Bokelskere.no

Å lese korrektur er like fryktelig hver gang. For ikke før har man lullet seg inn i fredsommelighet under den lyseblå himmelens innbilning om at man er ferdig, at jobben er gjort, at man har fått det til, at man har prestert over evne, at man har sprengt grensene for sin egen tilkortkommenhet, så eksploderer hele greia midt i fleisen på en og man sitter der, svart i ansiktet, og skjønner hvor uendelig mye som gjenstår. Hvis det da i det hele tatt står til å redde. Siste akt i misnøyens teater er det som utspiller seg. Det krymper seg i meg for hver setning, hvert ord han har valgt, hver avgjørelse han har tatt, han på papiret foran meg, i denne hans største villfarelse: at han kan skrive.

Vi har alle en dommer og en dømt innesperret i oss.

De var ikke terrorister av natur. De var bare mennesker som hadde mistet alt og alle muligheter.

Jeg var ingen trussel mot dem. Jeg var bakbundet,blindet og ubevæpnet. Hva foregi i hodet på disse folkene,siden de fant slik glede i å skade meg? Selv de mest primitive dyr dreper da for en grunn,ikke sant?

LANDSKAP SETT OVENFRA

Jeg har fått lov til å leve
på en helt OK måte.

Det fins mennesker som liker meg.
Jeg abonnerer på aviser, sulter ikke.

Jeg eier ting (mest bøker),
en gammel sofa,
en bil jeg kaller Moby Dick.

Jeg har fått lese poesi.
Jeg har kjent varmen fra en kropp
som forakter meg.

Horisonten forandrer seg,
også jeg får være i forandring,
høygir og resignasjon.

Jeg er takknemlig, men mot hvem?
Takk tilfeldighet. Takk vilje. Takk lede.

Frå landsbyen min ser eg alt som ein frå jorda kan sjå av universet ...
Difor er landsbyen min like stor som kva som helst slags land,
fordi eg er på storleik med det eg ser
og ikkje på storleik med mi eiga høgd ...

I byane er livet mindre
enn her i huset mitt oppe på åsen.
I byen stengjer dei store husa utsikta ute,
skuggar for horisonten, skuvar blikket vårt langt vekk frå himmelen,
gjer oss små ved å ta vekk det auga kan gi oss,
og gjer oss fattige fordi den einaste rikdommen vår er å sjå.

I krigen er døden alltid til stede, selv når livet begynner. For krigen tar liv også med andre midler enn kuler og bomber. Den stjeler livskraft, raserer planer, knuser hjerter.

Korleis kan det vere slik at vi aldri heilt fatter kjærleiken vår til nokon før dei er borte?

De enorme skader og ødeleggelser krigen påførte vårt og andre land er i dag reparert og nesten usynlig for mennesker. Tilbake står bare de uendelige radene av gravkors og minnesmerker over alle som gav sitt liv for den frihet, fred og velferd vi alle lever under i dag. La oss derfor love hverandre å minnes dem, og ikke glemme deres etterlatte som fremdeles bærer sårmerker etter den lange frihetskampen.

Nye bøker ble sendt ut til skolene, blant annet "Quisling har sagt" og "Liv og lære", en bok til bruk i kristendomsundervisningen hvor det blant annet sto under det fjerde bud: "Fremfor alt skylder vi Føreren og statsstyret lydighet."

Det er mulig å ønske seg noe av hele sitt hjerte - kanskje gjennom flere år - så lenge en vet at ønsket ikke lar seg oppfylle. Men stilles en plutselig overfor muligheten at ønskedrømmen blir virkelighet, da har en bare et ønske : at en aldri hadde ønsket det.

"Dea" var en grei båt, forteller Arthur, og mange av mannskapet hadde stått ombord hele krigen. "Dea" ble ført av Frithjof Urbye fra Farsund. Han hadde kona si ombord. En gangs skal hun ha spurt sin mann: "Hva skal vi gjøre hvis vi blir torpedert? Urbye svarte: "med denne lasten (ammunisjon ) behøver vi ikke tenke på det."