Bokelskere.no

En blogger informerte meg om at min elskede Francesca Lia Block hadde en novelle i denne novelleantologien. Dermed tok det bare et minutt max innen jeg hadde bestilt How Beautiful the Ordinary fra amazon.com. Derfor skjønte jeg ikke før jeg hadde den hjemme hos meg at dette er en novellesamling hvor alle tekstene handler om det å være skeiv. Noe jeg ikke liker. Jeg liker ikke når det fokuseres på homokamp (eller kvinnekamp for den saks skyld), at det lages en novellesamling som skal handle om det, det får det til å lage et større gap mellom "de og oss". Åja, dere er noe annet, siden dere må ha en bok som handler om det å være skeiv, fremfor en bok som handler om kjærligheten, eller tenåringslivet generelt, noe alle kan relatere seg til, i motsetning til en bok om å være skeiv, hvor bare en minoritet kan relatere seg til det. Jeg følte nemlig at denne boka var lagd for å muntre opp tenåringer som sliter med identiteten angående seksuell legning. (Dette er ikke noe jeg finner på, Michael Cart skriver dette i forordet: There are countless reasons for reading, but when you're young and uncertain of your identity, of who you may be, one of the most compelling is the quest to discover yourself reflected in the pages of a book.) Jeg fikk i hvertfall svært lite ut av denne boka. Selv novellen til Francesca Lia Block, My Virtual World, er ikke noe særlig til tess. Den er som en dårlig kopi av en annen novelle hun har, Dragons in Manhattan, som er å finne i hennes egen novellesamling Girl Goddess #9 (Drager på Manhattan på norsk). Les heller den (og resten av novellesamlingen også i samme slengen, for den er nydelig fra ende til annen). Selv i en av de bedre novellene i How Beautiful the Ordinary, William Sleators Fingernail, som både er original og morsom å lese, er kleinheten til stede.

En diktbok av Geir Gulliksen som gav meg fine Se på meg nå. Et ansikt som minner om norsk politikk er ikke like fin, men det gjør ikke noe, for Se på meg nå var eksepsjonelt fin og likesom i en klasse for seg. Uansett, her er et utdrag:

hun hadde ikke trodd at hennes egne barn kunne dø før hun selv skulle dø

hun hadde for øvrig aldri forstått at vi som var sønnene hennes virkelig

kom til å flytte hjemmefra, hun ventet fortsatt på at vi skulle komme hjem

hun holdt middagen varm hele dagen og kastet den dagen etter

En diktbok om guder, eventuelt selve Guden. En veldig gudelig bok. Herregud, har jeg ikke noe mer å si enn det? Nei.

Jeg har vært borti Jason tidligere, men aldri helt skjønt greia. Før Sofia en dag dro den opp av veska og lånte meg denne, sa jeg burde lese den, og jeg leste den, denne tegneserienovellesamlingen, og så skjønte jeg det. Jeg ble fascinert og og bergatt av stemningen, tegningene, historiene. Så rart og merkelig - og orginalt. Jeg likte den kjempegodt, fikk lyst til å lese mer. Jeg fortalte om det til kjæresten min, jeg har lest Jason nå, det er bra, du har vel lest det, hvorså han viste meg en mappe i hylla full av Jason-blader, som jeg ikke rakk å lese da, men som jeg kom på igjen nå, og jeg håper han tar dem med seg i flyttelasset hit.

Hva skal jeg si? Dag Solstad er så veldig Dag Solstad. Uten at det er noe dårlig med det. Denne boka handler om en norsklærer. Først begynner det med en episode i et klasserom på en videregående skole, deretter følger digresjon på digresjon, vi ender langt vekk fra norsktimen (hvor jeg forøvrig kommer til å tenke aldri, aldri i livet måtte jeg ende opp som norsklærer og undervise om Ibsen), til en liten familie som får meg til å tenke på den like lille familien i Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige, en vandring i hovedpersonens tidligere studentliv i Oslo og mennesker som likesom ut av det blå tar plutselige valg, og dermed skjer det vendinger som jeg ikke forstår, jeg blir overrasket og undrer meg over hvorfor gjør han dette? Og sånn er det hver gang jeg leser Dag Solstad.

For en liten tid tilbake leste jeg Mia Berners Tretten, og der ble Fordi det er slik jeg ror nevnt. Og siden jeg likte Tretten så godt som jeg gjorde, dro jeg med meg denne hjem da jeg så den ligge fremme på biblioteket. Og bra var det, for denne likte jeg enda bedre enn Tretten. Mia Berner var helt vill og sykt åpen for livet. For ikke å snakke om vågal, intelligent, selvstendig og bekymringsløs (på en ikke-ansvarsløs måte). Og selve boken, som er en samling av forskjellige tekster: jeg liker beskrivelsene hennes veldig godt. Spesielt likte jeg teksten Hvittingfangst og makrellgarn.

Jeg tror jeg er enig. Lenge siden jeg har lest denne. Det jeg kan huske veldig godt er begynnelsen, hva som skjedde på slutten har jeg helt glemt.

Dette er en novellesamling hvor alle novellene tar utgangspunkt i hvert sitt Edward Hopper-maleri. Jeg synes novellene blir litt for like hverandre, jeg synes det handler mye om kjærligheten, fremmede mennesker, bilkjøring og fotografering. Etter å ha lest alle sammen føler jeg at jeg kan oppsummere hele Rom ved havet, rom i byen med disse få ordene. Men, likevel er det fint å lese Frode Grytten, og novellene jeg liker best er Sollys i en kafeteria og Nærme seg en by.

