Store likandes dikt, litt om kjærligheten, litt om savn, litt om det å skrive, litt om en forfatter på Litteraturhuset, litt om en ølkasse, litt om tivoli, litt om foreldre, litt om iskrem og karneval, litt om MILLER, MAO OG FLODBØLGJA, som ble favoritten min. Og nå er hun romandebutant, Ruth Lillegraven, og den romanen gleder jeg meg til å lese.
Veien til styrke og respekt går gjennom den daglige bruk av barberhøvelen.
Nå vet jeg hvordan det må være for en norsklærer på ungdomsskoletrinnet å lese gjennom en bunke skolestiler.
Jeg har tidligere lest en diktbok av Audun Mortensen, en diktbok jeg likte veldig godt, men hovedgrunnen til at jeg leste denne boka var fordi den rett og slett er Nabokovs Lolita baklengs, og Lo/Lolita/Dolores er byttet ut med Ro/Roman/Raymond, og jeg-personen er ikke en mann, men en dame, og boka kan være interessant, men det redder den ikke fra å være dønn kjedelig og forferdelig rotete og stort sett meningsløs. Jeg måtte skikkelig tvinge meg selv gjennom den allerede før jeg var halvveis inn i den.
"Hvis det skjer noe interessant, tenker jeg bare på at jeg skal fortelle det til deg så nøyaktig som mulig senere. På vei til skolen i dag så jeg en meitemark som hadde tørket inn på asfaltenn og klint seg fast. Hadde jeg fortalt det til noen på skolen, hadde de bare ledd. Men når jeg tenkte på meitemarken, så visste jeg at du helt sikkert ville forstå. Det var bare så slitsomt å vente hele dagen." "Hva tenkte du?" "At den så lei seg ut."
"Til å begynne med er det alltid et valg om man vil være ensom. Siden er det ikke et valg lenger. Når sluttet det å være et valg? Hva er det i meg som har sluttet å velge deg, som i stedet har flyttet inn i deg slik at jeg må være hos deg for å kunne være med meg selv?"
"Jeg er mer redd for at jeg kommer til å glemme følelsene jeg har nå." "Omtrent som du har glemt hvordan det var å være tre år." "At jeg helt sikkert kommer til å tenke: Jeg var så ung, forsto ikke alt. Det irriterer meg at jeg vet at jeg kommer til å ta feil."
Fingrene hans var på genseren min og i håret mitt og jeg fortalte noe fra da jeg var liten, at jeg trodde FIN på rulleteksten betydde at filmen var fin.
Valnøttene lignet miniatyrmodeller av hjernen når den lå åpen i skalle, samme slags folder og knudder.
'Intens'. Det er akkurat det ordet jeg og vil bruke om denne boka. Jeg synes også språket var vakkert, men alle disse følelsene... det ble litt for mye.
Da husket jeg plutselig Torsjin: 'Det er sjelden noen dør av kjærlighet, derimot fører den ofte til at noen blir født.'
Det var Olive, som ikke likte meg fordi jeg kalte henne Olivenolje.
Hvis du var like gammel som meg, tror du vi hadde vært venner da? Det hadde vi helt sikkert. Hva skulle vi gjort da? Nei..., sier Far. Jeg vet ikke. Syklet rundt og sett oss omkring. Syklet ned til sjøen, kanskje. Det er ikke så langt til sjøen som det ser ut til.
I eit ekte norsk partytelt kan alt mulig skje. I eit ekte norsk partytelt kan nokon kvar bli skikkelig varm i trøya utpå kvelden.
Fullt innsyn i Røkke-hytta ville tatt Soria Moria-kjensla frå oss.
Hun lo og klemte på armene til guttene fra kjemiklassen, først tilfeldig her og der, men siden metodisk, som om hun stod i grønnsaksavdelingen og forsøkte å finne en moden avokado.
Språket skar meg i halsen. Ordene var feil: Norway var et land jeg aldri hadde vært i [...] Jeg visste plutselig ingenting om meg selv, ingenting syntes å stemme på engelsk, ingenting var sant.
Writing poetry seemed to be another aspect of the human world [...], like crying, giving, birth, producing milk or dying.
Dette er kanskje den boka som har betydd mest for meg i hele verden. Dette var den første boka jeg leste, dette var boka som ledet meg inn i litteraturen, dette var boka som gjorde at jeg bestemte meg for å bli forfatter i en alder av 6 år, og det er nå 16 år siden og planen er ikke forandret. Lurer på om livet ville vært annerledes hvis det var en annen bok som ble min første.
Jaaa, fin bok. Kosebok av og til, men huslånet på slutten av boka gav meg angst.