Bokelskere.no

BOKOMTALE: En hund til jul av Lizzie Shane. Leseeksemplar fra Cappelen Damm

Ally, som er fotograf i New York, er tilbake i hjembygda for å hjelpe besteforeldrene. De driver et omplasseringshjem for hunder, og nå har bystyret bestemt seg for å stoppe driftsstøtten. En dag da Ally er ute og tar bilder, glemmer hun å se seg for. Hun kræsjer inn i en gretten kjekkas og innholdet i kaffekoppen hennes havner på skjorta hans. Det blir et ublidt møte

Veldig søt og fin historie, som passer perfekt til travle førjulsdager. Kos deg med den!

Les hele omtalen her

Teksten er til tider ganske så morsom, med slagferdige kommentarer og betraktninger litt utenom det vanlige. Karakteroppbyggingen er fantastisk, jeg ser denne fule mormoren for meg, og moren til Maria som reiser seg ut av sorgen og får livslysten tilbake.

Stephen Graham Jones har vært et kjent navn for min del de siste fire årene, men som vanlig er jeg alltid skeptisk til nye fortellerstemmer. Er han virkelig horrorsjangerens nye stjerne?

Både ja og nei. Synes ikke han er en noen stjerne, ennå. Det er for tidlig å si, men synes abolutt at han bidrar med noe nytt i sjangeren, og er noe forfriskende. Han både skriver litt annereldes og bruker noen elementer man vanligvis ikke knytter til horror genrerelt. Han leker seg litt med sjangeren og jeg sier ikke nei til det.

En vrien og seig start
Det er ikke den letteste boka å lese. Det gjelder både begynnelsen som kan være noe rotete og det tar noe tid å venne seg til fortellerstemmen, og det er et hardt tema å lese om, spesielt for oss som er dyrevenner. Det dreier seg en god del om jakting. I hvert fall den lørdagen historien stadig vender tilbake til, og som setter sine spor hos dem, spesielt for Lewis. For ti år siden, lørdagen før Thanksgiving, dro de på Wapitijakt (hjortedyr som beskrives som Elk i boka), og det var deres siste jaktdag for sesongen sammen som en vennegjeng. Men noe skjer den dagen, som setter sine spor som preger dem ti år senere. En Elkflokk på ni blir angrepet av disse, og den ene nekter å dø. Selv om hun blir angrepet og skadet, reiser hun seg opp igjen og nekter å dø med det første. Men etter en seig kamp, dør hun, og Lewis finner senere ut at hun var drektig, til tross for at hun virket så ung. Ti år senere, når han er hjemme for å fikse noe, innbiller han seg ting.

Han bor i et hus med kona Peta og hunden Harley. Han merker at hunden har oppført seg merkelig, og lurer på om det har noe med den lørdagen å gjøre for ti år siden. Merker de andre også hallusinasjoner, eller er han den eneste i vennegjengen som opplever ting? Skjer det groteske rundt ham bare i hodet, eller eller skjer det i virkeligheten? Synes at Stephen Graham Jones er veldig god på å markere denne hårfine grensen.

Dette er ingen typisk horror, men heller eksperimentell horror som leker seg både med karakterene, omgivelsene og leseren. Heller ikke forvent altfor seriøs horror. The Only Good Indians er mer som en mørk musikkvideo der ting ofte flimrer i bakgrunnen, og man vet ikke hva som er virkelighet og hva som er et puss. Det gjør handlingen mer interessant. Liker også at horrorsjangeren kan være både seriøst og av og til bare for underholdning. Spørsmålet er også interessant. Er det minnet etter dyret som mistet livet i en kamp som er kommet tilbake i en eller annen form for å hjemsøke dem, eller er det ekte skyldfølelse og hevn som er grunnen til at rare ting skjer med Lewis ti år senere?

Konseptet er bedre enn førsteinntrykket
Selv om konseptet kan virke latterlig, er det ikke det. Fortellerstemmen består av en realistisk og voksen tone, og boka er aktuell med tanke på at han beskriver hvordan de fleste Blackfeet Native Americans muligens har det i dag, gjennom hovedkarakterene. Det er fremdeles noen skiller som gjør at de føler seg utstøtt i samfunnet, noe Stephen Graham Jones gir noen få eksempler på. Han skriver det med en viss selvironi. Stephen Graham Jones har nemlig samme bakgrunn som hovedkarakterene og er selv Blackfeet Native American.

