Bokelskere.no

Vi lærte noe om at ondskap og uvitenhet tidvis holder følge. De er stadig på jakt etter oppmerksomhet og bryr seg sjelden om hvem som rammes.

Vi ble enige om at den virkelige prøven på den sterkestes rett er hvor vidt man evner å legge til rette for de menneskene i samfunnet som trenger hjelp, og hvor fattig dette samfunnet ville ha vært uten mennesker som tilførte orginalitet og et annerledes perspektiv.

Det er mange måter å brette opp ermene på, mange anledninger til å bli skitten på hendene. De færreste orker å leve slik over tid. Enda færre velger å gjøre det for å være til velsignelse for noen andre. Vi elsket dem. Simpelthen elsket dem.De beriket livet vårt.

Det er utrolig hvor raskt man kan venne seg til ekstremsituasjoner hvis man må. Vi merket at Adrian hadde det godt, og da ble alt annet uten betydning. Det at vi hadde bundet opp store deler av døgnet i pleie og tilsyn, ble uvesentlig.

Fra tid til annen møter man store og små ting som man vet kommer til å forandre livet.

Vi har alle noe å sone, tenkte William.

For den ubehagelige sannhet er at ingen er bare ond, eller bare god.

Han hadde ikke vært klar over at det var mulig å sørge over noen som fortsatt var i live.

Vi kan ikke velge foreldrene våre, sa Sunny.

I fremtiden kan du være akkurat hvem du vil.

Moren min døde da jeg var liten, sa Charlotte. Men jeg husker at hun holdt meg, jeg husker følelsen av å være trygg, glad og fornøyd. Jeg var ikke engang klar over at jeg ikke kunne se. De gode følelsene utgjorde hele min verden.

[...] Bøker er vinduer mot verden.

Å tro er ikke å se. Å tro er å føle.

Frykt sløkkjer motet, kneblar tanken, stengjer for ordet. Frykt tvingar oss til å teie, isolereoss, fjerne oss frå den som lid urett og den som prøver å stå opp mot urett. Frykt er vår fremste tyrann og yndlingsvåpenet til alle tyrannar.

Idet jeg åpner skapdøren, kjenner jeg lukten av tøy som har hengt lenge uten å bli brukt. Det lukter ull av alle genserne og luene og vottene som mamma har strikket. Jeg kjenner en annen lukt også. Det er lukten av mamma. Hele skapet lukter av mamma. Det er som om hun bor der inne, et sted bak alle kjolene og kåpene, og strikkegenserne, bare at jeg ikke ser henne. Det er som om Mamma har vært her inne hele tiden.

Der jeg står på åstedet i Baneheia, nøyaktig 13 år etter, klarer jeg likevel ikke å se en mor i sorg. Jeg ser en mamma som gråter over sitt barn og som tidvis må kjempe for å kontrollere sine følelser. Men jeg ser også en mamma som har tatt et oppgjør med seg selv og bestemt seg for å ha det godt. En som har uendelig mye å leve for, og derfor ikke tillater at selvmedlidenheten skal styre de valgene hun tar i livet. En som ikke våger å gi seg hen til den negative,destruktive tenkningen hun har kjempet mot i så mange år, fordi det ikke yter rettferdighet til hennes gjenlevende barn. Samtidig ser jeg en mamma som savner. Savnet er ikke like sterkt hver dag, men det kommer og går, og vil alltid gjøre det.

Om lille Lise får kreft, vil hun sannsynligvis oppleve at klassekameratene sender henne brev med lykkeønskninger og oppmuntrende ord. Når folk møter henne på gata, vil de bøye seg ned og spørre henne hvordan det går. Hun vil få tilbud om å møtte andre i samme situasjon, der både hun og familien kan lære å mestre den nye livssituasjonen. Om, lille Lise, derimot var blitt utsatt for vold eller overgrep, ville hun da mottatt brev fra alle i klassen? ? Eller hadde de du bøyd deg ned og spurt hvordan det gikk hvis du møtte henne på butikken? Tror du lille Lise hadde fått tilbud om å møte andre i samme situasjon, der hun og familien ble vist omsorg og forståelse for det de hadde opplevd? Det er lite trolig, for i Norge finnes det ingen slike tilbud. Det finnes heller ikke gode nok lover og regler som hindrer en gjerningsperson i å gjøre nye overgrep. Verst er det likevel at det ikke finnes god bok kunnskap om hvordan jeg og du skal forholde oss til disse barna.

Det er et modig valg for en mor som nylig har mistet sitt barn å våge å elske livet. Tørre å glede seg over det hun har - og ikke bruke energi på det hun skulle ønske hun hadde.

Jeg tror aldri jeg vil glemme da den lille damen på halvannen meter steg ut av mørket og inn på scenen i auditoriet på Dahlske vidergående skole. For bare noen måneder siden var datteren hennes på åtte år blitt voldtatt og drept. Nå stod hun plutselig foran oss. Rakrygget og bestemt fortalte hun om viktigheten av å være sterk. Med bristende, men tydelig stemme, innledet hun med å lese et dikt om hva det ville si. I nesten en time satt vi musestille og lyttet. Det var den denne dagen jeg forstod at samme hva jeg utsettes for her i livet, har jeg et valg. Det finnes alltid en vei ut av en krise. Det var ingen som fortalte Ada at hun måtte få et godt liv igjen. Det var noe hun bestemt seg for seg selv.

I våre hektiske liv, der vi bombarderes av informasjon, er tilgjengelig hele døgnet og i kjedsommelighet tar frem telefonen hver gang vi opplever en stille stund, glemmer vi å sette pris på de øyeblikkene der vi bare er. Vi unngår dem. Kanskje av frykt for hva som vil skje om vi lar tankene løpe fritt? eller kanskje av redsel for at noen skal observere oss og betrakte oss som kjedelige eller uinteressante. Vi fyller opp kalenderen med møter og avtaler og legger planer flere måneder frem i tid. Og oppe i det hele glemmer vi å arrangere disse små møtene med oss selv.