Bokelskere.no

Fantastisk om klassereisen

Stephen Lloyd er kanskje et ukjent navn, men han har produsert Tv-serier som Modern Family og How I Met Your Mother. Nå debuterer han som horrorforfatter.

To Tv-serier jeg aldri har sett, men selvfølgelig hørt om og vet det er komedier. Har bare aldri vært nysgjerrig nok til å se en eneste episode. Jeg liker noen komiserier, men det er ikke mange. Liker da de som er litt gammeldagse fremfor de moderne komiseriene. 

En verdifull bok er forsvunnet
Friend of the Devil ble utgitt tidligere i år. Handlingen går litt tilbake i tid, nemlig 80-tallet og man møter forsikringsetterforsker Sam Gregory som er krigsveteran. Han blir hyret til å komme til en internatskole som består av rike studenter. Han er der fordi en viktig bok er blitt stjålet fra safen i biblioteket. Det skal være en slags bok om heksekunst og diverse, som er svært betydningsfull, og hans jobb er å finne synderen som har tatt den. I mellomtiden forsvinner folk fra skoleområdet. 

Dette er Stephen Lloyds første bok, og den er ikke særlig stor. Det er en liten bok på 225 sider og likevel opplevdes den som svært tungtrødd. Denne Sam Gregory virker mer tafatt fremfor en kul forsikringsetterforsker. Han er noe voldelig og tror han kan være som han vil mot de han oppsøker i boka. I stedet for en grøssende horrorbok fikk jeg en slags satire og humoren er bare klein. 

Rare karakterer
Karakterene ble jeg heller ikke helt klok på da mange av dem har en liten rolle, og Sam Gregory er som en slags skygge av seg selv. Noe som er litt av poenget også, men likevel. Det var ingen spenning i noen av karakterene som var ganske personlighetsløse. Denne Sam Gregory var mer barnslig enn morsom i måten han angrep de andre på i avhørene sine.

Jeg liker bøker om heksekunst og hekseri generelt som tema, men denne boka hadde svært lite om det. Det var ikke mye til horror før mot slutten og da ble det ganske forhastet og man var på en måte lei av hele boka. Skrivestilen er alt for tørr og rar, derfor ble det et slit å komme seg gjennom boka. Det ble bare ikke den boka jeg var på utkikk etter.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg og forfatterskapet til Jo Nesbø har vært noe hanglete. Jeg har blant annet gitt terningkast fem til Snømannen og terningkast 1 til Flaggermusmannen. Jeg hatt litt av og på forhold til bøkene hans. 

Har lest noen av Harry Hole bøkene, men ikke i kronologisk rekkefølge og noen av Nesbøs enkelstående bøker. Selv om jeg ikke har lest Harry Hole bøkene i kronologisk rekkefølge og ikke fått med meg hele serien, så får jeg likevel med meg hva som har skjedd i Harrys privatliv. Det er jo også en ny sak i hver bok. Jeg er ikke nøye på å lese krimserier i riktig rekkefølge, men lesere er jo forskjellige.

En seriemorder eller tilfeldigheter?
I Blodmåne møter man en mulig seriemorder. En eiendomsbaron er veldig opptatt av å renvaske seg etter at to jenter som var på samme fest hjemme hos ham, og deretter funnet døde senere på forskjellige steder. Er det samme person som står bak de mulige drapene, eller er det tilfeldig? Harry Hole selv er et helt annet sted i verden, nemlig i Los Angeles for å drukne seg i sorger. Han føler seg på mange måter ferdig. Han får oppdrag av denne eiendomsbaronen om å sette ham på saken for å renvaske seg, men Harry er ikke spesielt interessert, men da en eldre kvinne han er glad i, blir tatt som gissel, skjønner han at han ikke har noe valg, og drar da tilbake til Norge. Men har han noe å bidra med?

Harry Hole er seg selv lik. Han gir faen, men samtidig ikke, ikke når det gjelder hans nærmeste, uansett hvor lavt han selv har sunket. Han stiller alltid opp når det gjelder. Spørsmålet er om alle han stiller opp for, ser behovet.

