Bokelskere.no

Hvis rykter først hadde grodd fast, var det ikke lett å røske ut grusomhetene opp fra grunnen de satt fast i.

[...] Det er ingen som kan skrive ned i en bok hva du er verdt.

Fordommer mot fargede ligger i bunnen av alt. Hvis det ikke rettes på, vil negrenes vanskelige situasjon forsette lenge etter at slaveriet blir opphevet.

Ikke husk meg som en slave som arbeidet hardt. Når du tenker på meg, må du si at hun aldri tilhørte de menneskene. Hun tilhørte aldri noen andre enn seg selv.

Tiden for å hevde sin rett, er når denne blir nektet en.

Det er slik vi lever!. Hva slags rettferdiggjøring er det? Slaveri er et system oppfunnet i helvete, det kan ikke forsvares!

Barn tenker ikke på fortiden, heller ikke på det som vil komme. De lever i nuet, noe vi finner vanskelig.

Veien mot døden kan tvert imot være vakker om vi går den med åpne øyne. Det vil alltid være trist, men den kan være full av kjærlighet og den får oss forhåpentligvis til å sette mer pris på det livet vi har.

Jeg ønsket, og ønsker fortsatt, å vise at det å ha et sykt barn ikke trenger bare å være et helvete, at å leve med alvorlig sykdom også er et liv. Jeg ønsker å vise det som er fint, ikke bare det som er vondt.

Jeg innså at jeg aldri hadde sett syke mennesker før. Jeg hadde ikke forhold til det. Hvis jeg hadde sittet på bussen og og det kom inn en familie med et sykt barn eller handikappet barn, hadde jeg antagelig ikke reist meg og gitt dem plassen min. Jeg hadde mureroppdrag rundt på sykehus i mange år, og vært inn og ut av dem hele tiden, men jeg hadde aldri sett et sykt menneske i hele mitt liv. Jeg så dem ikke, enset dem ikke. Visst knapt hva kreftforeningen var for noe. At så mange mennesker på en eller annen måte er involvert i sykdom, var jeg overhodet ikke klar over. Søsteren min har Chrons sykdom og er uføretrygdet, men jeg hadde aldri tenkt over at hun er alvorlig syk, aldri tenkt over om hun har det tøft eller hva det innebærer å ha utfordringer som er større enn en skramme i bilen. Hvis jeg var i 40 årslag og snakket med en som satt i rullestol ble det gjerne en falsk hyggelighet, fordi jeg hadde fordommer i hodet mitt. Jeg gjorde meg til, skapte en avstand og en lite komfortabel situasjon som jeg ikke var klar over en gang. Da jeg fikk sykdom så tett innpå meg, fikk jeg et behov for å fortelle at jeg hadde sett det, at jeg oppdaget en ny side av det å leve.

Kjærligheten er uberegnelig. Hvis vi kunne velge hvem vi forelsker oss i, tror du jeg ville ha valgt en kvinne som bor tre tusen kilometer unna?

Å finne kjærligheten og få barn er to av de største begivenhetene i et menneskes liv. Man kan ikke bare bestemme seg for at man skal gjøre det, og pang!, så skjer det. Dette handler om hva hjertet vil. Det er ikke bare krysse av som om det var egg og ost på en handleliste.

Det er ingenting som heter burde når det handler om følelsene våre. De er som de er.

[...]livet er ikke perfekt. Vi kommer oss bare gjennom det hele som best vi kan,alle sammen.

Eleanor Roosevelt sa en gang: Gjør noe som skremmer deg hver dag. Forsett å tvinge deg til å gjøre sånt som skremmer deg, vennen min. Ta sjanser og se hvor du lander, for det er nettopp sjansene som gjør ferden i livet verdt det.

[...]kjærlighet er det ene området i livet der du aldri bør gå på akkord med noe.

Frykt for forandring får oss til å stagnere.

Selv om vi helst ikke vil innrømme det, kommer livet til å forandre seg for alle sammen.