave inneholder dessuten i tillegg noen tidlige arbeider: tre filmmanus, en krimroman og et kortspill (!).

Min amerikanske utgave er på 449 sider. Den norske utgaven er atskillig kortere.

Ja, dette er ille, håper Nesse ordner opp.

Hvordan fornye malerkunsten ved å se bakover.

Malerne som er tema for denne boka valgte å gå tilbake til italiensk og flamsk middelalder i sitt oppgjør med engelsk kunst på 1800-tallet. Teksten er skrevet av broren til Gabriel Dante Rossetti, en av de mest berømte av de opprinnelige «prerafaelittene.» Forfatteren forteller godt hvordan retningen oppsto og utviklet seg fra 1840-tallet ikke minst gjennom samspillet med andre kunstnere, kunsthåndverkere og lyrikere.

Det er likevel trist å lese at kvinnene i kretsen i liten grad fikk utfolde sine talenter på linje med mennene. Så godt som alle kunstverkene som omtales, er gjengitt i farger. Selv om dette var en særskilt britisk kunstretning, synes jeg det er riktig å knytte den til mye av nasjonalromantikken her hjemme og ikke minst jugendstilen omkring 1890~1910.