La Høstvinden hviske

La høstvinden hviske deg
en hemmelighet
grip tak i den nyheten du får
bevar dette øyeblikk
på netthinnen
det er det eneste du får
I morgen når vind er blitt til regn
ligger bare druknede små tegn
som forteller at noe hendte her i går
men det er det ikke alle som forstår.

Marit Irene Jensen

Har lagt inn et forslag om at bøker tilsalgs/tilgjengelige bøker + bøker ønskes - bør kunne lagres og vises på bokens side. Selvfølgelig hvem som selger/ønsker er representert. For nå er det ikke lov å lage bøker-tilsalgs-lister. Håper dere kan støtte dette forslaget. :)

Andre har gitt beskjed at det skal ikke lages bøker-tilsalgs-lister.

Jeg tror man finner andre utgaver på bokens side, dvs den som kommer opp når man søker. Tror de andre utgavene ligger nederst på bokens side.

D'er kleent Jarn, som ikkje toler eit Hamarslag.

Velkommen etter!
Denne boka har stått i min favoritthylle lenge før internett og BE var oppfunnet. Alle versjoner og mediatyper jeg har kommet over av dette verket (inkl. film) har jeg pløyd igjennom mange ganger... og det tilkommer 'Catch 22-nyteren' stadig nye gyldne drypp og man skulle gjerne bytta med mannen din og fått med meg 'den versjonen' også...smiler
En utgave av verket har norsk tittel: 'Paragraf 22' (Nasjonalforlaget ca. 1963), men søker man den tittelen her på bokelskere så vises en polskspråklig utgave...wink
Lydboka på engelsk, som leses av Alan Arkin, hovedrolleinnehaveren i filmen som kom i 1970, er min favoritt til nå per okt. 2012. Det anbefales likevel å lese den norske utgaven først.
Tittelen, eller bare "catch" og på norsk "Paragraf 22" er forøvrig gamle definerte uttrykk/slanguttrykk som kanskje heretter vil få en oppsving i popularitet? For tiden overforbrukes ordet "sinnsykt" og har tapt verdi.
At det i bokomtalen ikke nevnes noe om gjentagelser der forfatterens lek med persongalleriet innenfor tidsperpektivet i handlingen(e) er flott... Det må egentlig hver enkelt leser finnne fornøyelig eller forkastelig etter egen oppfattelse av 'innhold'. Dersom en fatter interesse for å gå i dybden med personer, vinklinger av innhold og galskapen i alle dimensjoner så har en et stort dagsverk med filosofering foran seg som like gjerne omfatter alt annet enn krig. Forfatteren måtte ha brukt ufattelig lang tid på å sy sammen og skape dette debut-mesterverket som noen faktisk analyserer og tolker ennå.

PS:-må legge til:
Boka 'CliffsNotes on Heller's Catch 22' har jeg ønsket meg siden den kom på 70-tallet, men vet ikke om jeg vil lese den før den dagen jeg selv utånder... Viljen til selv å analysere, finne og tolke er større enn å lese 'fasiten'... For sikkerhets skyld har jeg nå lagt den og noen flere 'Paragraf 22 leserguider' til på ønskelista mi her...
winker til den som har- og vil la meg få fatt i boka(-ene)

Min kamp-bøkene gjorde seg veldig godt som lydbøker. Anders Ribu er stødig som oppleser/formidler.

Hylende morsom om krigens totale meningsløshet

Joseph Heller (f. 1923 d. 1999) rakk å utgi en drøy håndfull med bøker mens han levde, men det er i første rekke "Catch 22" han er kjent for. Denne antikrigssatiren har nemlig blitt stående som en slags kult-bok, som mange lesere anser for kanskje noe av det beste som har fått plass mellom to permer.

