Bokelskere.no

Det kunne ha vært et uhell. At vi forsøkte å gjenvinne balansen og grep etter denne nærmeste, store, gummiaktige tingesten, uten riktig å forstå hva vi gjorde. Jeg har tenkt nøye gjennom alt. Jeg tror vi kunne fått tilgivelse. Små barn. Vettskremte.
Ja, ja. Visst knapt hva de gjorde.
Er det noe sannhet i dette? Det er sant at vi i én forstand ikke tok noen avgjørelse, ikke i første omgang. Vi så ikke på hverandre og bestemte hva vi deretter, bevisst gjorde.

 "Pen tallerken," sa han og holdt den opp som om han hadde lyst til å speile seg i den. Akkurat da hun vendte oppmerksomheten mot eggene, hørte hun den smelle i gulvet,
"Å, gubbevaremegvel," sa han med en ny stemme, en pipestemme, avgjort ubehagelig. "Se hva jeg har gjort, da."
"Alt i orden," sa hun og visste nå at ikke noe var det.

 Det var en kjølig morgen, tidlig vår, men med sne på bakken, og der satt Lloyd på trappen uten jakke.
"God morgen," sa han med høy, tilgjort høflig stemme.
Og hun svarte god morgen, med en stemme som lot som den ikke oppfattet sarkasmen i hans.
Han flyttet seg ikke for å slippe henne forbi.
"Du kan ikke gå inn der," sa han.
Hun tenkte det var best å ta det rolig.
"Ikke hvis jeg sier vær så snill, engang?"
Han så på henne, men svarte ikke. Han smilte med sammenknepne lepper.
"Lloyd?" sa hun. "Lloyd?"
"Ikke verdt at du går inn."
"Jeg fortalte henne ingenting, Lloyd. Jeg beklager at jeg gikk min vei. Jeg trengte bare et pusterom, skjønner du."
"Ikke verdt at du går inn."

Hans foregripelse av døden er nå blitt vår foregripelse av oppstandelsen.

The Passionate Shepherd to His Love

Come live with me and be my love,
And we will all the pleasures prove
That valleys, groves, hills, and fields
Woods or steepy mountain yields

And we will sit upon the rocks,
Seeing the shepherds feed their flocks
By shallow rivers to whose falls
Melodious birds sing madrigals.

And I will make thee beds of roses
And a thousand fragrant posies,
A cap of flower, and a kirtle
Embroidered all with leaves of myrtle;

A gown made of the finest wool
Which from our pretty lambs we pull;
Fair lined slippers for the cold
With buckles of the purest gold;

A belt of straw and ivy buds,
With coral clasps and amber studs;
And if these pleasures may thee move,
Come live with me and be my love.

The shepherds' swains shall dance and sing
For thy delight each May morning:
If these delights thy mind may move,
Then live with me and be my love.

When I have fears that I may cease to be

When I have fears that I may cease to be
Before my pen has glean’d my teeming brain,
Before high-piled books, in charactery,
Hold like rich garners the full ripen’d grain;
When I behold, upon the night’s starr’d face,
Huge cloudy symbols of a high romance,
And think that I may never live to trace
Their shadows, with the magic hand of chance;
And when I feel, fair creature of an hour,
That I shall never look upon thee more,
Never have relish in the faery power
Of unreflecting love;–then on the shore
Of the wide world I stand alone, and think
Till love and fame to nothingness do sink.

Hva er det tyngste? Slik spør den saktmodige ånd, - så jeg kan ta det på meg og gledes over min styrke.

Er det ikke dette: å fornedre – for å martre sitt eget hovmod? Å la sin dårskap lyse – for å spotte sin egen visdom?
Eller er det dette: å skilles fra sin egen sak- når den seirer? Å stige opp på det høye berg for å friste fristeren?
Eller er det dette: å livnære seg av erkjennelsens tistler og torner, og for sannhetens skyld la sjelen hungre?
Eller er det dette: å være syk, og sende alle trøstere bort og slutte vennskap med døve som aldri hører hva du ønsker?
Eller er det dette: å dukke ned i det skitneste vann, når det er sannhetens vann, og ikke sky kalde frosker og brunstig paddeyngel?
Eller er det dette: å elske dem som forakter oss, og rekke spøkelset hånden når det vil skremme oss?

Selv
Etter
All denne tiden
Sier ikke solen til jorden
”du skylder meg”

Se
Hva som skjer
Med kjærlighet som denne
Den lyser opp hele himmelen

• Hafez

(NB! ikke fra denne boka)

Osvald: Mor, gi mig solen.

Intet er mer som skrift i sand enn løfter om kjærlighet.

Ja visst gör det ont

Ja visst gör det ont när knoppar brister.
Varför skulle annars våren tveka?
Varför skulle all vår heta längtan
bindas i det frusna bitterbleka?
Höljet var ju knoppen hela vintern.
Vad är det för nytt, som tär och spränger?
Ja visst gör det ont när knoppar brister,
ont för det som växer
och det som stänger.

Ja nog är det svårt när droppar faller.
Skälvande av ängslan tungt de hänger,
klamrar sig vid kvisten, sväller, glider -
tyngden drar dem neråt, hur de klänger.
Svårt att vara oviss, rädd och delad,
svårt att känna djupet dra och kalla,
ändå sitta kvar och bara darra -
svårt att vilja stanna
och vilja falla.

Då, när det är värst och inget hjälper,
Brister som i jubel trädets knoppar.
Då, när ingen rädsla längre håller,
faller i ett glitter kvistens droppar
glömmer att de skrämdes av det nya
glömmer att de ängslades för färden -
känner en sekund sin största trygghet,
vilar i den tillit
som skapar världen.

• Karin Boye

En hustavle

Det er en lykke i livet
som ikke kan vendes til lede:
Det at du gleder en annen,
det er den eneste glede.

Det er en sorg i verden
som ingen tårer kan lette:
Det at det var forsent
da du skjønte dette.

Ingen kan resten av tiden
stå ved en grav og klage.
Døgnet har mange timer.
Året har mange dage

Vi overlever alt

Vi trodde mer på freden,
Fornuften, arbeidsgleden,
På selve livets verd!
Vi trodde ikke drap og brann
I lengden gavnet noget land.
Vi trodde på en seier
For rettsinn og forstand.

Vi hadde ikke skjold.
Vi kjente ingen fare;
Vi hadde venner bare.
Da blev vi tatt med vold!
Det hendte plutselig en natt,
Vi våknet og vårt land var tatt.
Vi hadde bare venner,
Nu stod vi helt forlatt!

Om mange av oss falt,
Og flere følger efter,
Så har vi indre krefter:
Vi overlever alt!
Vi er en hellig seierstro,
Den gir oss tålsomhet og ro:
Vi vet at ånd er evig,
Og liv vil alltid gro!
.