Bokelskere.no

For en innholdsrik og medrivende roman, denne gikk rett i hjertet på meg

Tyskertøs, også kalt tyskerjente, er nok kjente begrep for de fleste. I Ingen anger blir man kjent med fem finske tyskertøser, som på uventet vis blir dumpet på veien, og står fritt til å gå hvor som helst. Gjør sjåføren det av medlidenhet og en sjanse for dem til å overleve? Andre verdenskrig nærmer seg slutten, og er hjemme ofte det beste?

I begynnelsen var de en større gjeng. Men når de kommer til et telt, velger noen av dem å bli værende der av ulike grunner, mens fem kvinner Katri, Irene, Siiri, Veera, og Aili velger å vandre videre, uvitende hvor lang veien hjemover kommer til å bli, og uvitende OM hvor lang tid det vil ta. Med sine kofferter legger de i vei til tross for matmangel, søvnmangel, helseutofrdringer, frost, og vanskelig naturterreng, bestemmer de seg for å gå uansett hvor lang tid det vil ta. For de har ikke så mange andre valg. Ikke alle veier er trygge på grunn av miner. De er alle skallet for de har blitt markerte mot sin vilje. Derfor gjemmer de hodene sine i skaut, i håp om å minske hat på veien. De møter ikke altfor mange under vandringen, men de de møter på, blir de møtt av både medlidenhet og avsky.

Vanskelige veivalg
Det er ikke bare den lange vandringen som tærer på kropp og sjel, og ukjent terreng som utfordrer kvinnene. Noen gruer seg til å komme hjem, spesielt Irene. Hun vet ikke hva som venter henne og hun vet ikke om hun vil tilbake til det A4 livet hun levde før. Da alt var stillestående og forutsigbart. Ikke vet hun om hun vil diskutere det hun har gjort de siste årene, heller. Hun er ikke en gang sikker på hvorfor hun har lagt ut på denne reisen med de kvinnene hun går sammen med, dag ut og dag inn.

Vil alle fem overleve denne tøffe, utfordrende og umenneskelige lange ferden hjem, eller blir antallet mindre?

Kinnunen skriver godt, spesielt om sulten de føler og kulda som setter seg inn i kroppen. Han er også god på å male frem terreng og naturbeskrivelser med få ord. Det føltes nesten som man vandrer sammen med dem, og ikke makter å tenke på hvor langt det er igjen å gå. Han har et enkelt språk, og det gjorde også romanen mer ekte og levende.

Spennende og mystiske karakterer
Eneste problemet var at jeg ikke likte alle karakterene, ikke bare på grunn av det de hadde gjort, men også på grunn av diverse personlighetstrekk. Man vil like dem, men samtidig ikke. Følte meg litt splittet angående den saken, og det tror jeg kanskje er meningen med boka, også? I romaner skal man føle litt splittelse og ubehag om det man leser. Mener dog ikke at de fortjente offentlig ydmykelse for det de gjorde. Det forandrer ikke på noe.

En viktig og medrivende roman av Kinnunen om skam, utholdenhet og redsel for uviss fremtid.

Fra min blogg: I Bokhylla

Hysterisk morsom og veldig veldig bergensk

Ja, det er jeg enig i. Det var det at han hadde såpass mange stavefeil som satte meg på sporet. Jeg begynte å tvile på at det var en svenske som opprinnelig hadde skrevet de diktene. Bare hyggelig å kunne bidra.

Samia har begynt på videregående. Nå skal hun få nye venner og definere seg på nytt. Men løgnene baller på seg når hun må forholde seg til en mor som helst vil være bestevenner. Det er et klaustrofobisk mor-datter forhold som beskrives, men boken føles frisk og lett å lese. Den minner om Halve kongerike-serien. De tar også opp vanskelige tema, men er humoristiske, realistiske og fulle av drama. Glimrende ungdomsroman som mange vil kjenne seg igjen i.

En overraskende fortelling med karakterer man blir glad i.
Daisy skal bo hos søskenbarna på landsbygda i England for å bli frisk fra anoreksi. I løpet av late sommerdager uten voksne til stede blir hun forelsket i fetteren sin. Men så bryter en krig løs som skaper store vanskeligheter for søskenflokken. Vi ser verden gjennom Daisys blikk, og fortellerstemmen er særegen og fascinerende. Handlingen utvikler seg nesten til en dystopi, men stilen er ikke slik vi kjenner fra andre dystopiserier. Det er mer hverdagsnært, med fokus på tanker, følelser og relasjoner. Den minnet meg litt om Kunsten å være veggpryd. Jeg likte boka veldig godt! Jeg ble glad i Daisy, Edmond, Piper og de andre!

