I begynnelsen
ligger slutten
I slutten
ligger en ny begynnelse
Tålmodig står det frosne treet
og venter
i full tillit
til at det blir vår
jeg er ingen og jeg er alle
jeg er ingenting og jeg er alt
Vær stille min Tanke
så jeg kan høre Hjertets tale
Det er som med ord som med solstråler; jo mer de konsentreres, desto dypere brenner de.
~ James Joyce
Det er med bøker som med mennesker: en ganske liten del spiller en stor rolle. Resten forsvinner i mengden.
~ Francois de Voltaire
Man kan være klok selv om man aldri har lest en bok, men den som tror på alt som er skrevet - er ikke riktig klok.
~Lev Tolstoj
Vi burde ikke undervise om store bøker, vi burde undervise om gleden ved å lese.
~ Burrhus Frederic Skinner
En god bok er som en vakker hage du kan bære i hånden din.
~ Hananya Reichmann
Jeg gleder meg til å drikke av noe som hendene dine har formet, det blir nærmest som å drikke rett fra deg, sier jeg.
Min kamp-bøkene gjorde seg veldig godt som lydbøker. Anders Ribu er stødig som oppleser/formidler.
Våre møter ligner mer på hastige avskjeder enn på de løfter om kjærlighet vi hvisker i mørket. Det er som vi kommer til hverandre som budbringere fra to elskende som selv aldri kan møtes.
Å erindre er å huske noe du har sett, ant eller opplevd, i en annen dimensjon enn minnet selv.
Finnes tilfeldige møter? Når et ansikt river gjenkjennelsens sår opp i oss og åpner en stor lengsel. Er det tilfeldig?
Jeg som begjærer deg. Og som skaper begjær i deg. Det er himmelen i deg jeg vil åpne.
Vellyst glir...
Vellyst glir gjennom oss
som skyggen av en stor lengsel
Det må være en åpning et sted
i dette hungerens og ensomhetens univers
Vi fløt opp i hverandres favntak
ansikt mot ansikt, som etter en syndflod
I lysets skrekkslagne indre
er det natt
Der og bare der, er vi samtidige
ett øyeblikk
Gå ikke i fra meg nu
VIGNETT
Vi lå under jorden. Vi fulgte hverandres
skygger bak stjernene.
Og alle elementer, jord, luft, vann, ild
bar oss
En gang har jeg kanskje vært deg
En gang har du kanskje vært meg
Jeg hadde det sånn med "Veronika vil dø" av Paulo Coelho. Egentlig ganske pussig, men morsomt også.
Er det fordi du igjen og igjen
blir fylt av håp,
hjerte,
at jeg alltid tenner et lys
i den oransje skumringen?
Var det i går,
var det for tusen år siden
at vi skiltes?
Ennå kan jeg føle hånden din
på skulderen.