Bokelskere.no

Jeg synes bokomslaget er HIPT!

Men, hva har bokomslaget med målgruppe å gjøre? Man velger da ikke bøker etter omslag? Og boken i seg selv er jo ikke "hip" selv om coveret er det?

Ja, ikke vet jeg, annet enn at det stod at den mikset western og gotisk roman på omslaget. Det er ikke mine ord.

Neida, jeg bare spør hva du mente. (Eller, jeg hoppet kanskje litt fort på egne konklusjoner om hva du kanskje mente. Det var nok litt teit av meg.) ;)

Ja, den handler om en gammel mann, men jeg har da lest f.eks. 'Thomas F's siste nedtegnelser til allmenheten' av Kjell Askildsen, som også handler om en gammel mann som har det kjipt, og den likte jeg særdeles godt. Jeg kan godt relatere meg til livskriser som jeg selv ikke har opplevd. Poenget er jo måten forfatteren skriver på, om han/hun klarer å skrive om slike temaer og få meg interessert i noe som i virkelighetens verden absolutt ikke angår meg (eller, jo kanskje, for selv om jeg ikke er en 60 år gammel mann selv, så kjenner jeg jo flere). Og om han/hun skriver slik at jeg føler disse menneskene er ekte, noe jeg ikke følte i 'A Spot of Bother'. Jeg synes de var ganske stereoptype alle sammen. George, kona hans, dattera hans, sønnen hans, Ray, konas elsker, ja, tilogmed ungen synes jeg var stereotyp. Men som Ann Helen Haugen sier under her, så er kanskje 'A Spot of Bother' nettopp en parodi på den stereotype familien, men i så fall syntes jeg ikke den var noe morsom.

Hva mener du med at den kanskje faller best i smak hos eldre? Jeg skjønner ikke at alder skal ha noe å si. Jeg tviler på at jeg hadde likt den bedre om verken ti år eller tyve år. Og hvis du mener at jeg kanskje er for ung til å sette pris på "voksne" bøker, så stemmer ikke det heller. 'The Curious Incident with the Dog in the Night-Time' er mer unntaket enn regelen.

Denne har jeg lenge hatt lyst til å lese, men helt glemt bort. Helt til jeg begynte på ex.phil på universitetet nå i våres og dermed med etikk, hvor Peter Singer altså ble nevnt i pensum da jeg leste om utilitarismen, og jeg fant det som en god unnskyldning for å forlate pensum og gå på biblioteket og låne denne i stedet (men ikke misforstå: jeg synes etikk er kjempeinteressant!). Dyrenes frigjøring regnes som boka som revolusjonerte dyrerettighetsbevegelsen, og det skjønner jeg. For jeg har lest en del andre bøker om hvorfor man skal velge å bli vegetarianere/veganere, og det som er problemet med mange av dem er at de er så følelsesmessige. Det skinner i gjennom at forfatterne har hund og katt hjemme hos seg. Jeg er også glad i dyr personlig - elsker å leke med katten, jeg - men det er ikke derfor jeg ikke spiser kjøtt. Jeg har savnet en bok som tar opp fornuftige grunner til å ikke spise kjøtt, og med Dyrenes frigjøring fant jeg den. Singer er ikke bare opptatt av å skrive om hvor fælt det er i slakterhusene, men han skriver også om holdningene til folk flest (speciesisme), hvorfor de er gale, holdningene vi har hatt til ikke-menneskelige dyr opp i gjennom historien og så videre. Det er denne boka vi alle burde lese, ikke det mølet som er å lese i Jonathan Safran Foers Eating Animals. Hvilket bare inneholdt oppgulp av ting vi alle visste om dyr i produksjon fra før av. Eller vet folk egentlig ikke det, og det må en populærforfatter til for at folk skal gidde å lese om det og ta det inn på seg?

Filmen liker jeg så godt at jeg har sett den flere ganger. Den er lol, men også trist, på en sånn rar måte. Og det samme er denne tegneserieromanen som filmen er basert på. Det er den samme kjipheten, selv om de har endret ganske mye på selve fortellingen. F.eks. plakaten Enid finner i filmen og stiller ut slik at det blir ramaskrik. Det er ikke med i tegneserieromanen.

