Bokelskere.no

Har dere noen gang opplevd dette med ei bok? Man leser, og synes forsåvidt den er helt grei, men ikke fantastisk. Så, etter at boka er lukket og ferdig da begynner tankene å vende tilbake til historiene, karakterene og temaene. En bok jeg har opplevd sånn er f.eks Kjøkken av Banana Yoshimoto. En annen bok som jeg, (beklager så mye, tror det var pga. stillingen jeg tok til språket), mislikte sterkt imens jeg leste den var Ut og stjæle hester av Per Persson, men i ettertid likte jeg historien og minnet om den mer og mer for hver dag som passerte.

Det er ikke mange bøker jeg opplever dette med, men jeg lurer på, er det flere som har skiftet forhold til boka en stund etter dere har lest den ut?

Nina Sankovitch's Tolstoy and the Purple Chair.
Da søsteren døde mistet Nina Sankovitch gradvis grepet på tilværelsen. Etter tre år sa det stopp, og Nina S. bestemte seg for å bruke litteraturen for å få livet tilbake på rett kjøl igjen.
I løpet av et år leste hun 365 bøker og skrev daglig en bokomtale av dagens bok på bloggen sin. (www.readallday.org).

I ettertid er det nok Nina Sankovitch lese/skriveprosjekt og hennes bruk av litteraturen som "egenterapi", som har fascinert meg mest og gitt den største biten av god ettersmak, selv om boken også står godt på egne ben.

Nina Sankovitch:
Books. The more I thought about how to stop and get myself together as one sane, whole person, the more I thought about books. I thought about escape. Not running to escape, but reading to escape. Cyril Connolly, twentieth-century writer and critic, wrote that words are alive and literature becomes an escape, not from but into living. That was how I wanted to use books: as an escape back to life. I wanted to engulf myself in books and come up whole again.

Ytre omstendigheter kan endre oppfatningen av en historie. Leste Lille stjerne av John Ajvide Lindqvist rett før og etter 22.juli i fjor. Var litt negativ til boka før, men etterpå mislikte jeg den og klarte nesten ikke fullføre. Amerikansk Pastorale av Philip Roth har derimot blitt bedre og bedre. Leste den etterpå.

Jeg hadde det sånn med "Veronika vil dø" av Paulo Coelho. Egentlig ganske pussig, men morsomt også.

Jeg følte det sånn med den boken også. Eller forsåvidt med de fleste bøker av Paulo Coelho.

Ja, jeg har flere bøker som jeg ikke syntes noe om da jeg leste, likevel dukker de rett som det er opp i hodet mitt. Liker det ikke!

Må le! Har det litt på samme måten, fordi jeg hater å ombestemme meg. Litt "jammen...". Snikbøker.

Bøker som fester seg er etter min mening ofte de beste bøkene, det er bøker som berører og huskes. Det er selvfølgelig en fordel om de også er bra mens du leser de, da har de potensiale til å bli favoritter.
Jeg husker ikke noen eksempler akkurat nå, men det skjer stadig at jeg må inn og endre terningkast fordi jeg har skiftet mening i positiv eller negativ retning etter noen dager med grubling.

Enig med det, de som fester seg utgjør ofte en større forskjell enn de man har en god leseopplevelse med, men glemmer så fort man har lagt vekk boka. Lurer på hva det er som gjør at noen bøker trenger så lang tid på å synke inn.

En bok jeg likte mens jeg leste den var Mnem av Simen Stranger. Men i ettertid mislikte jeg den mer og mer. Og syntes den får ufortjent mye ros.

En annen bok som jeg syntes var bare grei mens jeg leste den var Cosmopolis av Don Delillo. Men jeg har tenkt utrolig mye på den i ettertid og er en av mine favoritter nå.

Noen ganger tenker man mer om boken i ettertid og sammenligner den med andre bøker og egne erfaringer. Den går gjennom en " sannhetsprosess" i hodet ditt. Og jeg tror det gir en mer "korrekt" oppfatning av boken ( korrekt for deg selv altså).

Uff, og jeg som har den som en av mine absolutte favoritter! Men jeg skjønner hva du mener. Det er i blant som om man har to opplevelser av ei bok, den ene i selve prosessen av å lese den, og den andre av minnet som blir igjen når man ikke lenger sitter midt oppi det. Vanligvis er de like, men noen ganger skiller det seg til den grad at en blir forvirret. Iallfall jeg!

Jo det skjer, deriblandt med to av mine (nå) yndlingsbøker. Bokens Folk og Klokken i Makedonia. De var greie mens jeg leste de, og jeg ga de gode men ikke topp karakter. Men i ettertid så tenkte jeg på de oftere og oftere til jeg slutt registrerte de som favorittbøker.

Så rart. Gjør det samme iblant. Rart at det oftere går fra misliker til favoritter i stedet for misliker til greie også. Synkebøker.

Ja....det hender i blant! Bøker og filmer man egentlig ikke liker så veldig godt, men så sitter opplevelsen eller personene i. Hm, bare at jeg kommer ikke på noen eksempler akkurat nå!

Ofte sånn. Flere ganger irritert vettet av meg når jeg har sett et eller annet drama som tv-film som dukker opp igjen hundre ganger senere uten at jeg husker navnet!

Ja, En bønn for Owen Meany av John Irving.

Lurer på hvordan det kommer til å gå med meg da jeg leser den da!

Jeg har vært sånn med flere bøker. For det meste forskjellige dokumentariske bøker. Jeg har også opplevd det midt i bøkene. At jeg sitter og småirriterer meg over boka og synes den er under middels og vil egentlig gi meg, men så fort jeg legger den fra meg så dukker historien og menneskene opp i hodet mitt, også må jeg liksom bare fortsette. Akkurat nå har jeg det sånn på Fifty shades of grey. Det er vel egentlig ingenting ved boka jeg liker, men jeg må liksom fortsette å lese fordi karakterene sitter fast inni meg på et vis.

Erfart det samme. Noen ganger tenker jeg; dette er en skikkelig god bok, men jeg tåler den ikke, andre ganger har det vært; dette er så utrolig dårlig skrevet, men så må jeg plukke den opp igjen. Selvmotstridende følelser med andre ord.