Nå er jeg litt rusten her, så unnskyld eventuelle feiloppfatninger av situasjonen. Av det jeg forstår er det debatt om bokanmeldelser og lengde på dem.
Her støtter jeg faktisk at temaet blir tatt opp, ikke fordi det ene skal bannlyses, men fordi leserne av disse anmeldelsene har forskjellige preferanser, og at veldig korte anmeldelser oftest ikke inneholder det man er ute etter når man først klikker seg inn på en bokanmeldelse. Forskjellen ligger ofte i begrunnelse og utfylling. F. eks. er "Dritdårlig, likte ikke boka i det hele tatt. Anbefales ikke!" en ganske intetsigende anmeldelse alt tatt i betraktning. Vedkommende som skriver det har for all del lov til å ytre seg om det, det er ikke der problemet ligger.
Irritasjonen oppstår når en må manuelt skille alle disse anmeldelsene fra de en selv er ute etter, hvis man er ute etter en anmeldelse i tradisjonell form, eller en med mer begrunnelser, bakgrunn eller innhold helt generelt.
Fra en bokelskers side kan sånne mini-anmeldelser oppfattes som misbruk av et verktøy, og det kan jo fyre opp under uenighet. For en bokelsker som er mini-anmelder kan det rett og slett oppfattes som en like god måte å anmelde en bok på, og derfor videre oppfattes som et angrep på det en selv ser som en helt gyldig måte å skrive anmeldelse på.
Å lage to kategorier for disse er derfor en god løsning etter mitt syn, og en som burde vurderes, da det vil kunne løse opp i mye av denne konflikten. Så lenge situasjonen er som den er, og så lenge det er uenighet og irritasjon over dette vil det oppstå konflikten. Og i mangel på en løsning, som å dele kategorien, vil noen uunngåelig forsøke å forandre situasjonen ved å sette kriterier, og noen vil ta til motmæle fordi de mener det ikke stemmer.
Alle har det samme målet, å gjøre bokelskere det beste det kan være, men vi har forskjellige oppfatninger om hva det beste er. I tilfeller som dette, hvor det er en sterk todeling i meninger, er den eneste langvarige løsningen å dele kategorien etter de to oppfatningene som allerede eksisterer.
Jeg er tilbake hos Bokelskere etter en lang pause for andre ting, og har sett at det er over 10 måneder siden jeg avsluttet en skjønnlitterær bok. Så, da kaster jeg meg ut i det med "American Gods" av Neil Gaiman, igjen, og "Hemmelig fortid" av Nora Roberts.
The Graveyard Book, av Neil Gaiman.
Unnatural Creatures, en samling av noveller redigert av Neil Gaiman.
Vampires in the Lemon Grove, novellesamling av Karen Russell.
Let's Explore Diabetes with Owls, litterære essays av David Sedaris.
Er som regel billigst å sende som B-post.
Det var en virkelig stor fatøl, jeg visste ikke hvordan jeg skulle komme gjennom den, og hva vi skulle snakke om imens, men allerede halvveis gikk det bedre.
Eg føreslår òg tvangsinnlegging av den tydeleg zoofile journalisten i Økonomisk Rapport som hadde glede av å formulere seg slik:
Arne Treholt er sint på riksadvokaten og ber om at noen rydder opp i rottereiret. Ulvene i pressen, derimot, de trives som fisken i vannet. Journalistene vaker som gjedda i sivet og har kastet seg over treholtsaken som hauker denne uka. Kommentatorene kakler i munnen på hverandre som høns, og flere av kamphanene fra 80-tallet kaster seg inn i manesjen som de gamle sirkushestene de er.
I'm fairly certain I recently passed a rather pathetic tipping point, and now own more unread books and unwatched DVDs than my remaining lifespan will be able to sustain. I can't possibly read all these pages or watch all these movies before the grim reaper comes knocking. The bastard things are going to outlive me. It's not fair. They can't even breathe.
ADD Myth, Adult ADD, A Guide for the Newly Diagnosed, ADD - Friendly Ways to Organize Your Life, The ADD & ADHD Diet, The Gift of Adult ADD, 10 Simple Solutions to Adult ADD, Healing ADD Revised Edition, ADD/ADHD Drug Free, I Have ADHD/ADD - So What?.