For en stund siden ble jeg sittende på lesesalen på biblioteket og lese i Vagant, og her var det jeg leste Yoko Tawadas observasjoner av språket for første gang, noe som var meget fint og som fikk meg til å ville lære meg et nytt språk (hvilket jeg endte med å gjøre, så nå lærer jeg meg fransk) og til å dra på interrail og våkne opp i en sovekupé til lyden av samtaler på fremmede språk utenfor døren. Senere lånte jeg altså denne, som er en bok (Talisman) og tre foredrag (Forvandlinger) smekket sammen til én bok, hvor hun hovedsaklig skriver om japansk og tysk. Hun skriver bl.a. om hvor rart det var for henne å lære seg tysk, et språk hvor substantivene har kjønn (akkurat som i norsk), noe ordene ikke har på japansk, og at for å lære seg kjønnene til de forskjellige substantivene så hun for seg tingene som levende vesener som danset foran henne på skrivebordet. En masse blyantmenn (ein Bleistift) og en skrivemaskinkvinne (eine Schreibmaschine)! Det er så fint og fascinerende, alle forskjellene og likhetene i språkene, og jeg får bare lyst til å lære meg mer tysk og også japansk!

En diktsamling som bare var slitsom å lese. Altfor mange oppramsinger. Av navn. Av folk. Og selv om det var en sammenheng og en mening bak alt sammen, aå føltes det meningsløst ut da jeg leste den, og etterpå tenkte jeg at jeg hadde kastet bort tid.

Mark Haddon skrev den supersjarmerende The Curious Incident of the Dog in the Night-Time som jeg leste sist sommer. En gang i januar så jeg A Spot of Bother på biblioteket og tenkte at jeg ikke kunne låne flere bøker nå, så jeg gikk derfra uten den. Følgelig ble jeg gående og lure på om jeg ved å ikke låne den kom til å gå glipp av en minst like "søt og morsom og underholdende og litt trist og veldig lærik bok" (for å sitere meg selv) og måtte derfor gå tilbake dagen etter for å låne den. Nå har jeg lest den og jeg kunne ha spart meg bryet. Allerede inn i to-tre kapitler aner jeg hvor håpløst dårlig denne boka kommer til å bli, men jeg fortsetter likevel, rett og slett fordi jeg ikke vil tro at en som har skrevet The Curious Incident of the Dog in the Night-Time kan skrive noe som er så dårlig som de to-tre kapitlene jeg har lest. Så jeg fortsetter i den tro at boka sikkert kommer til å ta seg opp. Men det skjer ikke. Og jeg leser litt til og enda mer og begynner å tenke at dette er faen meg noe makkverk. Og når jeg tror at den ikke kan bli verre, så blir den verre. Klisjéene kommer etter hverandre som perler på en snor, og når jeg er to tredjedeler inn i boka er det virkelig vanskelig å fortsette. For det er så jævlig kjedelig. Jeg merker at jeg heller har lyst til å se på tv enn å lese videre. Så kjedelig er det. Ja. jeg vil heller nedlate meg til å se på Paradise Hotel enn å lese ferdig denne boka. Men jeg gjør det likevel, og nå har jeg allerede glemt slutten på denne "a spot of bother"-boka (haha, jeg er VG), og jeg har alltid hatt en regel om å fullføre alle bøkene jeg begynner på, uansett hvor kjipe de er, og vet dere hva? DEN REGELEN ER DET SLUTT PÅ NÅ!

Jørgen + Anne er sant handler om Anne, ti år, som blir forelska i den nye gutten, Jørgen Ruge; han har blå anorakk og nøkler som klirrer når han løper og de leker høk over høk (jeg tror jeg identifiserer denne leken som haien kommer - for Kathleen, ti år), og det er stort sett det boka handler om; om fjerde klasse, om hemmelige kjærlighetsbrev under steiner, om venninner som spør for deg om han du er forelska i vil være sammen med deg, om pling på boks (som het bom 50 hos oss da jeg var ti år), om å sykle rundt og om å spise sykt mange pølser og sjokoladeboller i bursdagsselskap. Det er en barnebok som også voksne kan lese; jeg kjente meg i hvertfall igjen i veldig mye, selv om denne boka er fra 1984 og jeg ikke en gang levde da. Noe med skrivestilen fikk meg til å tenke på skoledagbøker. F.eks. dette sitatet:

-Fugledansen, fugledansen, ropte de og løp frem slik at stolene veltet. -Javel, da, sa læreren. Men da begynte Siri å gråte. For undulaten hennes var død på torsdag , og så kunne de ikke ta fugledansen likevel.

Anyways, Jørgen + Anne er sant er en gøyal og sjarmerende bok. Pluss den fineste sangen Anne vet er Edelweiss og jeg er enig.

Tre stjerner til en Francesca Lia Block-bok! Nå står ikke verden til påske! Men dere leser rett. Jeg har lest ganske mange bøker av henne, og selv om jeg har vært borti bøker av henne som ikke har blitt mine favoritter, så har jeg i det minste likt dem. The Waters & The Wild er den første FLB-boka jeg har blitt skuffa over - og jeg hadde egentlig ingen veldig store forventninger, annet enn det man har når man elsker FLB og skal lese enda en FLB-bok (ok, det er kanskje dét som regnes for store forventninger). FLBs vakre beskrivelser av dagligdagse ting var fraværende, på en slik måte en meget velartikulert mann ikke er så velartikulert lenger når det på nachspielet nærmer seg ti på formiddagen, og jeg følte ikke jeg ble noe særlig kjent med noen av hovedpersonene. Jeg følte og at boka var litt for enkel, litt for lett. Og det er ikke det at Francesca Lia Block er en vanskelig forfatter å lese, ikke i det hele tatt, men denne ble litt i overkant for lett, ja, den var rett og slett for opplagt.