Joseph Heller var jøde, vokste opp i USA - nærmere bestemt i Brooklyn (jeg visste at det var noe, for nettopp denne bakgrunnen har mange av mine yndlingsforfattere - Paul Auster, Chaim Potok - bare for å nevne noen) - og han debuterte med romanen "Catch 22" i 1961. Deler av boka utkom imidlertid allerede i 1955, kan jeg lese på Wikipedia, som for øvrig - for en gangs skyld i den norske utgaven! - har en nokså ålreit oversikt over Hellers viktigste bokverker. Videre kan jeg lese at boka ikke fikk den beste mottakelsen da den utkom i USA i 1961, men at en hel del endret seg etter at den ble en bestselger i Storbritannia. Mens avisen Chicago Sun Times skal ha kalt den "den beste amerikanske romanen på flere år", fant andre kritikere det i stedet opportunt å latterliggjøre den som rotete, uleselig og (for) tykk. Og tykk er den - det skal være sikkert og visst!

"Catch 22" rommer nesten 500 tettskrevne sider, og vi møter de underligste figurer underveis - alle presentert i egne kapitler - ja, kanskje bortsett fra Orr, når jeg tenker meg om. Til og med Natelys hore har fått sitt eget kapittel! Like fullt - om det skulle være noen tvil - hovedpersonen i boka er og blir Yossarian. Det er han som utgjør "den røde tråden" gjennom hele boka ... Alle personene i boka befinner seg for øvrig på øya Pianosa i Middelhavet under andre verdenskrig - dvs. idet krigen går inn i sin siste fase - og nesten alle er piloter. Dessuten er de spik spenna gærne alle mann - ja, faktisk i særdeleshet Natelys hore, når alt kommer til alt.

Hva handler egentlig boka om? Ja, hva skal jeg egentlig si? Den handler om Yossarians kamp for å bli dimmitert fra en krig han anser som totalt meningsløs. Uansett hvor hardt han prøver på å bli tatt for å være gal, nytter det ikke. Ut på nye tokt må han - han som alle de andre. Meningsløsheten blir mer og mer dyptgripende etter som den ene etter den andre blir borte - antatt drept i kamp. Årsaken til at det er helt umulig å slippe fra den situasjonen pilotene befinner seg i, er Catch 22, dvs. paragraf 22, som lyder som følger:

"Hvis du er sinnssyk, blir du fritatt for aktiv tjeneste, men hvis du ønsker å bli fritatt for tjeneste, er det et klart bevis for at du ikke er sinnssyk."

Pilotene flyr stadig flere tokt, under løfte om at når de har nådd frem til så og så mange tokt, så skal de få reise hjem. Men uansett hvor mye de står på, blir de møtt med stadig økende krav til enda flere tokt. I boka beskrives et byråkrati som savner sidestykke, skjønt det er fristende å stille spørsmål ved om det egentlig gjør det ...

Så kan man spørre seg: hvordan kan dette egentlig bli morsomt? Sannheten er at denne boka er så hylende morsom i all sin absurditet at jeg ikke kan huske sist jeg lo så voldsomt, så mye og så ofte som da jeg leste "Catch 22"! Jeg simpelthen måtte lese høyt for mannen min underveis - med fare for at jeg nå har spoilet den så mye at det ikke lenger er noen vits for ham å lese den. Her blir galskapen vridd og vrengt på, og det går så vidt at jeg tidvis fikk vondt i magen og tenkte at verre enn dette kan det bare ikke bli! Men joda - det kan jeg love at det ble!

Aller best fant jeg personskildringene, enkelte av de helt syke dialogene som uten overdrivelse går i ring, og ikke minst de lakoniske oppsummeringene med "livsvisdom" mellom slagene. Som denne samtalen mellom Yossarian og hans lege:

"De har gått fullstendig fra vett og forstand!" skrek Yossarian tungt og grep ham i skjortebrystet. "Vet De det? Og hold nå den tåpelige kjeften Deres og hør på meg."
Doktor Daneeka vred seg løs. "Våg ikke å snakke til meg på den måten. Jeg er autorisert lege."
"Så hold Deres tåpelige autoriserte legekjeft og hør hva de fortalte meg oppe på sykehuset. Jeg er sinnssyk. Visste De det?"
"Jasså?"
"Virkelig sinnssyk!"
"Jasså?"
" Jeg er gæren. Klin gæren! Forstår De. Jeg har gått fra vettet. De sendte en annen hjem istedetfor meg på grunn av en feil. De har en autorisert psykiater oppe på sykehuset som undersøkte meg, og det var diagnosen hans. Jeg er virkelig sinnssyk."
"Jasså?"
"Jasså!" Yossarian var oppbragt over at doktor Daneeka ikke var i stand til å fatte hva han sa. "Forstår De ikke hva det betyr? Nå kan De ganske enkelt ta meg ut av aktiv tjeneste og sende meg hjem. De har da ikke tenkt å sende en sinnssyk mann ut for å bli drept?"
"Hvem ellers tror De vil?" (side 324)

Yossarian og kompisenes evige jakt på kjærligheten blant kvinnene som frekventerer i soldatmiljøet - prostituerte alle som en - antar en desperasjon som kun kan forstås ut fra den meningsløse situasjonen de befinner seg i, hvor hvert tokt kan bli det siste.

"Har det aldri slått Dem at De i Deres promiskuøse jakt etter kvinner bare forsøker å kompensere Deres ubevisste frykt for seksuell impotens?"
"Jo, major, det har det."
"Hvorfor fortsetter De da med det?"
"For å kompensere min ubevisste frykt for seksuell impotens."
"Hvorfor skaffer De Dem ikke en god hobby i stedet?" Spurte major Sanderson med vennlig interesse. (side 326)

"Catch 22" er en av de morsomste bøkene jeg har lest i hele mitt liv! For å være helt ærlig kommer jeg ikke på en morsommere bok i farta. Boka er meget godt skrevet, og det er helt klart at forfatteren må ha hatt inngående kjennskap til soldatlivets mindre heltemodige sider for å kunne skrive en slik bok. Sånn sett er den ikke bare et bilde på meningsløsheten som var knyttet til andre verdenskrig, men kanskje i enda større grad i forbindelse med de krigene som kom etter hvert og som USA i aller høyeste grad har vært delaktig i, og som det er harsellert atskillig rundt både i bøkenes verden og på film.

Hva er vel et fedreland? Et stykke land omgitt på alle kanter av andre fedreland og adskilt fra dem ved kunstige grenser. Engelskmennene dør for England, amerikanerne dør for Amerika, tyskerne dør for Tyskland, russerne dør for Russland. I dag er det femti eller seksti land som er med i denne krigen. De kan da ikke for alvor mene at alle disse fedrelandene er noe å dø for. (side 268)

Dette er en bok det er vel verdt å få med seg! Likte du MASH og har du sans for morbid og svart humor, kommer du til å elske denne boka! Humoren er utstudert plump på en elegant måte, og sitatfaktoren i boka er meget høy! Her kan man leske seg i litterære godbiter av noen beskrivelser - og samle dem på løpende bånd! Det er på tide at denne utsøkte perlen av en bok blir revitalisert en gang for alle, og når ut til det brede leser-publikum! Kanskje vil noen slite med de første 100 sidene, men jeg lover: deretter er det faktisk gull alt som glitrer! Selv om boka nok kunne hatt godt av noen slankeprosesser slik at den hadde blitt litt mindre monstrøs ... Jeg ender med terningkast fem - en femmer som tenderer opp mot sekseren. Måtte mange bli fristet til å lese denne boka! Og er du fremdeles ikke overbevist - kanskje du skal lese min lille teaser ("Om lesing av Joseph Hellers "Catch 22")?

Svang Mage vandar ikkje Maten.

