Bokelskere.no

Sju år er egentlig ikke lang tid. Man kan huske et menneske like tydelig etter sju år, stemmen, lukta, tonefallet, hvordan personen står eller går. Minner blekner ikke, de blir bare sterkere med årene, mer insisterende, de kan fylle hodet ditt til det ikke er plass til noe an annet, fylle kroppen så full av lengsel at huden nesten brister. Noen ganger skulle jeg ønske at jeg hadde en kniv skarp nok til å skjære bort alle minnene. Et presist, kirurgisk snitt, som kuttet deg bort en gang for alle. En nykvesset saks som klipte over navlestrengen oss imellom, ikke den strengen som en gang festet meg til deg, men den som gjør at du fremdeles henger fast i meg, den som rykker meg tilbake hver gang jeg prøver å ta et skritt fram.

«Bitzer,» sa mr. Gradgrind, nedbrutt og sørgelig krypende for ham, «har du hjerte?»
«Blodcirkulasjon, sir,» svarte Bitzer, han smilte til sånt underlig spørsmål, «kunde ikke gå for sig uten. Intet menneske, sir, som kjenner til de kjensgjerninger Harvey har fastslått, kan tvile på at jeg har hjerte.»

The responding sound is a combination of a cartoon villain’s laugh and a trombone, and I tell her as much.

I exhale a shaky breath. “When I got home that night I cried some more, and apologized. She told me she forgave me, told me that it was okay, to forgive myself. She said that it was going to be one of our favorite stories one day because that was me. I was always going to have big feelings, and it was going to be up to me to make sure they were worth it. She told me I was going to have to learn to wear those feelings proudly, without doing damage to the things or people I love, that I’d only hurt myself in the process if I did.”

“So, comedy may have taken me out of my feelings at times, but it helped me make them manageable, too. I made sure whatever I put in front of my face was funny, so I had no other option but to try and laugh. And even when I couldn’t laugh, making my pain into something that someone else could laugh at somehow made me feel less lonely.”

Jeg vet ikke hvordan jeg skal si det, men hjernen min hadde problemer med å ta inn ting. Det var som om hver dag var et enormt strekk med is jeg måtte gå over. Og fra isen stakk det opp små trær og kvister, dette er den eneste måten jeg kan forklare det på, som om verden var blitt et annet landskap og jeg måtte komme meg gjennom hver dag uten å vite når den ville ta slutt, og det virket som om den aldri kom til å ta slutt, og jeg følte meg dypt utilpass.

Det snødde den første dagen i mai. Det snødde fem centimeter, digre flak hopet seg opp på utsiden av vinduet, det var ikke til å tro. «Jeg hater snø», sa jeg til William, og William sa matt: «Det vet jeg at du gjør, Lucy.»

Hver kveld så vi nyheter på tv, og om dagen leste jeg nyheter på datamaskinen min. Dette kommer til å ta slutt, tenkte jeg. Dette må ta slutt. Og hver kveld hadde det ikke tatt slutt, eller viste noe tegn til at det ville ta slutt.

Da kjente jeg en illevarslende sitring; et varsel om meg, og om hele verden. Og jeg sto der og holdt fast i denne mannen som om han var det aller siste mennesket på dette vakre, vonde stedet vi kaller Jorda.

At det gule og det røde og det grønne liksom kom fra den samme fargen, og det er vanskelig å beskrive dette, men jo flere blader som falt, desto klarere så jeg det. Det virker som om alt starter med en slags bunnfarge, og så utvikler det seg derfra: De digre steinene langs veikanten var grå og brune, og eiketrærne, som var blitt burgunderrøde, hadde samme palett som sjøgresset jeg har beskrevet som kopperfarget, og vannet hadde, uansett om det var mørkegrønt eller grått eller brunt, en liknende lød.

Jeg la også merke til at om ettermiddagen kom skyene ofte sigende, og de var mildt høstlige; de fikk verden til å se stillferdig myk ut, som om den gjorde seg klar til å legge seg for kvelden.

Jeg sier bare: Naturen, altså!

As Emmett rambles through his apology, I walk over to him, take his face into my hands, and pull him in for a kiss. He's surprised but relaxes into it. Kissing Emmett always makes my stomach feel like a swirl of colors—like when you rinse out a set of watercolors and all the reds, and greens, and blues, and yellows mix together before circling down the drain.

Charlotte smilte da hun tenkte på haugen med bibliotekbøker som alltid lå og ventet på stolen ved siden av sengen hennes. Det hadde vært fantastisk å kunne krype ned under dynen og lytte til morens myke stemme når hun leste Ronja Røverdatter og Mio, min Mio. Charlotte hadde fått oppleve historier som gjorde dypt inntrykk på henne der hun lå trygt i sengen sin. Hun kunne tydelig se for seg personene moren fortalte om, kjenne hvordan de fikk liv. Det spilte aldri noen rolle hvor trøtt moren var; hun leste alltid med innlevelse og ga karakterene ulike stemmer. Charlotte fikk bli med Ronja uti skogen, sitte på steinen ved fossen og spise niste, klatre og springe sammen med Birk, og gjemme seg for villvettene.