Gleder meg til å prøve "The Great Godden" av Mag Rosoff, for den leste jeg var som en miks av "We were liars" og "call me by oyour name" og det høres helt fantastisk ut!

Fantastisk!
Helt utrolig fantastisk!
Jonathan Frantzen er en fabelaktig forfatter, han skildrer menneskelige relasjoner som en gud, nesten litt John Irving-ish i stilen.
En skrivestil jeg elsker. John Irving var i mange år min yndlingsforfatter, og står fremdeles høyt hos meg, men han har ikke kommet med noen ny bok på ei stund.
Jeg har nå fått meg en ny yndlingsforfatter.

De siste årene har jeg lest en del barnebøker, for synes det er morsomt å se hvordan barnebøker var da jeg selv var liten, og hvordan de er i dag. Samtidig er det intressant å følge med på hva som blir utgitt for tiden, i all målgrupper.

Det er ikke ofte jeg leser ut bøker på en eller to dager. Det er bare når jeg kommer over barnebøker og ungdomsromaner som er på rundt 120 - 150 sider, eller mindre. Så noen ganger er det både underholdende og befriende å komme over slike bøker. Spesielt når man føler i perioder at lesingen stagger litt.

Frittstående serie for barn
Hvor er kosebamsen? er en utgave som tilhører serien Mysteriene i Kråkeslottet Barnehage, men man trenger ikke å lese hele serien, eller lese bøkene i riktig rekkefølge. For regner med at nye episoder skjer i hver bok. Selv har jeg ikke lest noen av de andre bøkene fra serien, men ville lese denne fordi den så noe Halloweenaktig ut og så ut som fin høstlesing.

Leon og Live skal denne gang på overnattingfest i barnehagen sammen med de andre de kjenner fra barnehagen. Noe som blir kjekt og annerledes. Alle sammen har hvert sitt kosedyr som de liker best, men Mario blir fortvilet da han ikke finner hans egen. Hvor har det blitt av? Med stor innsats, bidrar alle til letingen, og han må fortvilet legge seg med en annens kosedyr. Da en skygge ankommer barnehagen, og tar tak i døra, kan det være snakk om et spøkelse som de nevnte for litt siden?

Enkel tekst med lekende illustrasjoner
Boka er svært kort bok med lite tekst og masse illustrasjoner. Teksten er skrevet av Lars Mæhle og illustrasjonene er laget av Odd Henning Skyllingstad. Man rekker ikke å bli godt nok kjent med karakterene og ta del i deres personlighet, hvis man ikke har lest de tidligere bøkene i serien. Siden handlingen er svært kort og det er lagt stor vekt på selve mysteriet, men man får et godt inntrykk av karakterene som er samarbeidsvillige og som prøver å støtte hverandre, til tross for deres unge alder. Overnatting var også noe spennende i den alderen, da ting blir litt ukjent om natta. Omgivelsene har jo lett for å bli litt annerledes når det er natt og mørkt. Noe som beskrives godt i boka.

Rask og effektiv lesing for oss voksne, trivelig også, Likte også at illustrasjonene ikke var på bare helsider, men også spredt rundt omkring på sidene. Det minner meg litt på de gammeldags barnebøkene. Lett løsning på mysteriet, men det er lov når det gjelder barnehagekrim, og også en bok som er fin å bruke som høytlesning.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg synes det er morsomt og interessant selv. Dessuten sitter jeg alene i leiligheten i Spania med kaldt og dårlig vær, et interessant avbrekk fra all lesingen.

Det var i databasen til Kungliga Biblioteket, Sveriges Nasjonalbibliotek jeg fant fagbokforfatteren Curt Sandberg, så jeg føler meg usikker på om du kommer noen vei der.

Hvis vi ser bort i fra at teksten er skrevet av, og jeg har min tvil om at han har skrevet ned direkte fra en opplesning.

Jeg mener også at du kan se bort i fra Carl Sandburg. Jeg har gått i gjennom tittelene på hans mange dikt. Ditt dikt Ekko burde ha samme tittel på engelsk. Jeg fant det ikke.

Hva står vi igjen med da?

