Bokelskere.no

Kan du huske at barn aldri tror på døden? De legger en død spurvunge under ovnen og sitter på huk og venter på at den skal våkne, enda du sier til dem gang på gang at den er død og våkner ikke mer. Ingenting dør for dem, alt skal leve bestandig og bare sove litt iblant. Selv steinen får liv i hendene på et barn.

Det er stor forskjell på å leve nøkternt i visshet om at inntektene vil øke år for år, og leve nøkternt og vite at det er lite du kan gjøre for å få det bedre på sikt.

«Å lytte er en evne til å vite at du ennå ikke forstår, og å være nysgjerrig på hva det er du ikke forstår og vet. Du trenger noen metoder for å arbeide mot å utvikle forståelse, og hele tiden sjekke i hvilken grad du tar feil når du føler at du forstår», svarer [Edvin] Schei.

Sorg er å lengte etter det som skulle ha vært og det som ikke ble.

Det finnes ikke noe medium som er bedre egnet til å overføre skam, enn taushet.
(Kjersti Ericsson)

Hvorfor satte jeg ikke pris på det mens jeg hadde det? For da, kan jeg tenke, hadde jeg ikke hatt det. Bare det som glipper mellom fingrene, bare det som ikke finner ord, ikke har tanker, er helt og fullt eksisterende. Det er prisen for nærhet: man ser det ikke. Vet ikke at det er der. Så er det over, så ser man det.

Tilknytning til andre nære og kjære kan være den dytten vi trenger for å kjenne at livet har mening langt inn i alderdommen, til tross for alle prøvelser.

Så lenge vi lever, skal vi være hverandres vitner på at vi fortsatt finnes. Vi skal bekrefte hverandres fortellinger, ta vare på relasjonen mellom oss og beskytte hverandres identitet. Dette er et leirbål der svakhet og sykdom aldri skal møtes med skam og avvisning.

Det mennesket som ser og elsker frem vårt unge jeg, er en hjertemagnet.

å få et barn er å forenes med alle typer smerte
jordiskhet og ånd

jeg ser på barnet
ser alle verdens barn
gjennom dette
alle foreldres barn
på dette stellebordet
et verdensbarn
av millioner
et diktet barn

Om meg selv husker jeg lite
jeg som alltid tenker på meg selv.
Jeg forsvinner som en gjenstand
som er blitt glodd på altfor lenge.
Jeg kommer tilbake for å fortelle
om min lysende forsvinning.

Jeg må hykle vulgaritet og forræderi
for å kunne legge meg til rette på divanen
for å veksle blikk; ved å forklare
en tankes tretten vendinger
tolker jeg den kloke dommen som felles
over de sentimentale ordene jeg fremsier
som jeg fremsier mens jeg også hykler kjærlighet
og i hykleriet finner jeg det perfekte holdepunktet
det eneste jeg kan være sikker på.

I den så vidt fuktige hagen
en så vidt vaklende benk
et så vidt innsovnet raseri.

Dyster i den jakken
(er det en kappe, et teppe,
en truende fold?)

Trapper å stige ned. Men hva om jeg
valgte en annen vei,
hva om jeg heller enn å følge ruten
gjorde et krumspring?

Ved fontenen skylte jeg
munnen, pannen og håndleddene
og forfrisket begynte jeg på en setning.

Å elske én er å elske alle
i en brøkdel av et sekund
og uten å vike en tomme
lever samvittigheten sitt eget liv
så lenge lysten varer
kan tiden stanse
og er det for sent eller for tidlig
å bekjenne sine synder
er jeg fortapt
i en størst mulig lykke.

RASE, HUNDEØKONOMIEN

"Penger kan alltid kjøpe penger" står det nederst

på minnetavlen i kobber
I vegger, under gulv, kilometervis av det edle metallet
og grønn marmor
på overflatene, så jeg kjøpte leiligheten

for en 400 år gammel gåte
De gullforgylte kranene på badene er mytiske delfiner
selger du dem, myte for myte
henger sjelen, som tungen ut av kjeften på bikkjer

kvalifiserer ikke som gåte
men årene gjør, 400 hundeår gjør

NATT

Det er denne tida på døgnet
når himmelen har gått til helvete

og hele dreieverket knaker
det ynker og uler
i vegger og tak

det er ingen drøm
hver av disse timene
er dypere enn mørket

og jeg er for ingenting å regne

Desember, ettermiddag. Det snør, lett, som om det var natt og vi sov, og snøen snødde uten oss, eller vi ikke fantes, og det fortsatte å snø for ingen, for det hvite i et øye før fødselen eller etter døden.

Den tanken kjem iblant over meg, at om liding hadde vore muleg å beskrive, ville den liksom fått ein stad å ta vegen. No har den ingen stad å ta vegen. Det kjem iblant for meg at all denne lidinga som ikkje lèt seg beskrive, at den hopar seg opp ein eller annan stad og hopar seg opp og dannar ei umåteleg mengd med oppdemd energi som frisleppt kunne velte fjell over ende og drive fabrikkar, som kunne utrette noko aldeles forbløffande uhøyrt, slikt som enno ingen har høyrt tale om.