Bokelskere.no

Personlig tror jeg ikke det spiller noen rolle hvem som oppdrar en, om det er mann eller kvinne,biologiske foreldre eller adoptivforeldre, så lenge man bare får kjærlighet nok.

Mange mennesker tror at skulptørkunsten bare dreier seg om det ytre,fysiske skallet av et menneske.Og reint teknisk har de kanskje rett. Men enhver stor skulptør vet at kunsten å gjenskape en god likhet er avhenger av at man tolker essensen av den personen eller gjenstanden man portretterer.

Men i løpet av de mange årene jeg har tilbrakt her på denne jorden,har jeg oppdaget at for hvert av de råtne eplene finnes det tusenvis av andre med gode og vennlige hjerter.

La aldri frykten bestemme din skjebne.

Er det ikke rart å tenke på at livet kan bli snudd helt på hodet bare i løpet av noen få timer?

Det hender,sa han,at vi ikke vet hva vi ønsker.Til det er der.

Det var et spørsmål om å gripe mulighetene når de bød seg - eller i hvert fall merke seg dem før de truet med å forsvinne. Kanskje var det dette som var den egentlig veien til å lykke.

Han hadde i forbindelse med saken fått innblikk i et område som for ham var en ukjent verden, en verden med egne lover og spilleregler, og der viktige samfunnsinteresser så ut til å være underordnet enkeltpersoners og selskapers interesser. Og det på en måte som nærmet seg - han hadde vondt for å tenke på korrupsjon som dekkende begrep. Men hva skulle det kalles? Han hadde lest at den hjemvendte korrupsjonsjegeren Eva Joly hadde omtalt det norske samfunnet som kanskje noe naivt på det området.

Hold føttene plantet på jordens friske teppe, men løft din sjel til universets vinduer.

Det finnes enkelte områder der man aldri kan stille klokken tilbake.

Jeg prøver bare å forklare at det kommer noen øyeblikk i livet da det er umulig å forsette å følge den veien man går på, og da må man krysse en bro for å komme over på en annen vei.

Hva ville vi mennesker være uten håp?

Alle har sine styrker og svakheter , og det eneste vi kan gjøre, er å akseptere dem slik som de er.

Det er alltid balanse i livet - selv når det er ondskap overalt rundt deg, vil det skje gode og vakre ting som opprettholder den naturlige harmonien.

Innerst i foreldreskapet er angsten, til alle tider.

Tiden går og fratar oss verden i en og
samme bevegelse.

Simone de Beauvorir, Alderdommen

Lengslene mine blir aldri helt tilfredsstilt. Det har min mor sørget for med avvisningene sine. Kanskje merket ikke min søster seg det, men slikt rammer oftest det første barnet, som får korrigert i hjel følelser og fakter og står igjen som det flinkeste eksemplaret av seg selv. Avspaltet. Et lite fengsel man aldri slipper ut av, man blir ikke levende noensinne. En gang gråt jeg av medfølelse med den jentungen jeg en gang var. Det har jeg ikke fortalt til noen andre.

Selv om vi er enige om må prioritere tosomheten, beholder jeg min gamle leilighet i rue des Thermopyles. Når Javiér er gretten, finner jeg et påskudd for å bo litt hos meg selv. Eller når han blir for ivrig med de milde og kjærlige ordene sine. Slikt bløthjertet pludder. Da tar jeg en drosje til leiligheten for å vanne blomster, følge med på begravelsesbyråer, sjekke en sikring, hente posten, legge møllkuler i skapene, snakke litt med Michel M når han kommer innom. På det meste tillater jeg meg å bli borte i en uke.

Jeg kan huske at jeg en dag satt bak sofaen og gråt stille over en skadet hest jeg hadde sett i gaten, men verken mor eller far reagerte med annet enn: Hysj. Far var taus, og mor oppførte seg som hun pleide: Hun hadde makt over oss. Hun ga hver og en hva vi trengte og lengtet etter, selv når vi ikke visste hva det var. Da hun hadde vist at hun så og forstod oss, avviste hun oss, en etter en, med så stor kraft at det lignet en avgrunn, en avgrunn ingen siden har kunnet fylle.