Bokelskere.no

Å RYDDE i materien,
å setje tilbake på plass alle tinga menneska kasta omkring seg,
fordi dei ikkje skjønte kva dei var til,
å rette på, som ei god husfrue i realiteten sitt hus,
gardinene i sansinga sine vindauge
og mattene framfor forståinga sine dører,
feie observasjonen sitt rom
og tørke støvet av dei enkle ideane ...
Det er livet mitt, vers for vers.

Markene er, når alt kjem til alt, ikkje så grøne for dei som er elska,
som for dei som ikkje er det.

Ingenting kjem tilbake, ingenting gjentek seg, for alt er verkeleg.

Eg prøver å seie kva eg føler
utan å tenkje på kva eg føler.
Eg prøver å lene orda inntil ideen
og ikkje trenge nokon veg
av tankar bort til orda.

Om eg av og til seier at blomtrane smiler,
og om eg skulle seie at elvane syng,
er det ikkje fordi eg meiner det er smil i blomtrane
og song i elvestraumen ...

Det er fordi eg på den måten kan få dei falske menneska
til å føle meir av den verkeleg reelle eksistensen til
blomstrane og elvane.

Om far min var en knortete rot som hadde trengt seg inn i fjellets sprekker og i det øyeblikk hans helse begynte å skrante dermed var dømt til å bli krystet av de krefter i fjellet han før hadde maktet å fortrenge, så var mor nettopp dette kantete, sprukne fjellet, som bare på lang avstand kunne virke jevnt og udramatisk, men som i nærsyn viste seg å være fullt av rasfarlige steinblokker og skjulte sprekker, det var som om revningene hennes sto i forbindelse med merkverdige kilder, for var folk så usjenerte at de åpent studerte henne, fikk de henne til å være et oppfarende og nærtakende menneske, mens hun derimot kunne være et sant oppkomme av fortellinger, skrøner og risper fra gamle dager, bare det var hun selv som kom på at det skulle fortelles, det var alltid hun som måtte gi av seg selv, hun mislikte all form for omtale, forventning og kunstferdig agering, og mest av alt mislikte hun å snakke med fremmede, da satt hun bare stille og så på dem, med et fiendtlig uttrykk ingen våget å spørre noe om.

Og jeg ser for meg at en dag kommer alle katter som sitter og glor på porno, til å reise seg og gjøre opprør - ille berørt av de ukultiverte ytringene som tilsynelatende er rettet mot dem - sprade inn på scenen og demonstrativt spy opp hårballer midt i all knullingen.

Jeg kjenner tårene verke i hjertet. Det smertefulle øyeblikket før de begynner å renne over ansiktet. Jeg kan ikke stoppe dem, ikke nå.

Eg er ein sauegjetar.
Saueflokken er tankane mine
og alle tankane mine er sanseinntrykk.
Eg tenkjer med auga og øyra
og med hendene og føtene
og med nasen og munnen.

Å vere poet er ikkje eit mål for meg.
Det er min måte å vere åleine på.

To the contrary, my principle of selection was partly informed by my sense that it was the rawness and the unvarnished portrait this material presents of Susan Sontag as a young person, who self-consciously and determinedly went about creating the self she wanted to be, that was most compelling about the journals. It is for this reason that I have chosen to title this volume Reborn, drawing from a phrase that appears on the front of one of the early journals; it seems to sum up what my mother was about from childhood onward.
(Fra forordet til David Rieff)

Dear Sofia Coppola,
This question I wanted to ask you earlier about surfaces: I want to rephrase it. What I would like to ask you is this: What do you do when you're in a grown up man's kitchen and he is crying his heart out over some eggs and you are having a hard time trying to understand what has happened, why he is crying, and you think that it might be that he is thinking of his ex-girlfriend whom you've just discovered, when you were looking for some soap in the bathroom cupboard to wash away the blood you bled on his floor earlier on because you suddenly got your period getting out of bed, has left her expensive creams and make up there, as some kind of promise, as if she's never left? As if she's going to turn up any second, starting to rub her face in with moisturising cream with a hint of apricot?

Jag vill skriva melankolins historia som historien om en känsla, inte en sjukdom. Efter Freud definierar jag denna känsla som förlust av något som man inte vet vad är. En sorg med flytande gränser, språk och objekt.