Jeg tror Curt Sandberg er din slektning. Pseudonymet er forståelig for å ikke å utlevere seg, og det at vedkommende forsøker å dikte på svensk kan jeg også forstå, da det svenske språket har mer poesi i seg, hvis det går ann å si det så teit. Pseudonymet i tillegg til det svenske språket kan også ha vært brukt for å skape distanse.

Jeg forstår det med å ikke bruke sitt eget navn og skrive på et annet språk enn norsk, da jeg gjorde det selv på de første diktene mine. Jeg syntes det å dikte på norsk var både vanskelig og skummelt, så jeg valgte engelsk, og der er det sikkert mange feil.

Jeg vet ikke når vedkommende levde, men etter at vi fikk svensk tv inn i våre stuer på begynnelsen av 60-tallet fikk vi et forhold til språket. Vi hadde bare nrk og svt i mange år.
Svenskene var også tidligere ute med musikk som ble spilt til fest og dans i de norske hjem.

Din slektning kan ha lest Carl Sandburg, blitt inspirert av ham og valgt et pseudonym som ligner. Carl Sandburg het egentlig Sandberg, så det er bare to bokstaver som skiller.

Det er min teori at Curt Sandberg og Bjørn Berg er din slektning.

Jeg har vanskelig for å slippe noe jeg ikke har kommet nærmere en løsning på, og jeg er tilbøyelig til å gå bort i fra opplesningsteorien dersom vedkommende ikke hadde en båndopptaker. Det er nærmest umulig å få med seg alt, hvis ikke du kan spille av noe flere ganger. Det har jeg erfaring med.

Vet du om de hadde båndopptaker i hjemmet?

Jeg har også gått igjennom tittelene til Carl Sandburgs mange dikt. Diktet Ekko ville hatt den samme tittelen. Ingen dikt som heter Echo.

Carl Sandburg tror jeg du kan se bort fra, men fagbokforfatteren Curt Sandberg er selvfølgelig en mulighet, men det kan bli vanskelig å finne ut, så lenge diktene ikke finnes på nettet. Det er mange eldre poeter som aldri har funnet veien til internett, men vi vet at før i tiden ble dikt lest opp på både tv og i radio, de kan stamme derfra. Dikt ble lest opp i mange sammenhenger før i tiden når jeg tenker meg nærmere om, men det hjelper oss ikke så mye nå, hvis ikke noen skulle kjenne noe igjen.

Jeg er redd jeg må skuffe dere. Jeg fant heller ingen spor av diktene relatert til Curt Sandberg og Bjørn Berg.

Familien til den svenske illustratøren Björn Berg har laget en nettside hvor de har lagt ut alle hans verker, men jeg finner ingen tegn på at han skrev dikt.

Den svenske bokdatabasen oppgir en Curt Sandberg som skrev fagbøker om Arbeidsorganisasjon på 1980 og 1990-tallet.

Google ga meg heller ingen relevante opplysninger. Koblingen "Curt Sandberg"+tittelen på diktene ga 0 søkeresultater.

Den norske søkebasen dikt.org ga heller ingenting. Wikipedia har listet opp 629 norske lyrikere, men ingen Bjørn Berg.

Når jeg legger deler av og hele strofer av diktene inn i google (med og uten rettelser), gir det 0 treff.

For å sjekke sannsynligheten av treff, skrev jeg inn en strofe fra noe jeg har diktet selv og lagt ut her inne. Den kom frem først. Det hadde jeg faktisk ikke trodd.

Min teori er at disse diktene ikke er lagt ut på internett, og at mysteriet kanskje finnes i og rundt de løsrevne arkene du er i besittelse av.

Det kan virke som den som skrev ned diktene du har på ark ikke hadde teksten foran seg, det er for mange stavefeil. Kanskje teksten ble lest og det ble skrevet ned som vedkommende trodde det ble skrevet på svensk. Du vet kanskje fra hvor/hvem arkene kommer? Det kan være relevant?

Det er i Georgia det skjer. Et helt team blir sendt dit etter at benrester blir funnet av fjellgåere. Det viser seg at benrestene tilhørte Lilah Abenito, som skal ha forsvunnet for femten år siden.

