Bokelskere.no

Hun gruer seg, men hun gleder seg også. Det er sånn hun har det nå. Hun kjenner seg fri og sterk og ganske redd.

-Tanker, knurret prosten. Kompliserte tanker er ofte hva rettferdigheten er aller minst interessert i.

Jo mer jeg leste, jo mer forsvant bokstavene. Når jeg åpner permene, gikk portene opp til en verden hvor jeg kunne gå inn.

Bakere som ikke bryr seg med brød?

..undersøkelser.. tyder på at det faktisk er de som tar troen
sin mest alvorlig, som forlater dagens kirker. ..
Trekker institusjonalisert religion stadig mer i 'moderne'-
liberal retning?
Det ser ut til at mange kirker i Vesten.. er i ferd med å
bli "politisk korrekte klubber" og ikke steder for åndelig
fokus. Medlemmer mister interessen i takt med at budskapet
utvannes.
Religionsfiendtlig elite og akademisk etablissements press på
å devaluere kristendommen, vises i kirkestatistikkene, men
befolkningen forblir religiøse. Selv det å ta kontroll over
kirkene og politisere dem, 'hjalp' altså ikke.

..omtrent 80 prosent av europeerne kaller seg kristne. Det er
riktignok ned ca 10 pp. fra 1991, men troen på en åndelig
verden er bemerkelsesverdig stabil.
Hvorfor kommer da ikke flere til kirke? Nedgangen kan meget
vel skyldes at folk ikke føler at der er åndelig føde å få
lenger. Hvor lenge vil du fortsette å gå innom bakeren hvis
han ikke har brød å tilby? ..

I dagens politisk korrigerte kirker presenteres Jesus som en
karikert ullen, mild og søt nisse som aldri krever grenser,
disiplin, avholdenhet, dannelse eller tålmodighet for noe.
Passiviteten hos politiserte og kompromitterte biskoper kan
vise at de er likegyldige til avkristningen. Ellers ville vi
ha hørt stemmene deres høyt og tydelig. Men stillheten er bare
øredøvende. Tomme kirkebenker bekymrer ikke det minste.
Det messes om at Jesus ba oss 'vende det andre kinn til', og
vi får det utlagt som at vi må finne oss i hva som helst. ..

Mange kristne finner kirkene lite nyttige -- vakre bygninger,
men så tømt for åndelig verdi, energi. Man føler på at 'moderne'
kristendom er avskåret fra sine gamle røtter, og i ferd med å
bli en humanistisk blandkult.

Josh Packard og Asleigh Hope fastslår i 'Church Refugees' at
møtefrafallet ikke skyldes at vante kirkegjengere er blitt
ikke-troende: Tvert imot er det ofte de mest troende som må
bryte opp og forlate kirken.
Veksten i "ikke-kirkelige" kristne som er ferdige med
"organisert, politisert religion" sees som en trend over hele
Vesten.
Unntaket er det afrikansk-amerikanske samfunnet, der trenden
later til å gå i motsatt retning, noe som gjør dette segmentet
spesielt interessant.

/

"Det 'totalitære demokrati' gjør slutt på folkenes frihet" -
samtale i Herland Report TV >

En forsvarers verden består av ord, men av og til skjer det noe som minner oss på at ordene betyr noe, at alt vi sier og gjør har konsekvenser.

“Only one reliable force stands in the way of the power of
the strong over the weak.
Only one reliable force forms the foundation of the concept
of the rule of law.
Only one reliable force restrains the hand of the man of power.
And, in an age of power-worship, the Christian religion has
become the principal obstacle to the desire of
earthly utopians for absolute power.”

― Peter Hitchens (antiteist-misjonær Christopher Hitchens lillebror)

P.Hitchens i 'avvæpnende' personlig samtale om temaet >
( de kommer til bokens tema fra ca. halvveis i møtet - verd å høre )

I stedet for å holde fast ved kravene om at offentlig debatt
skal være rasjonell
og bygge på kvalifisert kunnskap og undersøkende journalistikk,
tillates det [i pressemedia,] og oppmuntres til
personangrep, ærekrenkelser
og karakterdrap for å "vinne debatten".

Stadig klages det over mangelen på folkeskikk i sosiale media
og web-kommentarfelter i avisene.

