Å lese korrektur er like fryktelig hver gang. For ikke før har man lullet seg inn i fredsommelighet under den lyseblå himmelens innbilning om at man er ferdig, at jobben er gjort, at man har fått det til, at man har prestert over evne, at man har sprengt grensene for sin egen tilkortkommenhet, så eksploderer hele greia midt i fleisen på en og man sitter der, svart i ansiktet, og skjønner hvor uendelig mye som gjenstår. Hvis det da i det hele tatt står til å redde. Siste akt i misnøyens teater er det som utspiller seg. Det krymper seg i meg for hver setning, hvert ord han har valgt, hver avgjørelse han har tatt, han på papiret foran meg, i denne hans største villfarelse: at han kan skrive.
Vi har alle en dommer og en dømt innesperret i oss.
De var ikke terrorister av natur. De var bare mennesker som hadde mistet alt og alle muligheter.
Jeg var ingen trussel mot dem. Jeg var bakbundet,blindet og ubevæpnet. Hva foregi i hodet på disse folkene,siden de fant slik glede i å skade meg? Selv de mest primitive dyr dreper da for en grunn,ikke sant?
LANDSKAP SETT OVENFRA
Jeg har fått lov til å leve
på en helt OK måte.
Det fins mennesker som liker meg.
Jeg abonnerer på aviser, sulter ikke.
Jeg eier ting (mest bøker),
en gammel sofa,
en bil jeg kaller Moby Dick.
Jeg har fått lese poesi.
Jeg har kjent varmen fra en kropp
som forakter meg.
Horisonten forandrer seg,
også jeg får være i forandring,
høygir og resignasjon.
Jeg er takknemlig, men mot hvem?
Takk tilfeldighet. Takk vilje. Takk lede.
Har bare lese dei innleiande sidene, men det har gjort sterkt inntrykk.
Frå landsbyen min ser eg alt som ein frå jorda kan sjå av universet ...
Difor er landsbyen min like stor som kva som helst slags land,
fordi eg er på storleik med det eg ser
og ikkje på storleik med mi eiga høgd ...
I byane er livet mindre
enn her i huset mitt oppe på åsen.
I byen stengjer dei store husa utsikta ute,
skuggar for horisonten, skuvar blikket vårt langt vekk frå himmelen,
gjer oss små ved å ta vekk det auga kan gi oss,
og gjer oss fattige fordi den einaste rikdommen vår er å sjå.
Jeg leser en bok nå som ikke ligger inne her på bokelskere fra før. Mener å huske at man kan legge til bøker selv,men hvordan gjør man det?
Tusen takk for tipsene! Bøkene om Arn har jeg lest flere ganger, de er kjempe bra! Men jeg har ikke lest noe av Cornwell enda,så det må jeg Gjøre! Har lest noen av bøkene til Ken Follebu, og har likt de veldig godt. Så da høres "Kjempene's fall" ut som en god ide til bok å begynne på. Tusen takk!
Jeg er for tiden hekta på historiske romaner/ historisk krim, og lurer på om noen har noen gode tips? Noen av favorittbøkene mine er bøkene om Matthew Shardlake av C.J Sansom, og jeg har også lest "Rosens navn" og "Ett skritt ved korsveien".
Har hatt denne boka på leselista mi lenge, men da jeg først fikk lånt den på biblioteket var jeg ikke veldig motivert for å begynne å lese på den. Men da jeg først hadde begynt, var boka helt umulig å rive seg løs fra og ble lest i ett jafs! Jan Guillou er en av mine favoritt forfattere, og i denne boka viser han også sitt utrolig talent som forfatter. Spennende, velskrevet og tankevekkende!
Byron Rogers har skrevet en genial biografi om poeten R.S. Thomas. Thomas var en snodig fyr, prest i den engelske kirke, walisisk nasjonalist, fuglekikker og en av de største engelske poetene i etterkrigstiden. Han var en outsider nesten hele livet. Født engelsktalende i Wales og prest i den anglikanske kirke, mens de aller fleste i områdene i Wales han var prest i tilhørte frikirker. Forfatteren av biografien møtte Thomas første gang som 17-åring. Han er også fra Wales og kan trekke på egne erfaringer for å forklare problemer Thomas kom opp i. Thomas var ikke en enkel mann å forholde seg til, han skrev om walisiske bønder, men foretrakk engelsk middelklasse selv. De sterkeste delene i boken er om hans forhold til kone og barn. Sønnen ble sendt til kostskole som 7-åring for at far (og mor forsåvidt) skulle få ro til å skape. Sønnen er en av hovedkildene og gir en jordnær kontrast til farens til tider høyspente uttalelser. Men en av de andre kildene sier at Thomas var en av de 3 morsomste menn han hadde møtt (en av de andre var Lenny Bruce) og det virker absolutt som om han hadde selvironi. Beskrivelsen av konas død er gripende. Boken er springende, men det gjør ikke noe, det er nesten det som gjør den så bra.
Rogers har også skrevet en biografi om J.L. Carr, med undertittelen "The last englishman". Den anbefales også! Og Carr's "A month in the country" (når vi først holder på)
I krigen er døden alltid til stede, selv når livet begynner. For krigen tar liv også med andre midler enn kuler og bomber. Den stjeler livskraft, raserer planer, knuser hjerter.
Korleis kan det vere slik at vi aldri heilt fatter kjærleiken vår til nokon før dei er borte?
De enorme skader og ødeleggelser krigen påførte vårt og andre land er i dag reparert og nesten usynlig for mennesker. Tilbake står bare de uendelige radene av gravkors og minnesmerker over alle som gav sitt liv for den frihet, fred og velferd vi alle lever under i dag. La oss derfor love hverandre å minnes dem, og ikke glemme deres etterlatte som fremdeles bærer sårmerker etter den lange frihetskampen.
Som en annen bokelsker så fint skrev her; Man blir aldri for gammel for Neil Gaiman`s bøker! Jeg kan ikke helt sette fingeren på hva det er, men bøkene til Gaiman er noe helt for seg selv. De er fascinerende, sjarmerende og mystiske, og man blir dratt inn i handlingen. Dessuten er språket hans så vakkert! Har lest flere av bøkene hans, og jeg må vel si at "The graveyard book" ikke er favoritten min. Men det er en fascinerende og annerledes historie, med en trist undertone. Og som sagt..et vakkert språk!
Nye bøker ble sendt ut til skolene, blant annet "Quisling har sagt" og "Liv og lære", en bok til bruk i kristendomsundervisningen hvor det blant annet sto under det fjerde bud: "Fremfor alt skylder vi Føreren og statsstyret lydighet."
Det er mulig å ønske seg noe av hele sitt hjerte - kanskje gjennom flere år - så lenge en vet at ønsket ikke lar seg oppfylle. Men stilles en plutselig overfor muligheten at ønskedrømmen blir virkelighet, da har en bare et ønske : at en aldri hadde ønsket det.
"Dea" var en grei båt, forteller Arthur, og mange av mannskapet hadde stått ombord hele krigen. "Dea" ble ført av Frithjof Urbye fra Farsund. Han hadde kona si ombord. En gangs skal hun ha spurt sin mann: "Hva skal vi gjøre hvis vi blir torpedert? Urbye svarte: "med denne lasten (ammunisjon ) behøver vi ikke tenke på det."
Leser "Odinsbarn" for andre gang, og jeg storkoser meg!