Forutsigbar slutt, men spennende sak
Som den skeptikeren jeg er når det gjelder Harry Hole bøkene, innrømmer jeg at jeg har sansen for ham, fordi han er laidback og gjør ting på sin egen måte. Jeg likte også selve boka ganske godt fordi temaet er av interesse og man lærte mye nytt. Det er ingen tvil om at Nesbø skriver godt og drivende, så skjønner hypen. Synes bare ikke at bøkene er så unike. Jeg liker deler av verdenen Nesbø har skapt, spesielt karakterene og noen ganger sakene han skaper. Likte denne saken veldig godt som både er dyster og fengslende. Selv om den mulige synderen var noe forutsigbar for min del, var det likevel spennende å se hvordan avslutningen ble flettet sammen. Syntes også at kulissene ga god stemning til det som skjedde mot slutten. 

Er fremdeles ingen blodfan av Nesbø/Hole bøkene, men jeg er interessert og jeg leser mer enn gjerne neste bok, for likte godt stemningen i Blodmåne som var dyster, grov og brutal. Ingredienser en krimbok skal ha etter min oppskrift. Synes fremdeles at Snømannen er hans beste. Med tanke på at jeg ennå ikke er en blodfan, har jeg i det minste sluttet å himle med øynene hver gang jeg ser en Nesbøbok, og det må vel være et godt tegn?

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse)

BOKOMTALE: Kartografen av Anette Hemming. Leseeksemplar fra Aschehoug

Tobarnsmoren Lisbet er nyskilt. Det er kveld, og barna er i ferd med å legge seg. Datteren, Ulrikke mener at hun hører noe i første etasje, men alt virker urørt når Lisbet sjekker. Dagen etter ser Lisbet et ark som henger på vinduet. Hun tar det inn, og ser at det er et håndtegnet kart – og det ligner hennes eget kjøkken. I midten er det et rødt kryss.

Bra debutbok som anbefales. Spenningen holder seg gjennom hele historien, men det skal sies at enkelte ting er ganske forutsigbare.

Les hele omtalen her

Nå først begynner jeg på denne, rippet cd-er fra biblioteket i 2018, men tok den frem nå da boken fra BookBites (Familieverdier) ble inndratt før fullført - (Nå har jeg ingen fra BookBites - tre ble inndratt - fikk jo 6 ønskede på samme tid, og rakk bare tre av dem. Men de er ønsket på ny...)

Har alltid hatt et anstrengt forhold til julebøker, for oppskriften deres minner meg altfor mye om romantiske komedier; fluffy og fjollete. Men prøver å få med meg noen julebøker i året, i håp om å komme i julestemning, noe som ser ut til å mislykkes i år også. Denne juleboka var i det minste litt annereldes.

Kan gode gjerninger gi håp?
Emma har vært gjennom en tung tid. Man vet at hun mistet mann, men vet ikke hvordan og hvorfor hun føler seg skyldig. I hvert fall får man ikke vite det med det første. Hun driver en butikk det går dårlig med, og søsteren henens Magda, har blitt mer intens med besøkende sine og maset sitt siden hun styrer med økonomien. Men er det en grunn til at hun dukker opp i butikken stadig oftere enn før? Emma er også lei av maset hennes om at Emma må finne seg en ny hobby for å få mer "ut av livet" sitt, men Emma føler seg ikke klar for det. Hun har mer enn nok med å styre med butikken og komme over det vonde hun ikke snakker om. I stedet for å følge Mauds hobbyliste, bestemmer hun seg for å lage sitt eget prosjekt ved en tilfeldighet. Nemlig å gjøre en god gjerning for andre hver dag frem til den 24, nesten som en julekalender. Gjerningene trenger ikke å være like store hver dag, men nok til å glede andre. Spørsmålet er om alle kommer til å sette pris på det, eller om hun bare kommer til å være i veien? Og hvordan vil det gå med butikken? Hun har tross alt ingen plan b ...

En ukjent julebok som ble utgitt på norsk i fjor, og er en av de mer voksnere julebøkene jeg har lest. Oppskriften er noe av det samme som de andre julebøkene jeg har lest oppgjennom årene, men det er gjort på modnere og en mer "troverdig" måte. Karakterene virket jordnære og jeg likte søsterbåndet mellom Emma og Magda. Venner og litt krangling, som med fleste søskenforhold. De gode gjerningene i konseptet er ikke spesielt original, men var interessant å lese om. En slags annen type julekalender. Hun møter også mange forskjellige folk gjennom disse påfunnene hun gjør daglig for å fullføre dette prosjektet. Emma lærer seg nye ting om seg selv og andre rundt seg. 