The Only Good Indians er et friskt pust i horrorsjangeren. Gi den gjerne litt tid, og den løfter seg opp etter en seig start. Ikke forvent noe uhyggelig eller nifs horror, men en god historie som leker seg med virkelighet og hallusinasjon.

Fra min blogg: I Bokhylla

Romanen er handlingsdrevet og glidende skift av synsvinkel gjør dette til lettlest og interessant lesning. Igjen mesterlig fortellerkunst fra Benedicte Meyer Kroneberg, romanen anbefales på det varmeste ☺

Dette er krim av beste klasse, med høyt tempo og mange uventede vendinger. Det er ikke så mye fokus på etterforskingsdetaljer, noe jeg satt pris på. Vi møter mange skjebner, og det er ikke så mye å le av, teksten oser av hemmeligholdelse, makt og hevn, og gir et bilde på min netthinne som får meg til å rynke på nesen.

Er ikke så veldig glad i spørreprogrammer. Det eneste spørreprogrammet jeg har sett på de siste årene, er Pointless som Richard Osman er kjent fra. Ikke som programleder, men som dommer, og der bruker han en fin sarkasme som jeg liker. Han er også kjent for britiske tv-seere fra flere Tv-programmer. Han var årets mest solgte debutantroman noensinne i Storbritannia i fjor, og det hjelper kanskje å være litt kjent fra før av? Det er ikke ment som et kritisk spørsmål. Det er bare et helt vanlig spørsmål. Selv har jeg sansen for ham for han virker jovial og jeg liker sarkasmen hans. Derfor jeg ville lese bøkene hanss for å se hvordan de var.

Produktiv og populær forfatter
Tidligere i år leste jeg Torsdagsmordklubben og trengte ikke å vente lenge på oppfølgeren Mannen som døde to ganger. Er nok ikke like begeistret som det mange andre er, men jeg liker dem. Grunnen til at jeg ikke er heftig og begeistret, er nok fordi jeg ikke leser så mye kosekrim til vanlig. Boka er beskrevet som roman av forlaget, og synes den passer både innenfor romanformatet og kosekrimformatet. Selv foretrekker jeg mer hardbarket krim fremfor kosekrim, men har heller ikke noe i mot å lese noen rolige bøker av og til. Det trenger ikke å skje noe hele tiden.

Syntes at Mannen som døde to ganger hadde mer handling enn Torsdagsmordklubben. Mannen som døde to ganger kan leses som enkeltstående, men vær obs på at det er med noen få avsløringer om forrige bok. Men hva er det som egentlig som skjer i oppfølgeren?

På nye eventyr
Vår faste gjeng som diskuterer uløste mordsaker hver torsdag, får det litt mer travelt i oppfølgeren, og det kan bli noe blodigere også enn de er vante til. Deres kjære venn, Ibrahim blir brutalt overfalt av en tenåring, bare på grunn av en mobiltelefon. Tenåringen viser seg å være en kjenning. Ibrahim havner noen dager på sykehus og forståelig nok blir nervøs for å forlate leiligheten sin når han kommer tilbake. Elizabeth møter et spøkelse fra fortiden, og han er i alvorlig knipe. Før hun vet ordet av det, forsvinner han ut av livet hennes igjen, og etterlater seg kryptiske ledetråder, som kan føre til de stjålne diamantenesom han har fått skylden for å ha tatt. Hvis de finner diamantene, betyr det at han er død...

Liker godt at denne gjengen består av mange særheter på en god måte, både hver for seg og når de er sammen. Man blir kjent med dem gjennom deres daglige bekymringer og spennende oppturer. De utfordrer hverandre og seg selv, stiller opp når det trengs, slik ekte venner gjør. Man får nesten lyst til å bli en del av gjengen, selv om aldersforskjellen er stor. Likte også at de fikk litt mørkere saker denne gang, for å ufordre kosekrimmen et hakk. Kosekrimmen er antageligvis ikke et ord, men skjønner sikkert hva jeg mener?

Til tross for at humoren ikke er helt på plass som den Osman jeg kjenner til, er dette en leseverdig, god og underholdende bokserie, og jeg vil gjerne få med meg neste bok, også.

