He began walking toward us, a simple endeavor, and yet it made me feel like I had swallowed a brick.
And I mean “old” not in the way of denture cream and dinner at four. “Old” in the way of mountains.
It’s curious that children can either be expert liars or utterly incapable of hiding their emotions, and the classification changes from minute to minute.
Her voice was high and squeaky, peppered with levels of enthusiasm attainable only by children and drug addicts
You will eventually discover that under the movie stereotypes, imposed mystique, and overall inflated expectations, each and every one of us is at least a touch more boring than our images would indicate. And that is not a bad thing.
Dette fremkaller gode minner om broren min som døde så altfor tidlig. Av og til fikk vi lov til å kjøpe et Donaldblad og lage slike bilder. Det var fascinerende. Takk for påminnelsen både fra deg og Levi Henriksen.
Jeg er spesielt irritert og frustrert i dag, og det har selvfølgelig ingenting med deg å gjøre. Men det har slått meg før og det slår meg igjen. Du har bedt om mye hjelp her inne opp igjennom tidene, men du gir sjelden eller aldri noe tilbake i form av et enkelt takk for at noen gir deg av tiden sin. Følte for å si det.
Tonene begynte å leve sitt eget liv, ble dype og lidenskapelige, og hun hørte ekkoet av dem i det kjølige landskapet, båret på vannfuglenes vinger gjennom den myke, stillestående luften. Hun gjorde få feil og brydde seg ikke om dem hun gjorde. Hun trengte ingen noter, ingen dirigent; konsertstykket, som hun ikke hadde spilt på flere år, kom til fingrene ved en besynderlig form for osmose. Innen hun var ferdig med den hjerteskjærende tredjesatsen, var hun fortapt, ute av stand til å ense annet enn sine egne følelser som vibrerte gjennom buen og inn i strengene. Laurent. Hun hørte stemmen hans i de melodiøse temaene, ga seg hen til de rent tekniske utfordringene. Laurent. Denne gangen kom det ingen tårer; alt hun hadde i seg av følelser, sorgen, sinnet og frustrasjonen, ble omsatt til befriende, trøstende lyd.
Himmelen ble mørkere og luften kaldere. Tonene steg mot himmelen, spredte seg ut og fløy som fugler, som håp, som minner. Laurent, sa hun til ham. Laurent, Laurent ... Til all tale og alle tanker var oppslukt av lyd.
Dan kom til å tenke på han og broren og stearinen de dryppet over rutene i Donaldbladene sine. Før de ble gamle nok til å låne kameraet etter foreldrene, var dette måten de tok bilder på. Når Jakob og han løsnet stearinen fra ruta, hadde det dannet seg et speilvendt avtrykk, men hvis de ikke var forsiktige ville bildet knekke. Det var slik Dan opplevde natta nå, som et skjørt voksavtrykk av virkeligheten. Hvis han trampet hardt på bakken, ville trærne på andre siden av gårdsplassene knekke i små biter over bilene.
And she knew she’d never have to hide how she felt when she was with him. Never have to pretend that she was fine if she was having a moment of sadness, or guilt, or pain. Noah never tried to offer suggestions or fix as so many people did. He didn’t minimize her pain. He didn’t tell her that all she needed was time. He seemed to accept that some things in life were tough, and sometimes there were no shortcuts and you had to find your own way through it, and all anyone else could do was to listen and offer support.
“Always a hotel?”
“Yes. The idea was that it was a week where none of us had to do anything except relax together. No one had to cook. We could order room service. There was nothing to do but enjoy ourselves. And the weird thing is we can go months without seeing each other, and when we finally get together it feels as if we only saw each other yesterday. That’s friendship, I suppose. It’s the reason I look forward to it every year.”
Æresdrap skjer ikke plutselig. Drapet på mange kvinner begynner den dagen kvinnen blir født. Systemet hun ble født i, har hjernevasket mannfolk til å tro at hun ikke var et menneske, men deres private eiendom. Hun var ikke et vesen med fri eller egen vilje. Feighet og sterk legitimert egoisme fører også til at man vender seg mot sitt eget barn istedenfor mot det systemet som krever at du skal drepe.
