Bokelskere.no

Det spiller ingen rolle hvor hektisk livet har vært, hvor lenge vi fem har gått uten å se hverandre: å møtes i sommerhuset er som å ta på seg en favorittgenser, slitt til perfeksjon.
Tiden beveger seg ikke på samme måte når vi er der.
Ting forandrer seg, men vi strekker oss og vokser, og gjør plass til hverandre.
Kjærligheten vår er et sted vi alltid kan komme tilbake til, og det venter på oss, uforandret, sånn som det alltid har
vært.
Du hører til her.

Han er blitt bestevennen min på samme måte som de andre ble det: litt etter litt, sand som renner så langsomt gjennom et timeglass at det er umulig å sette fingeren på det øyeblikket det skjer. Det øyeblikket da det plutselig er en større del av hjertet mitt som tilhører ham enn den delen som ikke gjør det, og jeg vet at jeg aldri kommer til å få et eneste sandkorn tilbake.
Han er gyllen. Jeg har levd et liv i forskjellige toner av grått.
Jeg prøver å ikke elske ham.
Jeg prøver virkelig.

Mamma sa at musikken finner veien dit ikke noe annet levende finner veien.

Så holdt de krampaktig rundt rattet for ikke å forsvinne, for ikke å behøve å strekke ut hendene mot oss. Hendene som kunne slå, men som ikke kunne stryke.
Fordi det trengs mot til å elske, men ikke til å slå?
Åh, hold hardt rundt meg, for da blir vi unge igjen.
Hold hardt, for da dør jeg ikke fra deg.
Hold hardt rundt rattet, for da trenger du ikke å trøste meg.
Hold hardt, for da vil det som har svunnet hen, og som vi savner, vende tilbake.

Og romanen, som nå omslutter deg, er den verdenen der de døde lever, der det forgangne våkner og igjen blir til en ny tid. En verden der stemmene til de døde og de som lever, veves sammen og blir til en samstemthet, en melodi og et minne som strekker seg mot uendeligheten.

Det var når bomben sluttet å tikke at man burde bli redd.

Og det var hovedgrunnen til at Catherine burde være engstelig: Lamb hadde kidnappet Sjefsbikkja og sendt hestene ut på et sinnssykt ærend som, hvis det skulle vise seg å ikke være så sinnssykt likevel, krevde sytten ganger så mange agenter og mye mer ressurser, hvis de ikke skulle gjøre vondt verre. Noe som var deres spesialområde, som noen hadde påpekt. Så hvorfor føltes dert hele bare som en vanlig dag på kontoret? Hun måtte ha vært her for lenge.

«Men takk for mansplainingen, Cartwright,» sa Lamb. Han så på Louisa. «Mansplaining er når en mann forteller en kvinne noe hun allerede vet, på en nedlatende måte,» sa han, sakte og tydelig.
«Takk.»
«Vil du jeg skal gjenta det?»
«Nei, det går bra.»
«Glimrende.»

Det var en fin sommermorgen, en dag som lå an til å slå alle rekorder. Djevelen satt ved det brannsikre skrivebordet sitt av metall og nøt en havannasigar og en trippel espresso mens han leste New York Times, Guardian og Survivor fra Botswana (asbestutgaver). Han ba Duane Fork, som var hans demoniske privatsekretær, om å åpne vinduene så han kunne få gleden av den ferske svovelrøyken fra dammene og det betagende synet av tusenvis av raffinerier, skipsopphoggerier, oljebrønner og metangassfelt som strakte seg mot horisonten. På veggen hang ei stålplate med et reversert bilde av vulkanen Krakatoas utbrudd. Da han var ferdig med sigaren, kaffen og avisene, sjekket han e posten. Som vanlig var det ingen som hadde sendt noe til Djevelen@hell.org, bortsett fra spamavsendere […]

"Those stories always leave something out," Tress said. "It's really not a problem that someone needs to be saved. Everyone needs help. It's hard to be the person who makes trouble, but the thing is, everyone makes trouble. How would we help anyone if nobody ever needed help?"

The cups they brought her were often battered and worn, but Tress didn't mind. A cup with a chip or ding in it had a story. She loved them all because they brought the world to her. Whenever she sipped from one of the cups, she imagined she could taste far-off foods and drinks, and perhaps understand a little of the people who had crafted them.

I'm not one of those people who care if you use words wrong. I prefer it when words change meaning. The imprecision of our language is a feature; it best represents the superlative fact of human existence: that our own emotions – even our souls – are themselves imprecise. Our words, like our hearts, are weapons still hot from the forging, beating themselves into new shapes each time we swing them. Yet irony is an intriguing concept. It exists only where we want to find it, because for true irony, expectation is key. Irony must be noticed to exist. We create it from nothing when we find it. But unlike other things we create, like art, irony is about creating tragedy.
Irony is reversal. Set up, then collapse.
A perfect bit of irony is a beautiful thing. So watch. Enjoy.

Oh, the five senses? Yes, I said I lost my sense of taste to the Sorceress's curse. You thought...you thought I meant that sense of taste?
Oh, you innocent fool.
She took my other sense of taste. The important one. And with it went my sense of humor, my sense of decorum, my sense of purpose, and my sense of self. The last one stung the most, since it appears my sense of self is tied directly to my wit. I mean, it's in the name.
As a result, I present you with Hoid, the cabin boy.