Fra min blogg: I Bokhylla

Ikke den mest "tilgjengelige" romanen jeg har lest, men den er fin og grei å lese hvis du følger rådene fra forordet

Det enkle er ofte det beste, dette er en skikkelig thriller av en bok for 2-10 åringer

Det er ikke ofte jeg leser bøker for andre gang, men det har jeg gjort med Alt skal brenne - for en fantastisk bok! Settes opp på DnS i desember, dette blir heftige saker

Dette er min andre bok av Herr Spring i år, og definitivt ikke den siste.

En spennende forfatter
Leste The Ghost Hunters av ham ganske tidlig i år, og det ga raskt mersmak. Liker at han bruker hus og inspirasjon fra virkeligheten. Vet ikke om han gjor det med alle bøkene, men tror de fleste bøkene hans er inspirert av virkeligheten. I hvert fall et snev av det.

Spring var ukjent for meg før jeg leste The Ghost Hunters, så det er kjekt å finne forfattere som ikke er så synlig, og som man vil lese mer av. Det er ikke ofte det skjer.

I The Ghost Hunters skrev han om et hus som jeg ikke hadde hørt om og det var Borley Rectory. I The Burning House skrev han om Boleskine House, som jeg heller ikke hadde hørt om. Har en svakhet for hus som skal være hjemsøkt eller som har en mørk bakgrunnshistorie. Synes bare det er fascinerende.

Fengslende tilfeldighet
Boleskine House ligger ved kanten av Loch Ness, og er mer mest kjent for sine to kjendiseiere. Den ene var Aleister Crowley som var okkultist og gitaristen i Led Zeppelin, Jimmy Page. Huset er mest kjent for brannene. Den ene brannen skjedde i 2015 og årsaken ble aldri oppklart. The Burning House ble utgitt i 2018, og året etter i 2019, ble Bokeskine House skadet i en ny brann. Liker slike små tilfeldigheter.

Dette er en bok som er beskrevet som horror, men syntes den hellet mer mot psykologisk thriller med mange horror elementer. Den er om en kvinne som har byttet identitet og startet et nytt liv, og flyktet langt unna sin eksmann, Karl, etter at han har vært brutal mot henne lenge nok. Men hun har en stygg følelse av at han fremdeles leter etter henne, for han er ikke typen som gir opp. I sitt nye liv heter hun Clara Jones, som jobber som eiendomsmegler sammen med Gale. I mange år har firmaet slitt med å få solgt Boleskine House.

Skummel type dukker opp i Abersky
Clara legger sin egen dumdristige plan om å sette fyr på bare en liten del av huset, i håp om å få prisen ned. I håp om endelig få solgt det. I dumskapen når hun tror hun er alene, ser hun ikke at hun blir betraktet av en som heter Oswald Cattenach, og han er ny i Abersky. Mens han observerer henne, legger han sine egne planer for henne ...

Abersky er et sted som eksisterer, men Spring nevnte i etterordet at han skrev sin egen versjon av stedet. Jeg er sikkert en særing som alltid leser etterord og takketaler, men har lært at det av og til dukker opp små ting som fascinerer der også.

Boka er en smule stor på 456 sider, men den kjentes ikke stor og tung, for Spring har en medrivende fortellerstemme, og han er god på å beskrive steder og årstid. Det er nesten som å være med i handlingen, og han er også flink til å legge til stemning.

Det jeg ikke interesserte meg for så mye var en karakter som het Inghean og hun er en voksen datter av Gale, kollegaen til Clara. Inghean er som nevnt voksen, men hun har noen utfordringer som gjør at hun ofte trenger tilsyn, og hun har også evnen til å tegne ting som skjer frem i tid. Hun irriterte meg ikke som person, men å tegne det som skjer i fremtiden, synes jeg er et kjedelig egenskap. Syntes handlingen og boka var bedre og sto fint på egne ben, uten den evnen.