Jeg vet hvilke roller tradisjonen og religionen spiller og hvordan de oppfattes av majoriteten. Og jeg nekter å spille den kvelende, eller reduserende, rollen som "innvandrer", "komiker" eller "kvinne". Eller som integrert "innvandrerkvinne". Jeg nekter å velge side. Derfor er mitt prosjekt rettet mot å flytte grenser der mellommenneskelige friheter og kommunikasjon begrenses. Jeg godtar ikke gettoer, kulturfengsler eller mullaher som kan legge fra seg religionen så lenge de skal promotere ei bok, men så snart mannsrollen er blitt utfordret eller autoriteten de bygger sine fryktinngytende personligheter på, er avkledd, henter de tilbake religionen og "kultur" som kanoner de kan skyte med.
Kanskje ikke mange kjenner til navnet Thomas Harris, men han skapte et moderne horrorikon som fleste av oss har hørt om.
Har sett Silence of the Lambs mange ganger, og er en av de bedre krimfilmene jeg har sett, men har aldri lest bokserien om Hannibal Lecter. Red Dragon er den første boka i serien.
Første bok i Hannibal Lecter serien
Red Dragon og Hannibal Lecter så dagens lys i 1981. Red Dragon er om en uvanlig mann som har fått kallenavnet Tooth Fairy av media, men han selv kaller seg for The Red Dragon. Han har slaktet to familier, og derfor blir FBI profiler Will Graham kontaktet. Han er kanskje ung, men er allerede pensjonert etter en alvorlig hendelse, derfor nøler han veldig med å ta denne saken. De vil nok ha ham på banen siden han er den som legger merke til den minste detalj. For å prøve å forstå denne seriemorderen, er han nødt til å hilse på en gammel "venn", nemlig Hannibal Lecter. Han kan kanskje få ham til å skjønne hva denne seriemorden han skal finne, tenker. Mens han jobber med denne saken, har han også mye annet å tenke på, som blant annet familien. Han er nødt til å holde dem trygge mens han jobber med denne saken ...
Red Dragon er ikke direkte horror, men krim med noen horrorelementer som dukker opp underveis, og den ble filmatisert med Anthony Hopkins og Edward Norton. Boka ble filmatisert i 2002. Selv om boka er to år eldre enn meg, holder den seg sabla godt. Den er ikke skummel, men temmelig dyster og en smule syk, vil jeg påstå. Det er ikke ofte man leser like mørke krimbøker den dag i dag. Det er en av de få krimbøkene man ikke glemmer med det første, og som er fascinerende å tenke på i ettertid. Med tanke på at boka var på over fire hundre sider, kom man ikke over mange dødpunkter, og denne Tooth Fairy, eller The Red Dragon som han kaller seg, var også en spennende karakter å lesee om. Likte også hvordan Harris vekslet mellom Will Grahams perspektiv og The Red Dragons perspektiv, og hvordan Will Graham prøver å være et hestehode foran. En blanding av maktkamp og tidskamp før flere familier blir slaket. Det er lett å lese noen ekstra sider, for man blir fort dratt inn i denne mørke verdenen som Harris har skapt.
Det eneste jeg ikke likte med boka er at et ord blir brukt som heldigvis ikke kan brukes den dag i dag, selv om enkelte dessverre fremdeles bruker det. Selv om jeg ikke støtter det eller rettferdiggjør det, må man prøve å huske på at boka ble skrevet i en helt annen tid. Heldigvis blir ikke ordet brukt noe ofte, og ville bare gjøre dere oppmerksom på det, hvis dere har tenkt å lese boka. Hvilket ord det er snakk om, vil jeg ikke nevne.
Dystrere bøker før i tiden
Bortsett fra det, er Red Dragon en dyster, mørk og smådeprimenerende krim, som setter sine spor, og savner slike krimbøker i moderne tid. Synes at krimbøkene før i tiden var mye mørkere enn dagens krimbøker. Jeg er også interessert i å lese resten av serien av Thomas Harris. Thomas Harris lever fremdeles, og er 83 år.
