Bokelskere.no

"Det er selvfølgelig bra å se det positive. Men Holly, du kan ikke se det positive klart før du har sett mørket rett i øynene - og det er ikke lett. Det var kanskje det dette panikkanfallet prøvde å fortelle deg. Det du har å stri med, er ikke lett å akseptere. [...]"

Av og til
stig smilet ditt
fram i minnet

slik bordet
ennå er varmt
der tekoppen stod

FEBERFANTASIAR

Me tok oss gjennom kratt av dagar
villniss av kveldar, junglar av år
utan å ane kvar me var på veg
Men mødrene var trufaste ved sida vår
kvar kveld og me trudde fullt og fast
at dei alltid ville vera der
Dei kom med vatn til nattbordet
dersom den oppdagingsreisande
hadde fått feber eller utslett
Den dagen me brått fekk eit glimt
av det uuthaldelege; at dei ikkje
alltid ville vera der
var me ikkje lenger
det barnet me hadde kome inn
i verda som

KVARDAGSKJÆRLEIKEN

Mødrene mata oss og kledde oss og heldt om oss
Reiste oss opp når me fall
Las for oss og fortalde eventyr til hjarta vårt
slik at me skulle halda ut
mørkna i skogen og elva som fløymde over om hausten
Sovna sjølv over halvferdig handarbeid
Nålauga nattlukka av trøyttleik
Snubla i seng halvt inne i draumeland
Fylte av kvardagskjærleiken sitt slit og si glede

Jeg aksepterer at ikke alle mennesker er egnet til å være forelder,sa hun mer enn en gang. Det jeg ikke kan tilgi, og aldri vil forstå, er hvordan noen kan få seg til å skade sine egne barn.

Den som har sviktet skal ikke roses for å innrømme sitt svik før den såredes fortvilelse, sorg og raseri er anerkjent. Uten det vil angeren falle til jorden som en stein.

Jeg gråt. Så forferdelig å se det, så godt å bli sett. Å få et speil satt opp som ikke løy, så vondt, så godt at hun så så godt. Så forferdelig at den ødelagte sprer ødeleggelse, at det er så vanskelig å unngå.

De aller fleste kriser rommer både farer og muligheter. Det er en fare for at vi overbelastes; at vi ikke orker mer; at vi blir syke, bitre, isolerer oss; at vi mister troen, håpet og endatil livet. Men mange kriser rommer også muligheten for ny modning, innsikt, takknemlighet og styrke.

Å elska
er å vera stille
nesten heile tida
og ha varme hender.

Å elska
er ikkje å vakta,
men å sjå ein annan veg
til rett tid.

Snakk ikkje om ekstasen
når du meiner
kjærleiken.
Dei bur på kvar sin stad
og møtest
sjeldan.

Snakk heller
om å gå til fots
gjennom ti tusen kvardagar
og aldri halda opp
med å vera den rette.

Å elska
er å tenna lys
og tørka tårer,
natt og dag.

Alf A. Sæter

Jeg er skjørere enn før; blir raskere overveldet. Jeg kan håndtere alt det jeg på forhånd mestrer, men et søknadsskjema, et Excel-ark, en full støvsugerpose, en brannalarm som går, eller en nær frist for innlevering av statistikk, kan gi meg sterk trang til å gråte og gi opp: Jeg er en sørgende enke, ikke be meg deale med dette!

Skal vi klare å bygge bærekraftige fellesskap som tåler livet, må vi være der for hverandre uten lettvinte svar; vi må holde ut og hjelpe hverandre til å holde ut; vi må tenne lys i mørket.

Hvordan har du og dere det? spurte folk rundt meg omsorgsfullt. Jeg har alltid sagt at vi må spørre hverandre hvordan vi egentlig har det. Likevel - det ble vanskeligere og vanskeligere å svare på. Hvordan hadde jeg og vi det? Vi hadde det forferdelig, fint, utmattende, på det jevne. Vi hadde det så godt vi kunne og så vondt vi måtte.

Det kan være fristende å legge tiden og kreftene, kreativiteten og ambisjonene i jobb og interesser utenfor hjemmet, der det synes bedre for flere. Eller rett og slett bare fylle timeplanen med alt som er gøy og viktig og implisitt regne med at kjærligheten går av seg selv. Det gjør den ikke. Vi vet det vel, men det får ikke alltid konsekvenser. Om vi ikke legger tid og omtanke inn i våre nærmeste relasjoner, blir de fort en dårlig samvittighet mer enn et sted for vår egen og andres blomstring.

jeg liker å få klemmer
men vet ikke
hvordan jeg skal gi dem

på søndagen glemmer jeg at hun ligger i graven
jeg sykler bort til Fjellund
Deichman
og Hvervenbukta
for å gå meg vill alle steder hun ikke lenger finnes
underveis finner jeg ut akkurat hva jeg vil være
en kald lyktestolpe
i mild bris

En venn av meg sa en gang: "Når jeg ikke vet hva jeg skal gjøre, ser jeg på hva jeg gjør." Og det jeg gjorde det året, var å gå, selv om jeg ikke hadde gått ennå.

Vi tørster etter autoritet. Det gjør vi. Uansett hva folk sier, så tørster vi etter den formen for autoritet. Etter å tro på at i det menneskets nærhet er vi trygge.

FUGLEKONGEN

Fuglekongen er så liten at du ikkje merkar det
om nokon puttar hundre fuglekongar i ryggsekken din.
Men når du opnar sekkelokket, blir du overraska.
To hundre venger piskar deg i andletet.
Hundre små nebb opnar seg og skrik.
Eller syng dei?

Ein fuglekonge kan nesten få plass i øyret ditt.
Er du sikker på at du ikkje har eit fuglekongereir i øyret?
Ja, det kan du vere sikker på,
for fuglekongen syr det finaste reir av spindelvev og mose.
Han henger det opp i ei gran.
Du får sjå etter i juletreet ditt.

Kanskje er fuglekongen like tung som stortåa di.
Det kjem an på kor stor stortå du har.
Fuglekongen er Europas minste fugl.
Du har kanskje ikkje Europas største stortå?

Men også dei små kan vere sterke.
Hugs på det når nokon seier du er liten.
Fuglekongen kan flyge over havet heilt til England.
Det kan ikkje stortåa di.
Du høyrer ikkje kva eg seier?
Kanskje har du likevel ein fuglekonge i øyret?
Best å sjå etter.

MAUREN

Veit du kva mauren er? Han er maur. Meir maur enn dei fleste andre.
Akkurat som du. Du er meir du enn alle andre i heile verda.
Du har sikkert tråkka på tusen maur i ditt liv.
Men slapp av. Det er mange igjen.
Fleire enn du kan telje, fleire enn statsministeren og kongen kan telje.

Har du maur i rumpa? spør dei vaksne når du er uroleg.
Men veit dei vaksne eigentleg korleis det er å ha maur i rumpa?
Neppe. Du kan hjelpe dei.
Putt hundre maur i trusa til mamma og pappa.
Dei vil danse som du aldri før har sett dei danse.
Om dei ikkje har jobb, kan dei no få jobb som ballettdansarar.
Eller songarar. Dei vil synge songar du aldri før har høyrt.