Bortsett fra det, og en travel slutt med en del overdramatiseringer, var The Burning House en medrivende, engasjerende og mørk leseopplevelse. De fleste karakterene og relasjonene var interessante å lese om, og jeg har fremdeles sansen for Springs fortellerstemme. Liker også at han tar seg god tid til å la leseren få bli kjent med de fleste karakterne, i stedet for at det skjer noe hele tiden. Usikker på hvilken bok jeg skal lese av Spring neste gang. Det blir spennende å se.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg anbefaler Heksejakten. Dette er en nydelig historisk roman, en utrolig god skildring av en historisk hendelse og en fin beskrivelse av kvinnenes kamp for å overleve på 1600-tallet. De risikerte både å dø under barnefødsler og å bli drept etter anklager om å være en heks. Jeg synes denne boken forteller om begge deler på en svært interessant måte.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Fantastisk bra, nydelig lest av Jan Grønli

Måten boken er bygget opp på er genial, vi har hele tiden den aldrende Ernaux i bakhodet, og vi får ta del i skriveprosessen. De refleksjonene hun gjør seg rundt livet, formingen av sin egen personlighet, og hva denne voldtekten gjorde med henne, er glimrende lesning.

Ettertenksom og fin skildring av forfatterens liv

Bare for at jeg skal slippe å få skylden for skrivefeil, så heter den andre forfatteren Pekkanen, ikke Pekkanan. Jeg har mine skriveleifer jeg også, men vil ikke ta skylden for skriveleifer som ikke er mine. Ville bare understreke det før jeg setter i gang med anmeldelsen.

Stor bok, men lite handling
Noen bøker kan være en tålmodighetstest. Ikke på grunn av antall sidetall, men seigt språk.Det hadde denne boka i hvert fall. Mange sider og lite handling, og svært handligstløst til man har lest omtrent 250 sider, før det begynner å skje noe. Grunnen er mange overforklaringer og mye gjentakelser, både tenkt og fortalt fra forskjellig perspektiv. Det blir for mye gjentakelser i stedet for fremdrift. Det er godt gjort at to forfattere som skriver sammen, har så lite driv i språket ...

Mener ikke at alle psykologiske thrillere burde være actionfylte med høy tempo. Det er ikke bestandig realistsisk det heller. Men det hadde vært fint med en mellomting. Tidligere harjeg lest The Wife Between Us av Hendricks og Pekkanen. Den norske tittelen er Kvinnen i midten. Den likte jeg ikke det hele tatt, men jeg liker å gi forfattere ny sjanse, så lenge et konsept er interessant. Jeg likte Jente, anonym, bare et lite hakk bedre.

Interessant og lovende konsept
Jente, anonym er en leken og lystisg bok om undersøkelse. Jessica Farris har ikke mye å rutte med. Hun jobber som sminkør gjennom BeautyBuzz, og tar på seg oppdrag til å sminke kundene hjemme hos dem. Hun tjener ikke all verdens, og i storbyen New York er det hardt. Likevel nekter hun økonomiske bidrag fra sin far, som hennes venninner bruker å få av sine fedre. Men Jessica vil helst klare seg selv. Hun eier en liten leilighet med hunden Leo. Gjennom en kunde får hun tilfeldigvis vite, om en dr. Shields som gjør undersøkelser om etikk og moral. De som blir med får også litt lønn for det. Med en liten løgn, tvinger Jessica seg på undersøkelsen. Hun får ikke møte Dr. Shields med det første, så i begynnelsen vet hun ikke om det er mann eller kvinne. Hun møter opp på NYU hvor undersøkelsene skjer, og hun må svare på forskjellige spørsmål på PC. Hun tror at undersøkelsen varer i bare noen få dager, men det blir flere dager enn beregnet med det første, og undersøkelsene blir mer intense. Til slutt foregår ikke undersøkelsene på en PC, men Jessica og Dr. Shields møtes. Gjennom Dr. Shields får hun oppdrag i stedet for spørsmål som hun er nødt til å gjennomføre. Hun får henvisninger til forskjellige steder å møte opp og diverse folk hun skal snakke med, uten at Jessica får vite helt konkret hvorfor.

Men det Dr. Shields ikke vet, er at Jessica også gjør sine undersøkelser om Dr. Shields. Hvem er ute etter hvem, og hvem er egentlig besatt av hvem?

Ingen spennende thriller
Virket som en fengende og lett thriller som man trenger en gang i blant, men i stedet ble dette veldig seigt og langdrygt. Brukte elleve dager på å bli ferdig med den. Det gjør meg ikke noe å bruke lang tid på bøker. Noen ganger bruker jeg flere dager og måneder før jeg blir ferdig med en bok. Det spørs hvilken bok det er, men det er noe traurig å bruke lang tid på en bok man helst vil bli ferdig med.

