Bokelskere.no

Det hersker bred enighet om at den frie økonomien for øyeblikket er oppe til vurdering. Dersom den ikke demonstrerer sin sosiale verdi og er seg sitt sosiale ansvar bevisst, vil ikke folket tolerere den lengre.

EN DIKTER

Han har forlengst sluttet å bruke penn og papir. I stedet slipper han myriader av små svarte maur ned på en hvit marmorplate, og slik oppstår et helt nytt språk nesten av seg selv. Det gjelder bare å helle flytende glass over skriftbildet i det rette øyeblikk.

Å sovne er som å lekke, tenker jeg. Det som holder en innenfor rammen for det man er, gir opp og man flyter ut, utvides og utvides som selve universet. Til man blir hentet hjem av oppvåkningen.

November kan også skinne.

Skriver jeg, er jeg i sentrum av mitt eget liv. Hjemme i meg selv.

Jeg bladde litt i Adorno, leste noen sider av Benjamin, satt bøyd noen dager over Blanchot, kikket litt på Derrida og Foucault, forsøkte meg en stund på Kristeva, Lacan, Deleuze, samtidig som dikt av Ekelöf, Pound, Mallarmé, Rilke, Trakl, Ashbery, Mandelstam, Lunden, Thomsen og Hauge fløt rundt, på hvilke jeg aldri brukte mer enn noen minutter, jeg leste dem som prosa, som en bok av MacLean eller Bagley, og lærte ingenting, forstod ingenting, men bare det å være i kontakt med dem, ha bøker av dem i bokhyllen, førte til en bevissthetsforskyvning, bare det at jeg visste at de fantes, var en berikelse, og om de ikke fylte meg med innsikter, ble jeg desto rikere på anelser og fornemmelser.

TABLOIDOVERSKRIFTER [som du aldri vil få se, nr 1]

:Slik betaler DU akkurat så mye SKATT til fellesskapet som du FAKTISK BØR

På hotellrommet så jeg meg i speilet, jeg lignet en uteligger. En boms, ubarbert, en flenge i dressjakken, søle på buksene helt opp til knærne. Jeg sto foran speilet i garderobeskapet og var fornøyd. Sånn hadde jeg alltid hatt lyst til å se ut.

Når oversikten over verden blir større, blir ikke bare smerten den forårsaker mindre, men også meningen. Å forstå verden er å stille seg i en bestemt avstand til den. Det som er for lite til å se med det blotte øye, som molekyler og atomer, forstørrer vi opp, det som er for stort, som skysystemer, elvedeltaer, stjernebilder, forminsker vi. Når vi så har brakt det innen våre sansers rekkevidde, fikserer vi det. Det fikserte kaller vi kunnskap. Gjennom hele barndommen og ungdommen strever vi for å opprette den korrekte avstanden til ting og fenomener. Vi leser, vi lærer, vi erfarer, vi korrigerer. Så kommer vi en dag til det punktet hvor alle nødvendige avstander er satt, alle nødvendige systemer etablert. Det er da tiden begynner å gå fortere. Den møter ikke lenger noen hindringer, alt er satt, tiden flommer gjennom livene våre, dagene forsvinner i vill fart, før vi vet ordet av det, er vi førti, femti, seksti ... Mening trenger fylde, fylde trenger tid, tid trenger motstand. Kunnskap er avstand, kunnskap er stillstand, og meningens fiende.