Denne plukket jeg med meg fordi det stod et sitat av Zadie Smith på forsiden. Hun liker den visst kjempegodt og jeg elsker Zadie Smith, hvis hun sier hun liker noe, så må det være bra, og så skader det jo heller ikke at det er Tolstoj, for han liker jeg jo. Og det viste seg å stemme, det er en bra bok. The Death of Ivan Ilyich er fascinerende, interessant og intelligent, og den har en spesiell stemning over seg som jeg falt helt inn i. Jeg liker Tolstoj bare bedre og bedre (imotsetning til en annen russer, Tjekhov, som jeg bare liker mindre og mindre).

Denne boka handler om mange forskjellige mennesker hvis ene ting de har til felles er at de alle dør i det en bro, som har stått der i evigheter, plutselig gir etter. Også handler den om familiene deres, over generasjoner, og siden dette i tillegg skjer i Sør-Amerika, klarer jeg ikke la være å tenke på Gabriel Garcia Marquez. Som om dette er light-versjonen av f.eks. Hundre års ensomhet. Ikke at jeg mener noe negativt med det. For all del, dette er en interessant bok med mange fine tanker.

Denne fant jeg i en bruktbokhandel i nærheten av Kuta Beach. Etter å ha lest så mange engelskspråklige bøker på rad, var jeg helt henrykt over å lese norsk igjen. Egentlig var jeg litt skeptisk til denne boken fordi jeg syntes filmen var ganske kjedelig, men noe hovedpersonen, som er Elizabeth Gilbert selv, sin kjæreste David sier en gang i filmen hvor Elizabeth ligger på gulvet og ikke får sove – bare to-tre setninger - satte seg så fast i meg at jeg tenkte jeg måtte lese boka likevel (min intuisjon sa meg at denne replikken ikke kunne være noe filmfolkene hadde funnet på, men noe de hadde tatt fra boka – og det viste seg at jeg hadde rett, disse setningene stod ordrett i boken).

Boka handler om forfatterens personlige søken etter meningen med livet, etter å finne en slags balanse, og dette leter hun etter i Italia, India og Indonesia, og boken er delt opp deretter. Italia-delen er den jeg liker best, hvor hun skriver om å henge rundt i Roma og spise god mat og høre på det vakre språket og å prøve å snakke det. Hun skriver om matrettene, om matfilosofi, og hun skriver om språket, hvordan hun føler seg når hun går rundt i Roma og hører på det, hun skriver om utrykkene på italiensk vs. språket hun selv snakker (engelsk), og om hvordan hun lærer seg italiensk og skulle ønske at dette vakre språket bare åpnet seg for henne. Og jeg kjenner meg sånn igjen. Jeg kjenner igjen Frankrike og meg selv, jeg tenker på at jeg nylig hang rundt i Paris og gjorde akkurat det samme som Liz gjorde i Roma; jeg hang bare rundt og hørte på fransk, prøvde meg fram på fransk, spiste baguetter og hundre forskjellige oster, drakk vin og spiste is, croissanter og andre franske bakverk.

Deretter kommer India-delen og den gir meg ikke noe særlig mye, for ærlig talt forstår jeg meg ikke på denne fascinasjonen over å meditere i et tempel nedi der, med guruer og hele pakka, det blir for hippie for min del. Fred i sjela kan man få billig her hjemme, det er jo bare å ta seg en tur i skogen (ok, det er kanskje lett for meg å si siden jeg bor i Norge, i motsetning til Liz som er new yorker, men still). Indonesia-delen var mer interessant, for hun tilbringer sin tid i Indonesia på Bali, og det er akkurat der jeg er når jeg leser denne boken, og der leser jeg mye interessant om balinesere (jeg får et par aha-opplevelser) og Indonesias korrupsjon som jeg kan nikke gjenkjennende på hodet til. Alt i alt er Spis Elsk Lev en lettlest, men klok bok i chit lit-sjangeren. Den er sjarmerende og jeg kjeder meg heller aldri, har bare lyst til å lese videre. Nå er jo sommeren snart på hell, men jeg sier det likevel: perfekt sommerlektyre.

Denne boka er som en lang, referende tekst. Platt, enkel og naiv. Karakterene er (nesten) like overfladiske som i en krimbok. Har de ikke noe følelsesliv? Den fikk meg forresten til å tenke på filmen The Notebook, sikkert fordi teksten er bygd opp på den måten at en mann sitter på gamlehjem og ser tilbake på livet sitt derfra. Men dette er noe jeg kommer til å glemme i løpet av et par dager, akkurat som resten av boka.

Jada. L.A. Candy er skrevet av hun som er med i MTV-serien The Hills, og ja, jeg leser det. Jeg leser og jeg synes det er gøy. Jeg har faktisk sett et par episoder av The Hills, men det irriterte meg for det var bare pjatt og gikk så jævlig langsomt, og jeg ser at denne boken er basert på den serien, men det er så mye gøyere å lese om bitching, LAs uteliv og tv-bransjen enn å se faktisk se det på tv. Og forresten, jeg elsker jo LA, og dette er veldig LA.