En fransk allegori

Jeg har lenge vært nysgjerrig på Philippe Claudel, og dette førte for en tid tilbake til at jeg kjøpte hans roman "Grå sjeler". Siden har boka dessverre blitt liggende på vent - i godt selskap med svært mange andre ... For det kommer jo hele tiden så mange nye bøker, og av og til gjør jeg dessuten dypdykk i gamle klassikere. Og kanskje er det noe med at når en bok først er innkjøpt, forsvinner noe av magien fra den på vei hjem til mine uleste-hyller? For ikke å snakke om at de har en tendens til å "forsvinne" for meg - inntil jeg får en påminnelse ved å lese andres bokomtaler og - anmeldelser på diverse blogger - noe ikke minst Labben fra bloggen med det fantastiske navnet Migrating Coconuts må ta det meste av æren for hva gjelder Philippe Claudel. I alle fall - da jeg her for litt siden, under et besøk på mitt lokale bibliotek, kom over Philippe Claudels nyeste bok på norsk - "Granskningen" - tenkte jeg at "Nu!" - her skal det leses!

Philippe Claudel (f. 1962) er en fransk forfatter, som har en hel del bøker på samvittigheten. Likevel er kun tre av disse oversatt til norsk - samtlige av de kanskje mest emminente oversetterne vi har i vårt land, nemlig ekteparet Kari og Kjell Risvik. Bare dette har gjort bøkene interessante for meg. I tillegg til "Granskningen" og "Grå sjeler", foreligger romanen "Brodecks rapport" på norsk.

I "Granskningen" møter vi Granskeren, en mann som alerede i første avsnitt av boka presenteres slik:

"Da Granskeren kom ut fra stasjonen, ble han møtt av et duskregn blandet med smeltet snø. Han var liten av vekst, tykkfallen, med pistrete hår. Alt ved ham var trivielt, fra klesdrakten til ansiktsuttrykket, og om man skulle ha beskrevet ham, for eksempel innenfor rammen av en roman, eller i forbindelse med en rettergang eller et vitneutsagn, ville man utvilsomt hatt store vanskeligheter med å gi en nøyaktig beskrivelse av utseendet. Man kunne kanskje si at han hadde et forsvinnende vesen, ikke før hadde man sett ham, så hadde man glemt ham. Hans person manglet fasthet, som tåke, drømmer eller pust ut av en munn, og i så måte var han lik tusener av mennesker." (side 9)

Dette er en besnærende åpning av en roman, som bare fremstår merkeligere og mer forskrudd etter hvert som handlingen skrider frem. Granskeren hvis navn vi aldri får vite, har fått i oppdrag å granske en rekke selvmord som er begått i Byen som kalles Foretagendet. Etter hvert kan man saktens spørre hvem som gransker hvem - om det er Granskeren som blir gransket eller han som gransker. Det hele flyter sammen fordi det meste som skjer er temmelig surrealistisk, og hvor det er flere spørsmål enn svar. Det som i alle fall er sikkert er at noen eller noe jobber frenetisk med å stikke kjepper i hjulene til Granskeren, som til tross for telepatiske evner i forhold til de døde - selvmordskandidatene - aldri riktig kommer i gang med sin store oppgave, selve granskningen.

Samfunnet som Granskeren etter hvert blir en del av er til forveksling lik det man forbinder med et totalitært regime, bare at Claudel her drar det hele en god del lenger. Hvorfor synes alle menneskene å gå fullstendig i takt? Mens alt stopper opp - fremdeles i den skjønneste orden - når Veiviseren eller f.eks. Politimannen dukker opp? I motsetning til når Granskeren ankommer og alt ender opp i en kakofoni av et kaos? Mennesker kommer og går. Er de virkelige eller eksisterer de kun i Granskerens fantasi? Eller er det Granskeren selv som har opphørt å eksistere? Etter hvert havner Granskeren i en hengemyr som det knapt er mulig å komme ut av, og selv hans menneskelighet synes å opphøre. Alle menneskene han møter er for øvrig kun definert gjennom sin funksjon, sin oppgave - skjønt heller ikke oppgaven som har blitt dem til del forklarer hva de egentlig står for.

