Bokelskere.no

Hva gjør vi med det vi kan ane, men ikke vite?
Vi lukker øynene for det.
Vi er litt som den fulle mannen som en sein kveld står og stirrer mot den opplyste bakken under lyktestolpen da noen forbipasserende stanser opp og spør om han leter etter noe. Han nikker, han leter etter nøkkelen sin. De forbipasserende hjelper ham å lete, men nøkkelen er åpenbart ikke der, og de spør ham om han er sikker på at han mistet den akkurat her. Nei da, sier den fulle mannen, jeg mistet den der borte – og han peker inn i mørket – men der vil jeg jo aldri finne den, så jeg leter heller her i lyset.

Tross den sparsommelige skildringen i Bibelen får jeg følelsen av at Tomas’ kamp ikke bare handler om å tro, men om ikke riktig å høre til. Det er sårt å ikke finne sin plass. Alle som har opplevd det, vet hvor vondt det gjør. I slik ensomhet krymper man raskt.

Å bli frarøvet forutsetningene for vekst er å forminskes, man visner som buskene i utkanten av hagen til naboene våre. Ofte fører det til at man anklager seg selv og blir opptatt av tilkortkommenhetene sine. Med tiden tærer det på både selvtilliten og tilliten. Den verste smerten i tilværelsen er å bli forlatt. Det er derfor det er så risikabelt å elske.

KJÆRTEGN

Skal jorden få
de døde?
Ofte så jeg dem
vandre under lys og skyer

og de var søsken av lys og skyer,
si ikke
jorden kan få dem, jeg tror
de vender seg til lyset

jeg har sett sollys
på menneskers ansikter mens de
ikke merket det, mens de
holdt på med sitt, jeg har sett
lyset kjærtegne dem.

(Tove Lie)

Åh det sukkar i meg

det ljomar tomt i mine bakkar
a øde og vettlaus vind
songar frå ei annan strand
stend på vintervent

åh om eg kunne vende meg mot ljos fra andre solar
denne vegen gjeng berre rett fram
eg eig ingen utvegar berre vind frå alle kantar
grågrå skyar og heimlause hundar som skrantar

åh om eg ikkje va meg men ein annan veg
og slik stundar dagen
gorrlaus og vettlaus
tung og sober med virvlande lauv høgt øve tretoppane

åh om verda va ein annan no som dagen stunder inn mot kveld

Bourgeoisiets eksistens er betinget av dets evne til bestandig å revolusjonere produksjonsmidlene, og dermed også produksjonsforholdene, og følgelig samtlige sosiale forhold. Dette til forskjell fra alle tidligere industrielle klasser, hvis viktigste eksistensbetingelse var at den gamle produksjonsmåte forble uforandret. Den stadig pågående omveltning av produksjonen, den uavbrutte rystelse av samtlige sosiale tilstander, den evige usikkerhet og forandring - dette er, sammenlignet med tidligere epoker, særegent for bourgeoisiets epoke. Alle faste og inngrodde forhold - og alt hva disse innebærer av gammelmodige forestillinger og anskuelser - oppløses; alt det nye er avleggs før det rekker å stivne. Det staselige og stedlige fordamper, det hellige forvitrer, og omsider tvinges menneskene til å betrakte sin livssituasjon og de gjensidige forhold med et nøkternt blikk.

EIN KLIVANDE KROPP

Ein klivande kropp:
Inn i den synlege verda kjem den, sakleg blant saker og ting

Hav løfter vinden, vinden havet
Blir rive laus av iveren i eit anna element

Eplet ligg der i kassen og lukta lèt seg forme av kassen
Lukta får slik ei form, den sperrar seg ut mot veggane

Kroppen kliv liksom ut av seg sjølv, tek eit steg ut av kroppen
Den ryddar veg, den blundar vilt

Eit hannleg steg i verda, eit holeg kliv over ei grøft
Eit steg tilbake ned i søle, med sol i ryggen

Kua trugar piggtrådgjerdet med juret sitt
Tida strekker seg ut til alle kantar

Det vi er redde for, skjer allereie, ulykka er framme
Den bukseforma vasen vaklar, men blir stødd av lufta

Eg stryk over ei av verdas mange kjegleformer
Eg kjærteiknar den gjennomskinlege kroppen for å få den synleg

Vi visste heile tida, noko grunnleggande om verda
Ho tek seg inn i og ut av oss, ho brenn som eit bål

Vi stig som steinar
Vi kliv svartkledde og vengebretta blant skyene

Dette er allerede den andre verden du er i.
Det kunne en hvilken som helst sky ha fortalt deg, hvis du studerte den nøye.

En utstilling med bilder av utdødde
eller alvorlige utryddede fugler fyller et langt rom
i galleriet. Jeg har kikket på de fleste av dem
så selvsikkert som en garantert udødelig
før det går opp for meg at jeg ikke ser på dem i det hele tatt -
jeg flyter ennå langsomt gjennom minnet
om noe uforglemmelig som hendte for to dager siden.
Jeg er allerede sikker på at det vil vise seg å være uforglemmelig.
Har jeg virkelig, siden det hendte, opplevd to hele dager?
En nådeløs, dobbel evighet, etter omstendighetene.
Uten å ha konsentrert meg kommer jeg til slutten.
Burde jeg gå samme vei tilbake for å ta det hele nærmere i øyesyn?
Tross alt er vi svært nær ved å ha noe til felles.

du sprøjter ikke med gift på marken hvis du ligger på knæ i marken du sprøjter ikke jorden med gift hvis du er tæt på jorden du kan mærke det i lungerne du kan mærke det i kroppen drikkevandet du kan lugte det i drikkevandet sanserne formidler

Med panna pressa mot setet framfor meg sparka eg med føtene, først forsiktig, så fortare. Skoa mine eksploderte i lydlause bluss: verdas minste ambulanse, på veg ingenstans

Når vi slutter å fornekte livet, lever vi til vi dør.

Skam er et signal fra ditt indre om at du ikke har blitt den du ønsket å være.

I Marx’ epoke ropte man på opprør fordi det var mulig,
i dag fordi det er umulig

Avstanden mellom oss er ikke uoverstigelig Det blir den bare
om en av oss forsøker å ta seg over til den andre

Mennesker som mangler språk er lettere å umenneskeliggjøre

Avgrunnen er det høyeste utsiktspunktet

De mest besøkte minnestedene består for det meste av glemsel

Det er aldri stille nok
i blikkenes graver