Ikke like klissete som andre julebøker
Hørte denne på lydbok og likte blandingen av småkoselig og alvorlig handling. Noe skuffet over avslutningen, da dette er en av grunnene til at jeg ikke liker julebøker eller romantiske komedier. Man skjønner da fort hvor retningen ting går. Men som sagt, 24 gode gjerninger er en av de bedre julebøkene jeg har lest, og hadde ikke så mange av kjennetegnene fra romantiske komedier, som en del andre julebøker har en tendens til å ha. Kunne ha tenkt meg mer dybde i karakterene, men så er det jo en julebok ...

Fra min blogg: I Bokhylla

Ofte kjøper jeg bøker på måfå for å prøve meg på forfatterskap jeg ikke har lest noe av tidligere av ren nysgjerrighet. Noen ganger blir man positivt overrasket, og andre ganger kjempeskuffet. Man vet aldri, og det kan være noe av selve spenningen i det hele.

De døde kommer tilbake
Tim Waggoner har hittil for meg vært et ukjent navn, men det er kjekt å få med seg kjente og ukjente forfatterskap. Å lese bøker av sine favoritter hele tiden kan bli noe kjedelig i lengden. I We Will Rise blir man kjent med noen inbyggere i Echo Hills, Ohio. De opplever rare ting, blant annet at noen av deres nærmeste kommer tilbake fra de døde, og virker noe ulik seg selv. Det virker som det er en slags bølge av noe slag som rammer flere kanter av stedet. De døde er voldelige og sluker til seg alle levend,e slik at de døde blir bare flere og flere. Vet det ikke høres ut som en fornuftig forklaring til handlingen, men boka er alt annet enn fornuftig. Vi blir kjent med noen karakterer en liten stund denne galskapen skjer og når de er midt i det. De slår seg sammen i håp om å flykte fra denne monsterbølgen av døde som har kommet tilbake til den levendes verden, men er det mulig å flykte fra noe uten en videre plan enn å prøve og komme seg ut av Echo Hill?

I boka blir man kjent med forskjellige karakterer gjennom deres perspektiv. Man blir blant annet kjent med en ung mann som som har et anstrengt forhold til sin døde far som alltid herset med ham mens han levde. Man blir også kjent med en ung tenåring som har skiftet kjønn, og om en bror som har noe dårlig samivttighet fordi broren hans døde mens de var med faren deres på fisketur. Samtidig blir vi kjent med noen flere karakterer. 

Ikke min type horror
We Will Rise ble utgitt av Flame Tree Press tidligere den aller første dagen i år og det er et av mine favorittforlag, og har lest mange gode horror bøker derfra, og derfor var det en av grunnene til at jeg valgte denne. Men dessverre ble dette en gigantisk skuffelse. Boka minte meg mer om en ufrivillig satire i stedet for skikkelig horror, og mange av karakterene føltes ikke helt ekte. Morsom spøkelsesbok med en annnen type form, men bortsett fra det, ble dette dessverre en svært kjedelig bok. Boka hadde lite utvikling, ikke alle karakterene var like spennende å bli kjent med, og det hele ble tåpelig fremfor grøssende. Noe som er synd da coveret er stilig og håpet at handlingen ville gi noe av den samme stemningen. Jeg er heller ikke interessert i å lese om nekrofili, men heldigvis var det ikke en stor del av det i handlingen. Problemet mitt med denne boka er at det hele ble for tullete. Jeg liker tullete horror en gang i blant for det har sin sjarm det også, men denne gang ville jeg ha noe grøssende og alvorlig. Dermed ble denne en nedtur. Jeg ble heller ikke fan av fortellerstemmen som var noe stiv og tvunget. Jeg klarte ikke helt å leve meg i det som foregikk, og dermed ble boka noe kjedelig. 

Kort oppsummert: Tåpelig og kjedelig horror. Jeg ble bare lettet over å være ferdig med denne.

Fra min blogg: I Bokhylla

Fin avslutning på kvartetten, men kunne vært strammet inn et par knepp

Fantasifull dystopi, med diabetes som bakteppe

En nydelig historie, med en fin vri på tematikken

Tankevekkende og underholdende - anbefales!