"Det hender ofte at vi prøver å fatte det uforståelige ved hjelp av våre egne uttrykk og begreper. Siden mennesket skilte seg ut fra andre dyrearter, har det aldri holdt opp med å måle universet og de lovene som styrer det med sine tanker eller det disse tankene frembringer, men ikke alltid har det innsett at denne fremgangsmåten ikke fører frem. Det vet likevel godt, for eksempel, at en sil ikke er det rette å samle vann i. Hvorfor lyver det da standhaftig og tenker at dets sinn kan forstå alt og begripe alt? Hvorfor ikke like godt konstatere at sinnet er en prosaisk sil, altså et redskap som under visse omstendigheter gjør oss uomtvistelige tjenester, i tilknytning til bestemte gjøremål, og i gitte situasjoner, men at det ikke duger til noen ting i mange andre, for det er ikke skapt for slikt, fordi det har huller, fordi en masse elementer farer gjennom det uten at det makter å holde dem igjen og betrakte dem, om så bare noen sekunder." (side 205)

Selv om denne genre-typen av en roman absolutt ikke er ukjent for meg, må jeg bare tilkjennegi at "Granskningen" ikke kommer til å bli stående blant mine favoritter. Paul Auster har på sett og vis forsøkt seg på noe av det samme, selv om settingen er annerledes, i sin roman "Reiser i skriptoriet". Et annet eksempel er George Orwell i "1984". Jeg har også sett at enkelte anmeldere, blant annet Lasse Midttun i Morgenbladet, har trukket paralleller til Kafka. For meg blir "Granskningen" en interessant labyrint inn i en verden som absolutt får meg til å tenke noen nye tanker, men den berører meg aldri egentlig. Samtidig fascineres jeg av forfatterens prosjekt, og jeg må også konstatere at de språklige og litterære kvalitetene ved boka er sterke. Språket flyter lett og boka er dessuten lettlest. Bokas litterære kvaliteter gjør at jeg kommer til å tilnærme meg denne forfatteren med fornyet nysgjerrighet neste gang jeg åpner en bok som han har skrevet. Her blir det i alle fall terningkast fem!

Flott at du deler med oss. Livet er ikke en dans på roser og da er det godt å få andre vinklinger. Man blir somme tider så opptatt av egne begrensninger, hva enn det måte være.

Har det på samme måte. Dersom jeg er på let på nett og noe poper så kveler jeg det ved første anledning. Har ikke opplevd det her inne.

Enig med deg, så lenge reklamen ikke er påtrengende så har vi ikke noe særlig å klage over. Det er opp til oss hvor vi plasserer fokuset vårt. Det er et nødvendig ånde.

hehe dersom du begynner å se på reklamen så synes du at du ser det overalt og til slutt ser man ikke skogen for bare trær. Jeg har lært meg å overse det. Må si at det er nokså beskjeden så langt.

Nå er det min tur å ha lesevegring. Har en bok som jeg lånte på biblioteket liggende, men jeg orker ikke å lese. Desto mer er jeg på jakt etter motiver til å sy bringeduk/bringeklut til min niese. Hun har allerede 2 som jeg har laget. Har aldri likt korssting, men slike motiver kan være midt i blinken for bringeduk og har funnet noen på nettet. Har også bøker med skandinaviske strikkemønster som jeg skal kikke nærmere på. Før i tiden hadde kvinner fra Hardanger flere bringeduker og brukte farger i broderingen av skjorter mm og jeg tror de var avtakbare. I Utne i Hardanger har de et museum som jeg ønsker å besøke.

Diktet er fra Horisontene, 1975. Trodde lenge at Kolbein Falkeids datter var blitt påkjørt som barn. Ble oppdatert her på nettet for en tid tilbake at hun døde ved egen hånd.

Ja jeg er enig. Dette har jeg lett etter lenge. Plutselig i dag så så jeg det. :)