Lisa Gardner slår sammen FBI - agent Kimberly Quincy, kriminaletterforsker D.D. Warren, og sivile Flora Dane sammen i en og samme bok. Med seg på laget har de også med Keith Edgar som er dataanalytiker og true crime fan. Han og Flora er i starten av et forhold og Flora er en overlever. For åtte år siden ble hun kidnappet av Jacob Ness. Jacob Ness er ikke lenger i live, men de undersøker nå om han som seriekidnapper jobbet alene, eller hadde medhjelpere. Da de leter etter flere benrester i samme område hvor fjellgåerne hadde funnet benrestene, kommer de over flere gjemte grav, og groteske funn.

Mange hemmeligheter i et lite sted
Det er også andre ting som skurrer i småbyen de oppholder seg i mens de jobber med saken, og det er at ordføreren og hans kone ikke har helt rent mel i posen. De driver Mountan Laurel B&B sammen, og en av tjenestepikene har et stygt arr i ansiktet, er stum og er for ung til å jobbe som tjenestepike. De sier at at det er niesen deres som de tar seg av. Men noen i teamet blir nysgjerrig på denne jenta, og skjønner at fasaden ikke stemmer helt med det de sier, og prøver å kommunisere med jenta gjennom nikking, tegninger og svar med fingre. En finger for ja og to for nei. Gjennom kommunikasjon bak ordførerens og hans kones rygg, får de i teamet et annet syn på B&b huset. Det skjules mange hemmeligheter. Hvem er denne jenta egentlig og hvorfor har hun ikke navn?

Hvorfor virker det som om hele småbyener på vakt? Hvem er det som har taket på dem? Er det en eller flere? Bør etterforskerne føle seg trygge?

Urealistiske sammenligninger?
Gardner sammenlignes ofte med forfattere som Harlan Coben og Karin Slaughter, og jeg skjønner ikke helt hvorfor. Hun skriver ikke dårlig, men synes ofte bøkene til Coben og Slaughter har mer trøkk og dybde i karakterene. Det er mer liv i det hele, mens i Gardners karakterer, i hvert fall i denne boka, blir de noe stive og livløse.

Likte å lese om den stumme jenta og tankene hennes. Hun gjorde historien mer interessant og det var spennende å lese om denne "demonen" hun beskriver gjennom tegningene sine. Skjønner ikke helt hvorfor Flora Dane er med etterforskerne, siden hun er en overlever. Vet hun er der som en slags informant, men ofte føles hun noe overflatisk og mer til overs. Synes ikke hun tilføyer så mye som de andre, og det lille hun gjør består av som regel tilfeldigheter.

Kan fint leses som frittstående
Liker godt krim og thrillere som tar for seg gamle saker som kommer inn i søkelys igjen, som denne. Såkalte cold case saker. I fiksjonens verden, altså. Enkelte scener og handlinger er mørke, men stort sett er store deler av boka veldig tam og forutsigbar. Man skjønner sammenheng i diverse ting tidlig, og man skjønner helheten lenge før etterforsknngsteamet gjør det. Noe som er litt synd, siden denne boka er beregnet på å være en storslagen sammenslåing av Gardners mest kjente karakterer fra forskjellige serier hun har skrevet. Selv om dette er bok elleve i D.D. Warren serien, behøver man ikke å lese bøkene i kronologisk rekkefølge uten å falle av lasset, men det er jo opp til hver enkelt hvor nøye man er. Når det gjelder krimserier, er jeg ikke så nøye, så lenge man får en liten tråd i bakgrunnshistorien.

Boka hadde mange gode utgangspunkt og spennende tema, men det var noe med språket som gjorde at jeg ikke helt klarte å ta det helt alvorlig, til tross for tema. Liker også godt når det er ofte skifting av perspektiv. Synes bare at deler av språket var noe barnslig og det ble noe pludring mellom noen av karakterene som var typisk amerikansk og noe malplassert i det hele. Det er også kleint å lese om en sexscene som varer på over to sider ... Det er ikke det jeg er ute etter i en krim.

Ikke en dårlig bok, og Når du ser meg hadde noen lovende partier, men det virket som om Gardner rotet seg bort noen ganger og kom med noen nødløsninger, som gjorde at handlingen føltes noe stakkato og uengasjerende. Det ble litt som å se en avhgengighetsskapende film som ikke holder helt mål, men så må man få med seg det hele, likevel.

Fra min blogg: I Bokhylla

Joyce Carol Oates er en mester i å skildre det amerikanske samfunnet. Som så mange ganger før er det også denne gangen, en sårbar kvinne som har hovedrollen.