Bokelskere.no

[...]I alt virkelig gammelt hviler en historie.

Jeg rekker opp hånden for deg, Stian, jeg vil vise de stirrende blikkene hva som bllr valgt bort. Ser de deg?
Kjærligheten i deg.
Kjærligheten du skaper i oss.
Du er livet slik livet er, slik det bor i oss alle.
Dette er en stemme om livet selv.
En stemme for Stian.

Jeg tror at når Gud gir deg en gave, så vil han at du skal gjøre det beste ut av det.

Det er slik det bør være mellom søsken, sier hun til Josef. Uansett hva de krangler om, må de alltid tilgi hverandre og legge det vonde bak seg.

Alle opplever vi øyeblikk som kommer helt uventet på oss, og som endrer livet vårt for alltid.

Det å kunne dø med masse kjærlighet rundt seg, og vite at den tiden du har vært her har vært viktig og at du har betydd noe for andre, det tror jeg er avgjørende for sjelefreden. For når alt kommer til alt, handler det jo om hva du har vært for andre, ikke om hva du har betydd for deg selv. Det er svært få som skal dø som tenker på pengene sine og bilen i garasjen.

Jeg håper og tror at det jeg har delt av Ylvas liv gjennom tekst og bilder har gjort at mennesker ser at man kan ha et liv til tross for at man opplever noe sånt. At det er lov å både le og gråte. Og det er ikke farlig snakke om det.

[...] Jeg tror det er et kjempebehov i samfunnet vårt for å reflektere over alt man har, selv om man verken har Tesla eller et stort hus. Det er viktig å se de tingene man så lett glemmer. Å se dem og være fornøyd med dem tror jeg er oppskriften på et godt liv.

Jeg innså at mange som er blinde, mangler en arm eller har hjernesvulst, har liv som er bedre og mer innholdsrike enn mitt eget. Det eneste problemet deres er at vi ser annerledes på dem. Jeg lærte meg hvor viktig det er å tørre å møte mennesker på det planet de er på, at det var greit å sette seg ned og spørre en blind gutt om hvordan han tror blomsten han lukter på, ser ut. For meg åpnet det en ny verden å bli kjent med disse menneskene. Der jeg tidligere hadde sett opp til folk som tjente mye penger, hadde makt eller på andre måter gjorde det jeg anså som store ting i verden, fikk jeg nye idoler, som visste hvor fornøyd man kan være med bare å være til.

Det er rart å tenke tilbake på hvor mye jeg tok for gitt. Det at Ylva alltid skulle være der var så selvfølgelig at jeg ikke en gang tenkte tanken. Jeg skulle virkelig ønske at jeg den gangen hadde forstått at morgendagen ikke er en selvfølge, at ingen vet hva den bringer. Det er vondt å tenke på at jeg ikke var der, selv om jeg så henne hver eneste dag. Hun var så nær, men likevel så fryktelig langt borte.

Å flytte inn i et nytt kollektiv med nye mennesker er som å begynne i en ny jobb. Man vet ikke helt hva man skal gjøre, hvor man skal sitte, eller hvor mye man bør være der.

[...]Ingen er designet for å være alene.

Men ingen kan hjelpe meg helt ut, uten at jeg vil det selv.

Jeg må få presisere at anoreksi ikke dreier seg om å være tynn. Det handler om å være mentalt syk,sjuk i huet. Det handler om å vie all sin tid til mat og vekt. Du trenger ikke engang å være tynn for å ha det. Du kan ha anoreksi med veldig lav vekt, så lav at du står i fare for at hjertet ditt stopper, men ingen vil la deg holde vekten. Leger og famile kommer (forhåpentligvis) til å gripe inn, og på et tidspunkt må du gå opp igjen i vekt. Ikke at du blir frisk av å legge på deg - du er tilbake der du begynte, men med en psykisk lidelse i tillegg. Tankene om mat følger deg rundt, og du kommer ikke til å få fred fra dem. Menneskene rundt deg ser på deg og tror du er frisk fordi du ser normalvektig ut, og du kommer igjen bare til å føle deg mislykket. Og tjukk. Anoreksi kommer ikke til å løse noen av dine problemer, det vil gi deg flere.

Man velger ikke anoreksi. Det ville være det samme som å velge bort livet. Jeg mener, er du ikke sikker på at du har lyst til å vie alle døgnets tider til å tenke på mat? For det er det Anoreksi handler om. Ikke om å bli tynn. Du kan ikke slutte når du er tynn nok, du blir aldri tynn nok. Det er kanskje vanskelig å forestille seg nå som du er frisk, men jeg håper for guds skyld du aldri får muligheten til å forstå det heller.

Ingen vil leve med en som legger opp livet sitt etter måltidene, som må takke nei til kinoen fordi den varer 20 minutter inn i den planlagte kveldsmaten. En som ikke smaker på hjertesjokoladen han kjøper i overraskelse, eller kaken han har bakt til bursdagen din. Det kommer ikke til å gå over, jeg kommer ikke til å bli frisk. Jeg vil ikke bli frisk. Jeg vil ingenting.

Jeg var en jævla dum unge. Jeg burde ha blitt vernet for meg selv og kanskje fått tilbud om spesialskole; ikke fordi jeg var så spesiell, men fordi jeg krevde så mye oppmerksomhet. Måtte bli sett, alltid. Hva oppmerksomhetsbehovet gjelder, er det ikke mye som har forandret seg, det har jo egentlig bare blitt verre. Jeg vil fortsatt bare bli sett, hele tiden.

Kjære Mamma!
De gangene jeg følte meg urettferdig behandlet som barn, fantaserte jeg alltid om at jeg skulle ta livet av meg. Jeg tenkte det ville få dem til å angre. Mamma ville angre på at hun ikke lot meg overnatte hos naboen for femte natt på rad, og de kule jentene i klassen for at de holdt meg utenfor i friminuttet. Jeg så for meg begravelsen min, og lurte på hvor mange som kom til å dukke opp. Hvem som kom til å gråte, og hvem som ville holde tale. Hvem som arvet klistermerkebøkene mine, og hvem som tok over ponnislottet. De to viktigste tingene i livet mitt, der altså. Jeg minnet meg selv på at jeg måtte huske å grave ned dagbøkene før jeg døde, og kaste alle kassettene med egeninnspilte radioprogrammer.