Bokelskere.no

"You smell like our whole life," Dirk said softly into her hair. "And what else?" "Blueberry pancakes. Come have breakfast with me."

They had hardly said a word to each other in days. There was nothing left to say. There where no kisses or even the ghosts of kisses floating through the air, waiting to be caught.

Det eneste som alltid hjelper er å lage noe. Jeg er aldri mer deprimert enn hvis det er lenge siden jeg har laget noe. Det er akkurat som om jeg ikke kan forklare min egen eksistens hvis jeg ikke produserer. En låt, noen tekstlinjer, et radioprogram, hva som helst. Folk trenger ikke se det heller, bare jeg får dokumentert det selv. Leiligheten min er proppfull av små notisblokker med halvskrevet rabbel og små diktafonkassetter med uferdige låter. Bare jeg klarer å få laget noe, så pleier ting stort sett å løse seg.

Alt er annerleds på utsida av [kirkegårds]portene, så her er det lov til å banne. Vet ikke hvorfor jeg ikke kan banne på innsida. Jeg har virkelig ingen gudstro, og banner kontinuerlig til vanlig, men nei.

Jeg har ikke sjanse til å synge med, Melodien er helt ukjent for meg og teksten altfor religiøs.

Jeg har gjort så mye jeg angrer på at hjernen min har valgt å kapsle all fortid inn i det samme datoløse vakuumet.

Jeg fortsatte å fortelle meg selv at ikke alle damer i verden var horer, bare min.

Ikke noe er verre enn å avslutte en god driterunde, for så å strekke seg ut og oppdage at toalettrullholderen er tom. Selv det mest forferdelige mennesket på jorda fortjener å tørke ræva si.

Den åpne munnen hennes presset seg mot min. Den smakte spytt og løk og gammel vin og (forestilte jeg meg) sæd fra fire hundre menn.

Jeg tok med meg fem halvflasker whisky i kofferten på bussen. Hver gang noen satte seg ved siden av meg og begynte å snakke, dro jeg fram en flaske og tok en lang slurk. Jeg kom fram.

Men ulykken var at den stakkers Pedro bare hadde en tarvelig, grå jakke, som hadde flere hull enn en jøde har gullstykker i lommen.

Han sier at ammen mistet ham i gulvet da han var liten, og siden har det alltid luktet vodka av ham.

Hvis Maggie er sval for en gutt, gjør hun det samme som han gjør. Hun drikker det samme, bruker de samme klærne, blir plutselig interessert i den sporten han liker, selv om den er helt latterlig, som rafting.

"Det du opplever nå, er alle forfatteres dilemma. Kunsten stilt opp mot det å beskytte dem du kjenner - og er glad i."

Jeg lener meg tilbake i setet og smiler, fast bestemt på å se på dette som et antropologisk eventyr.