Bokelskere.no

Demokratisk formynderstat?

Maktelitens kontroll over befolkningen i 'demokratiske' land
er et problem tatt opp av mange: I 1944 skrev Friedrich von
Hayek, en av 1900-tallets mest innflytelsesrike økonomer, en
bok med titelen 'The Road to Serfdom' . Her beskrives behovet
for motstand mot elitenes makt over folket.
Hayek var overbevist om at det var maktpåliggende å opprett-
holde individets rett til personlig valgfrihet for å unngå
maktmisbruk. Boken vakte sterk interesse ettersom den beskrev
en annen løsning på problemet med maktmisbruk enn den
tidligere marxistiske modellen som foreskrev en sterk stat..

Oppsummert hevder Hayek at et sosialistisk / sosialdemokratisk
styresett før eller senere vil ende opp som en totalitær
formynderstat som kveler den enkeltes frihet. Der disse styre-
former utvikler seg, vil eliten gripe makten og utvikle en
stadig mer sentralisert autoritet. Hayek levde mens nasjonal-
sosialismen / nazismen vokste frem i Tyskland.
Han så hvilket grep den hadde på folket, den sterke propaganda,
dens frykt- og konsensuskultur, nedstrupingen av
intellektuelles frihet, individets fritakelse fra personlig
ansvar
og den åpenlyse hets og forfølgelse mot politiske dissidenter
som våget bryte med den rådende 'virkelighetsoppfatningen'.

Hayeks hovedpoeng er at borgernes økonomiske og personlige
frihet skal danne en garanti mot "krefter som omformer
samfunnet i totalitær retning".
Han siterer Leon Trotsky som treffende påpeker at i et land
der staten er eneste arbeidsgiver, vil motstand mot regimet
være ensbetydende med å sulte.
'Den som ikke adlyder staten. får heller ikke spise'.

Det er ikke lett å være kritisk frittenkende intellektuell i
et slikt miljø. Skriver forskeren en artikkel som stats-
byråkratiet ikke liker, kalles han inn på rektorens kontor.
Hvordan skal han kunne fortsette sitt arbeid ved universitetet
hvis han er ulydig mot den 'rådende oppfatningen'? Neste gang
han søker om forskningsmidler får han avslag. Deretter beskjed
om at midlene til hans stilling snart inndras. Dette høres
altfor velkjent ut for mange, litt etter litt blir de tvunget
til å innse at akademikeres mål idag stort sett er å skrive
artikler som understøtter og opprettholder rådende takegang.
Akademikerens rolle er i stor grad å videreformidle den politisk
korrekte narrativen. Bryter han med dette diktat, er hans
anseelse straks truet.
Det samme skjer med stadig flere journalister. Skriver man en
artikkel, f.eks om utenrikspolitiske tema, fra en litt annen
vinkel enn hva 'ledende' amerikanske aviser reflekterer, blir
forfatteren raskt kalt inn på teppet, møtt med kritikk.
Hans 'egne' stiller seg nå kritisk til ham, brått uteblir
invitasjoner, praten stilner når han kommer inn i rommet.

Det sosiale pressets tyranni setter inn og mannen isoleres.
Konsensuspresset truer ham med utestengelse fra fellesskapet
dersom han ikke straks kommer tilbake til det ønskede:
Å stanse all kritisk tenkning og gjenoppta sin rolle som
mikrofonstativ for makta, formidler av maktelitens ensidige
perspektiv.
Journalister er fullt klar over dette totalitære fenomenet
som praktiseres bredt i våre demokratier, kontrollen er ikke
engang diskret. Det har blitt enkelt å beskjære tankefriheten
i Vestens demokratier. Vi har sett det før i historien,
spesielt sent på 1930-tallet både i Tyskland og Russland.

relatert omtale

Veien til trelldom >