Fra min blogg: I Bokhylla
Carl Fredriksens Transport er et navn som mange har hørt om; kanskje gjennom noen bisettninger under en historie time på ungdomsskolen eller når man snakker om grenselosrutene under den andre verdenskrig, uten å tenke så veldig mye over hva som gjorde gruppen så spesiell overfor andre lignende grupper og som har gitt dem en slags legendestatus i norsk krigshistorie. Gruppen klarte blant annet å få 358 jøder (av over 1000 personer) over til Sverige, da største parten hadde blitt sendt nedover til Tyskland og senere Polen, mot alle odds i en krigens mest hektiske perioder i Norge.
Mye av det skyldes at det ikke hadde blitt skrivet så veldig mye om dette tidligere (ikke så mye som det burde ha gjort), slik at Hilde Vesaas bok om dem kan på mange måter være den første skikkelige detaljerte dokumentasjonen av gruppens virksomheter spesielt høsten 1942 og vinteren 1943 som ikke mange er klar over. Blant annet over lokaliseringer de brukte som samlingspunkter og systemene deres for å få folk på flukt til Sverige. Boken gir også detaljert bakgrunnstoff om flere av aktørene som utgjør Carl Fredriksen Transport både før krigen og fremtil første tiden etter frigjøringen.
Bokens store styrke er at den gir et levende bilde av tiden den beskriver, slik at man føler man på mange måter er litt tilstede i hendelsene som fortelles om i boka, uten at det blir for tørt og detaljert som fort mange bøker av denne sjangeren kan være.
Dette er bok alle burde lese! Spesielt hvis man har lest første utgaven av "Hva visste hjemmefronten?", som kom året etter og som ga mye feilaktige opplysninger om Carl Fredriksen Transport (riktignok rettet opp i revidert utgave), og som ikke har fått med seg dette.
boom
hva er verst, når sakte de dør som vakreste blomsten som visna, eller brått uten advarsel som bombe som sprang og gjorde verden til forvirra kaos av støv glasskår og ringing i øra
nydalen T (banen)
noen ting sier man ikke til noen, som at noen ganger når du står på stasjonen og hører det dundre i tunnelen, så tar du et skritt tilbake, spenner kroppen og holder pusten, og når banen er forbi og du fortsatt står stille, lurer du på om du noen gang kommer til å tørre å fly
"Jul i strandhuset" av Veroncia Henry
– Leseeksemplar fra Gyldendal
Lizzy og familien pynter alltid juletreet sammen. I år virker det som om mannen og barna har glemt tradisjonen. Lizzy blir alene med den perfekte lasagnen, og juletreet upynta i stua. Det er da hun finner ut at hun trenger en "time-out". Hun reiser til venninnens hytte. Hun legger igjen en lapp, men sier ikke hvor hun har dratt. Mobilen, den glemte hun igjen på bordet – dermed vet ingen hvor hun er.
Hyggelig feelgoodbok med både julestemning og romantikk.
Du kan lese hele anmeldelsen på nettsiden min. Den er basert på min personlige mening, og jeg tjener ikke penger på den. Jeg er heller ikke knyttet til noen forlag.
Les hele anmeldelsen her
"Den siste adventskalenderen" av Jenny Fagerlund
– Leseeksemplar fra Gyldendal
Da søsteren til Petra, Alice dør, blir hun verge for niesen, Charlie. Alice var storesøster, og før hun døde fortalte hun om et hus foreldrene hadde i Nypeviken. Dette var ny informasjon for Petra. Hun tar med Charlie og reiser dit. Uventet får hun en adventskalender i gave. I hver luke avsløres nye hemmeligheter.
Historien er ganske forutsigbar, men det er en varm, lettlest og hyggelig julehistorie.
Du kan lese hele anmeldelsen på nettsiden min. Den er basert på min personlige mening, og jeg tjener ikke penger på den. Jeg er heller ikke knyttet til noen forlag.
Les hele anmeldelsen her