Bokelskere.no

Men når du er framme ved det som rører deg
rører det deg ikkje
lenger

likevel er det alltid noe som vil
røre ved deg

I går stod du inneklemt i eit ord
nesten uten å kunne puste
I dag kan du kanskje seie det, og
i morgon vil det vere eit nesten umerkeleg
fargeskifte i alt som blei sagt

Det ukjent mogelege i ditt liv
det kviler i deg
som ein positiv balanse du alltid
kan ta opp, og
utanfor stormaktene

det du snakkar mot, vil du likevel bli med
men på ein omvendt måte

og all bevegelse kan bli din eigen
om du går inn i den

MODELLFLY

På ferd over landskapet
Blir vi små i hodet,
tunge i øynene av svimlende høyder
under oss.

Og mister sikten pga. et slitt
instrument, en okular
maskineriet er smått, nesten
usynlig og vi merker ikke
at vi flyr over en skog

med et veltet tre, over
gaten, huset hun bodde i,
greinene gror inn gjennom
vinduene.

För den som skriver är författaren långt borta. Författaren förväntas ha svar, den som skriver ägnar sig åt att skriva och sitter själv med frågor. Det är en klyvnad som löper mellan det snabba och det långsamma. Det lönsamma och det olönsamma. Det materiella och det ideella.

Før trodde jeg at det gode med skogen er at der vet jeg hvem jeg er, men sannheten er at jeg i skogen endelig blir fri fra meg selv, jeg kan bare være. I skrivingen bestemmer jeg selv hvem jeg er, men også der er det først idet jeg gir opp beskyttelsen, at det blir noe jeg kan kjenne meg igjen i, når jeg kommer løs fra tanken om hva det skal være, bli, og sånn er det med kjærligheten også. I kjærligheten og skogen og diktningen finner jeg en redning fra meg selv, tankene og følelsene blir helbredet.

Tidlig ettermiddag.

Timer uten mennesker. Likevel,

konturer som skifter og beveger på seg.

I støvsugerposen har en verden oppstått
fordi den ikke får slippe ut.

Det finnes også noe aldret sollys her
styrtet inn i de minste sprekkene
på en lærsofa

og under sofaen et barn, fordypet i fred.

jeg snur meg fire ganger i vinden
tilgivelse framtrer i flertall
som den hasselaktige tilveksten av språk
eller et rom for hver blomstring
snø og aske daler forskjellig

istedet for blader fargene
rustrød rogntåke fiolette flyt
mot stammer av ungbjørk
se himmelen i et glimt eller se igjennom den

stille mellom bønnen lever
skogen linn og ask og lønn
det er lytt mellom diktet og verden

himmelen lysner
men de havsnære løvtrærne

holder lenge på mørket

over åkeren er alt
leselig

i skogen svir bladsyre
mot leppene

det fins vekster
for enhver forråtnelse

/ Dressen jeg brukte i morgen,
har ikke vaskepiken min vasket:
hun vasket den i sine otilinske årer,
i strålen fra hjertet, og i dag må jeg
ikke spørre meg om jeg har gjort
dressen grumset av urett.

/ Nå når ingen går ned til bekken,
legges lerretet på linjearkene
for å dekkes av fjærpenn, og alle tingene
på nattbordet, etter så mye hva skal jeg gjøre,
er alle her ikke lenger mine
ved min side.
/ De forble i hennes forvaring,
strøkne, forseglet av hennes korngule godhet.

/ Og visste jeg bare om hun kommer tilbake;
og visste jeg bare hvilken morgen hun vil komme inn
og levere de rene klærne, hun der som er min
sjels vaskepike. Hvilken morgen hun vil komme inn,
tilfreds, arbeidets gylne frukt, lykkelig
over å bevise at ja, visst vet hun, ja, visst kan hun
/ JA, MEN SELVSAGT KAN HUN DET!
blåne og stryke alle former for kaos.

Jeg har forstått fryktens språk, det eneste som snakkes og forstås av alle i Afghanistan.

Døden er ubarmhjertig demokratisk - og det er frykten for den også.

-En tragedie, for faen. Ufremkommelig hålke, speilglatte veier, kantete, skarpe isklumper på stiene, benbrudd, kraniebrudd, forfrysninger, kuldedød. Mer enn ett menneske er i løpet av det siste året blitt funnet stivfrossen på en parkeringsplass, på hageheller få meter fra sin egen dør. Slik er forholdene i et vinterland med bedragersk pastellblomstret himmel. Til vårens sandstormer skurer hud og hår i filler. Til regnet endelig binder støv og jord. Regn, regn og mer søle. Helvetes klima.

-De er varme og romslige. Moren sitter på en stol midt på gulvet og snur og dreier på føttene med de nye støvlene. - Lette og solide. Men altfor dyre, Ena. Du gir meg for mye.
Margareta fortsetter å snakke gledesløst. Ena lytter. Det er en veldig avstand mellom dem. Kanskje burde mennesket dø etter formeringen og overlate verden til avkommet.

Avantgarden regner seg som en utsending fra den framtiden den vil framkalle; på den andre siden er det mange som gir uttrykk for skuffelse over at poesien har mistet den politiske kraften den angivelig hadde i fortiden. Nostalgikerne og futuristene står sammen i skuffelsen over poesiens politiske impotens i nåtiden, som er det bærende elementet i de mest utbredte formene for poesifordømmelse.