Jeg likte å lese om Dr. Shields som var den eneste som skilte seg litt ut i det hele, mens de andre karakterene, også Jessica, ble noe platte i lengden. Handlingen blir fortalt og tenkt fra forskjellig perspektiv, noe som ikke bidro til annet enn overforklaringer og unødvendige gjentakelser, i stedet for fremdrift og mystikk. Det var som å stå på stedet hvil i store partier av handlingen.

Fikk ikke så mye tak i Jessica, for hun opplevdes mer som et spøkelse enn en hovedkarakter. Hun blir på en måte en skygge av seg selv. Det er vel meningen, men neppe gjennom hele handlingen. Derfor gjorde det ekstra uengasjerende å lese Jente, anonym, da mange var personlighetsløse og historien veldig monoton. Hvis man ikke bryr seg spesielt om de fleste av karakterene eller det som skjer i boka, er det da veldig traurig å lese.

Jeg er ikke negativ for å henge ut bøker, men synes det er viktig å skrive om bøkene man liker og de man ikke liker, for å skape kontrast, for kontrast er noe jeg har sansen for. Det er heller ikke menneskelig å like alt.

Hadde nok likt boka mye bedre hvis mystikken holdt seg oppe like sterkt som i begynnelsen, og hvis historien var skrevet av noen andre som mestrer skarpt språk bedre. Jente, anonym for min del ble altfor åpenbart, flatt og hadde altfor lite utvikling. Håper jeg velger en bedre thrillerbok neste gang.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg ble sett og valgte livet er en fortelling fra eget liv av Erland Jensen Boneng. Erland er en god venn av meg, men jeg vil gjerne likevel si noen ord om denne boken.

Erland har opplevd mye vondt i livet og var i 31 år rusmisbruker. Han har sittet 16 år i fengsel, og var fryktet av dem som kjente ham fordi han kunne bli veldig sint. Han var også kjent for å gå med øks og var i Elverum kjent som "øksemannen". Etter to hjerteinfarkt og kreft var han nedbrutt og ødelagt av narkotika. Men da skjedde det som er så fantastisk. Erland gikk med på å reise til Evangeliesenteret for å bli rusfri. Der møtte han Jesus og ble en kristen.

I dag er Erland et av de vakreste menneskene jeg kjenner. Han er alltid glad, noe som er utrolig sett på bakgrunn av alt det vonde han har opplevd. Men enda mer respekterer jeg ham for hans store omsorgsevne og evne til å se mennesker. Jeg ble kjent med Erland ikke så lenge etter at han kom på Evangeliesenteret, og jeg har alltid stolt helt på ham. Han er en god venn og en mann jeg vet jeg kan være trygg på. Og så har han veldig gode klemmer.

Det har vært veldig sterkt å lese boken hans. Noe av det han har opplevd har han fortalt meg i løpet av de 10 årene jeg har kjent ham, andre ting var nytt for meg. Men jeg sitter igjen med sorg over hva han har måttet gå igjennom og en enorm respekt for mennesket Erland.

Jeg deler dette fordi jeg gjerne vil at flere skal få lese denne boken. Den har en sterk historie og et stort vitnesbyrd om hva Jesus kan gjøre i enkeltmenneskers liv. Du kan ta kontakt med Erland på Facebook, eller ta kontakt med meg så skal jeg videreformidle forespørselen. Det er ikke en tykk bok og den er lettlest. Men du sitter igjen med en stor glede over hvilken forandring Jesus kan gjøre for noen som har det veldig vanskelig.

Glitrende stemningsfullt om tenåringstiden. Venninner for livet den ene dagen, og utfrysing den neste. 80-tallet i San Francisco. Jeg elsket hovedpersonen Eulabee, og kunne virkelig kjenne på følelsene hennes. Usikkerhet, og skarpe observasjoner av foreldre, lærere og gutter. Morsomme dialoger. Utrolig god skildring av den populære vakre "stjernen" i gjengen; Maria Fabiola som både har en elektrisk tiltrekningskraft på alle rundt seg, men også skaper stor frustrasjon for vår heltinne.