Jeg ble helt opprømt da coveret på denne (som forøvrig er et herlig digg cover å se på) poppet opp her på bokelskere.no og jeg tenkte Hva? Har det kommet en Sofi Oksanen-bok uten at jeg har hørt om det!? Noe jeg fant ut etterhvert skyldtes at den ikke er ny, den ble skrevet før den hyllede Utrenskning som hun vant Nordisk Råds litteraturpris for -over Knausgård-, men at den ikke ble utgitt på norsk før i år. Hadde jeg fulgt litt bedre med i andre medier enn norske, hadde jeg kanskje fått med meg at den ble oversatt til svensk for en lengre stund siden, og følgelig også lest den for lenge siden. Anyways. Tittelen refererer til filmen What Ever Happened to Baby Jane? fra 1962, noe man skjønner godt når man kommer lengre inn i boka og også inn i angsten til hovedpersonens kjæreste. Noe Oksanen, som alltid, skriver realistisk og fryktelig om. For Oksanen skriver aldri noe fint om noe som egentlig bare er mørkt og tragisk i virkeligheten, hun romantiserer ikke noe, noe mange forfattere kan finne på å gjøre (og andre kunstskapere også for den saks skyld). Faktisk er det i grunnen litt tortur å lese Oksanen, og selv om Baby Jane ikke rusker like mye i meg som de andre bøkene hennes, har den likevel denne deprimerende stemningen som også finnes i Stalins kyr og Utrenskning, og det er absolutt en meget bra bok som er verdt å lese.

Forlaget Oktober skriver på baksiden at dette er en bok som blander sammen western og den gotiske romanen, hvilket fikk meg til å tenke på Edgar Allan Poe rett og slett fordi han er det eneste sikre jeg klarer å forbinde til begrepet den gotiske romanen, for hva er egentlig en gotisk roman, tenker jeg, og det er sannsynligvis ingen stor gåte, det er bare det at jeg kan nada om de ulike sjangerene. Anyways, det fanget min interesse og jeg leste boka og det var en type roman jeg sjeldent pleier å lese, men jeg likte den, det var underholdende å lese om kvinnen som stikker av på hest (det er en hest på coveret, kanskje trakk dét meg også litt) gjennom skog, fjell, indianerland og gruvelandsbyer i Nord-Amerika på begynnelsen av 1900-tallet.

En diktsamling som fanget min interesse hovedsaklig fordi jeg gjenkjente jenta avbildet på coveret som en jeg gikk på folkehøyskole med, i tillegg til at det var en debutantbok, og det er jeg ganske opptatt av fordi jeg vil vite hvor landet ligger; skriver de bra disse debutantene, så bra at jeg kan rettferdiggjøre at jeg ikke er utgitt ennå? Vel, det gjorde ikke denne boka. Jeg tenkte bare at Mads, han må ha pult noen for å få utgitt denne, og så tenkte jeg at det var litt frekt å skrive det, kanskje, dette er jo ikke musikkbransjen, men så tenkte jeg faen heller, det var det jeg tenkte og jeg kan jo ikke lyve.

En helt ok diktsamling hvor jeg endte med å like appendiksen bak best, for da forstod jeg alt sammen, alt det jeg allerede hadde lest, men jeg må innrømme at da jeg var kommet så langt, var jeg så trøtt at jeg ikke helt fikk tenkt så mye over denne aha-opplevelsen før jeg la meg til å sove.

Jeg leser mest norsk, rett og slett fordi jeg faktisk leser en god del norsk litteratur. Også leser jeg engelsk, svensk og dansk. Nylig har jeg også begynt å lese litt på fransk og tysk, men jeg må innrømme at det går litt trått. Målet er jo at det også skal flyte som de andre språkene, og det oppnår jeg vel hvis jeg bare leser språket lenge nok!

Ja, jeg skriver! Jeg skal jo bli forfatter!

Ja, skulle gjerne sett den andre Lisa, men skjønner de droppa det for det hadde kanskje tatt for mye plass i en film hvor det allerede skjer ganske mye, og det hadde kanskje blitt altfor mye/intenst. Må forresten innrømme at jeg likte bedre å ikke vite noe om hva som skjedde med de andre i ettertid, enn å få vite at gale Lisa ender opp med jobb og barn. Men igjen: det er bare småpirk.