Bokelskere.no

Døden er ingenting sammenlignet med skam.

Og da de så fulgte Emanuel Ärendsson fra rom til rom, ble hun fylt av en merkelig følelse av å befinne seg et helt annet sted enn der hun var. Det føltes som om de diskret mønstrede tapetene, de fargerike litografiene, de vevde mønstrede gulvmattene og de patinerte gamle møblene bare var rekvisitter i en forvirret film som egentlig handlet om noe helt annet.

Det magre, grå ansiktet har blåmerker rundt det ene øyet, og den tynne huden er stramm og spent og dekket av små, røde blemmer. Bustet, tynt, gråbrunt hår som glinser av fett, og hele Britt Svartsjös skikkelse puster oppgitt, som om hun og verden er kommet overens med ikke å bry seg om hverandre lenger.

Det første som blir borte
er munnen.
I speilet bli den usynlig,
trekker seg inn
og tar ordene med seg.

Jeg vet at jeg ikke må slippe taket.

Kanskje jeg kan lære
av lyktestolpene
å holde meg oppreist,
finne riktig avstand,
aldri bøye av.

Rommet krymper rundt meg.
Veggene flytter seg nærmere,
lurer seg innpå meg bakfra.
Og gulvet fliser seg opp.

Hvor oppreist må jeg være
for å stå oppreist?
Hvor glad
for å kunne kalle meg fornøyd.

Er det munnen min
som forsøker å smile?
Er det latter jeg hører
når jeg ler?

«La oss gå nedenfor Rue de Seine og se i galleriene og alle butikkvinduene»
«Ja det gjør vi. Vi kan gå hvor vi vil, og vi finner oss en ny kafé hvor vi ikke kjenner noen og ingen kjenner oss og tar oss en drink.»
«Vi kan ta to drinker"
«Og så kan vi gå et sted å spise.»
«Nei. Husk at du må betale i biblioteket.»
«Så går vi hjem og spiser her, og vi skal ha et festmåltid og drikke Beaune fra Kooperativen som du ser der bent over gaten med prisen på Beaunen i vinduet. Og etterpå leser vi og går til sengs og elsker.
«Og vi skal aldri elsker noen annen enn hverandre.»
"Nei. Aldri.»

(Fra En Varig fest)

Tilsynelatende var det ingen som la merke til at de ved å spare tid i virkeligheten sparte noe helt annet. Ingen ville innrømme at livet ble stadig fattigere, stadig mer ensformig og kaldt. Barna, derimot merket det tydelig, for dem var det ingen som hadde tid til å ta seg av lenger.

Men tid er liv. Og livet bor i hjertet.

Og jo mer menneskene sparte på det, desto mindre hadde de.

Når han gikk der og feide gatene, forhastet han seg ikke, men arbeidet jevnt og trutt. For hvert skritt trakk han pusten, og for hvert pust gjorde han et strøk med kosten. Skritt — pust — kost. Skritt — pust — kost. Rett som det var kunne han bli stående og se tankefullt framfor seg. Og så gikk han videre igjen. Skritt — pust — kost. Skritt — pust — kost.

Mens han beveget seg framover på denne måten — med skitten gate foran seg — og ren gate bak — kunne ofte store tanker slå ned i ham. Med det var tanker uten ord, tanker som var like vanskelige å meddele videre som en spesiell lukt man bare husker fjernt fra langt tilbake, eller en farge man har sett i drømme. Etter arbeidet, når han satt ute hos Momo, forklarte han de store tankene for henne. Og når hun lyttet på sin spesielle måte, løsnet tungebåndet hans, og han fant de rette ordene.

Mange mente at Beppo Gatefeier ikke var helt vel bevart. Det kom av at hvis noen stilte han et spørsmål, så smilte han bare vennlig og ristet på hodet uten å svare. Han var en tenkende natur. Og hvis han fant ut av at spørsmålet ikke fortjente noe svar, tidde han heller stille. Men hvis han syntes det var nødvendig å si noe, så overveide han svaret meget omhyggelig. Mange ganger kunne det gå timer, ja somme timer en hel dag, før han svarte. I melllomtiden hadde den andre selvsagt glemt hele spørsmålet, og Beppos svar kunne da fortone seg nokså underlig.

Marie Taekvam (f. 1926)

Trø meg ikkje på tærne

Det er greit nok at du drikk beinmarg ut av meg
at du sprøyter dine tankar inn i underlivet mitt.
Men trø meg ikkje på tærne!
Det er greit nok at du syg viljen min
ut gjennom leppene
og får den til å fløyme frå andre kroppsopningar.
Men trø meg ikkje på tærne!

Det er nok å ta av
og det rom for også dine tankar inne i meg.
Men trø meg ikkje på tærne!

Eg vil så gjerne vandre mine eigne tankar til endes.

Derfor:
Drikk gjerne av meg, sprøyt inn i meg,
men trø aldri ein vandrar på tærne!

Halfdan Rasmussen (1915—2002)

Inne i min mosters mage

Inne i min mosters mage
er en liten barnehage.
Hun skal nemlig få bli mor
til en tvilling og hans bror.

Når jeg lytter med mitt øre
tett mot magen, kan jeg høre
to små glade unger skravle
inne bak min mosters navle.

Alle mødre har en mage
som engang var en barnehage.
Hvis man ikke går i kloster
får man barn som vesle monster.

Gjendiktet av Inger Hagerup

Dorothy Parker (1893—1967)

Indian summer

Som ung — da jeg gjorde til lags
hver mann som kom forbi.
Jeg jenket meg og passet straks
til mannens teori.

Nu er jeg — mer erfaringsrik —
min egen rettesnor,
og liker du meg ikke slik,
så dra dit pepperʼn gror!

Gjendiktet av Andre Bjerke

Arild Nyquist (f. 1937)

Kyss

— er en ting å dele — noe for to.
Kyss er gratis — som fuglesang og plundrende bekker.
Men:
— kyss kan ikke settes i banken og forrente seg som hundrelapper,
eller
— gjemmes i skuffer og skap til seinere anledninger,
eller
— sendes i lukkete konvolutter over åpent hav og høye fjellkjeder
for eksempel. Kyss kan bare kysses — her og nå. Og ikke bokføres og lagres.
Derfor sier jeg bare:
Kyss!

KYSS!