Men når man ser hvordan redaktører i toneangivende media
gang på gang velger å fremstå som mobbeledere
i stedet for å fremme debatter basert på fakta og konkretisering,

legitimeres mobbing dermed sosialt som debatteknikk.
Dette oppfatter befolkningen,
og sosiale media fylles av de samme utonene.

Journalistikk handlet opprinnelig om å finne fakta i en sak
og presentere dem så objektivt som mulig.
Journalisten skulle ikke diktere for leseren hva han eller hun
skulle mene om dagsaktuelle spørsmål.
Jo flere perspektiver som kom på bordet, jo enklere skulle det
bli å danne seg et helhetsbilde.

Demokratisk formynderstat?

Maktelitens kontroll over befolkningen i 'demokratiske' land
er et problem tatt opp av mange: I 1944 skrev Friedrich von
Hayek, en av 1900-tallets mest innflytelsesrike økonomer, en
bok med titelen 'The Road to Serfdom' . Her beskrives behovet
for motstand mot elitenes makt over folket.
Hayek var overbevist om at det var maktpåliggende å opprett-
holde individets rett til personlig valgfrihet for å unngå
maktmisbruk. Boken vakte sterk interesse ettersom den beskrev
en annen løsning på problemet med maktmisbruk enn den
tidligere marxistiske modellen som foreskrev en sterk stat..

Oppsummert hevder Hayek at et sosialistisk / sosialdemokratisk
styresett før eller senere vil ende opp som en totalitær
formynderstat som kveler den enkeltes frihet. Der disse styre-
former utvikler seg, vil eliten gripe makten og utvikle en
stadig mer sentralisert autoritet. Hayek levde mens nasjonal-
sosialismen / nazismen vokste frem i Tyskland.
Han så hvilket grep den hadde på folket, den sterke propaganda,
dens frykt- og konsensuskultur, nedstrupingen av
intellektuelles frihet, individets fritakelse fra personlig
ansvar
og den åpenlyse hets og forfølgelse mot politiske dissidenter
som våget bryte med den rådende 'virkelighetsoppfatningen'.

Hayeks hovedpoeng er at borgernes økonomiske og personlige
frihet skal danne en garanti mot "krefter som omformer
samfunnet i totalitær retning".
Han siterer Leon Trotsky som treffende påpeker at i et land
der staten er eneste arbeidsgiver, vil motstand mot regimet
være ensbetydende med å sulte.
'Den som ikke adlyder staten. får heller ikke spise'.

Det er ikke lett å være kritisk frittenkende intellektuell i
et slikt miljø. Skriver forskeren en artikkel som stats-
byråkratiet ikke liker, kalles han inn på rektorens kontor.
Hvordan skal han kunne fortsette sitt arbeid ved universitetet
hvis han er ulydig mot den 'rådende oppfatningen'? Neste gang
han søker om forskningsmidler får han avslag. Deretter beskjed
om at midlene til hans stilling snart inndras. Dette høres
altfor velkjent ut for mange, litt etter litt blir de tvunget
til å innse at akademikeres mål idag stort sett er å skrive
artikler som understøtter og opprettholder rådende takegang.
Akademikerens rolle er i stor grad å videreformidle den politisk
korrekte narrativen. Bryter han med dette diktat, er hans
anseelse straks truet.
Det samme skjer med stadig flere journalister. Skriver man en
artikkel, f.eks om utenrikspolitiske tema, fra en litt annen
vinkel enn hva 'ledende' amerikanske aviser reflekterer, blir
forfatteren raskt kalt inn på teppet, møtt med kritikk.
Hans 'egne' stiller seg nå kritisk til ham, brått uteblir
invitasjoner, praten stilner når han kommer inn i rommet.

Det sosiale pressets tyranni setter inn og mannen isoleres.
Konsensuspresset truer ham med utestengelse fra fellesskapet
dersom han ikke straks kommer tilbake til det ønskede:
Å stanse all kritisk tenkning og gjenoppta sin rolle som
mikrofonstativ for makta, formidler av maktelitens ensidige
perspektiv.
Journalister er fullt klar over dette totalitære fenomenet
som praktiseres bredt i våre demokratier, kontrollen er ikke
engang diskret. Det har blitt enkelt å beskjære tankefriheten
i Vestens demokratier. Vi har sett det før i historien,
spesielt sent på 1930-tallet både i Tyskland og Russland.

relatert omtale

Veien til trelldom >