De første er forsåvidt på TheBookDepository også så jeg nå.
Perhaps astrophysics stories should come with a little warning. Just as graphically violent news reports tend to be preceded by a quick disclaimer advising squeamish viewers that the following footage contains shots of protestors hurling their own severed kneecaps at riot police - or whatever - maybe brain-mangling science reports likely to leave you nursing an unpleasant existensial bruise for several hours should be flagged as equally hazardous. How can I flip channels and enjoy Midsomer Murders once I've been reminded of the crushing futility of everything? I can't get worked up about the murders in that kind of mood. Yeah, kill him. And her. And them. Fuck it. It's all just atoms in a vortex.
Jeg liker foreløpig Vigmostad & Bjørke. Link: Vigmostad & Bjørke cover
For de engelske foretrekker jeg Penguin Clothbound Classics.
Litt på siden her, men jeg har lest igjennom alle svarene. Jeg tror det at noen spør hvorfor du ikke bruker google og finner ut av det selv har noe å gjøre med hvordan du formulerte deg i hovedinnlegget. Noen ganger kan forum bli "misbrukt" ved at noen skaper hele tråder for å unngå å gjøre arbeidet selv. Andre igjen, kanskje som deg, vil bare ha flere synspunkt og eksempler som kanskje er mer forståelige og diskusjon rundt temaet.
Når jeg nevner formuleringen din sikter jeg til bl.a. "en tråd der jeg kan få hjelp med ord jeg lurer på". Da kan det lett tolkes som litt ekskluderende, som om det er din tråd til å spørre og ikke andres, selv om den automatisk er åpen for alle bokelskerne til å involvere seg i og bruke for sine spørsmål også. Hvis du lager en litt mer generell beskrivelse der du inviterer andre til å komme med ting de lurer på også så er det lettere å ikke henge seg opp i dette.
Men alt dette kommer med erfaring og jeg må omformulere meg titt og ofte selv. Håper tråden blir til hjelp.
Hvis det er flere aspekter ved noe kan det f.eks bety det samme som at saken har flere sider, flere måter å se dem på og synsvinkler. F. eks, skal man drøfte noe kan man gjerne vise til flere aspekter ved saken man skal drøfte.
De jeg har hatt er både erfarne og veldig glade i faget sitt. Flinke til å lære bort og engasjere studentene. Sånn det er lagt opp på mange universiteter generelt, og UiO spesielt, er det seminarer i nesten alle fag. Forelesningene er ofte i store saler med mange andre og man må følge med som best man kan. Heldigvis legger mange ut notater, podcast, powerpoint-presentasjon e.l.
Ved seminarene er dere oppdelt og får fordelene av et mindre gruppemiljø der dere kan diskutere og få tettere oppfølging. De er ofte drevet av viderekomne studenter i det aktuelle faget, men ikke alltid.
Det er lagt opp for selvstudium, det meste er valgfritt, men det er ikke dermed sagt at det er lurt å hoppe over det. Spesielt seminarene er gode å få med seg, spesielt det første året som student. Det er en stor omveltning fra hvordan man kunne studere på vgs, da det forventes at du finner beskjeder, fremgangsmåter og informasjon selv. Men om man sørger for å sette seg inn i fronter så fort som mulig og finner seg en kollokvie-gruppe går det helt greit.
NTNU hadde mange småpoblemer underveis hva gjaldt praktiske ting da jeg gikk der. Har ikke tatt litteraturvitenskap på UiO, men undervisningen generelt og fagene i engelskspråklig litteratur har godt nivå. Gode forelesere, miljø osv.
Nr. 937 av Emily Dickinson. Forelsket meg i det:
De dør ikke tidlig, alle som dør unge -
Skjebnens modenhet
Fortæres likt
I Tidsaldre, eller en Natt -
En gammel Gutt, jeg så ham falle
I sin fulle lengde, ved siden av
En Junior på åtti - det var Handling
Ikke Tidsrom - som døde.
Jeg, som hadde planer om å lese så mange bøker i sommer, nå som det endelig var fri og tid, leser en av de samme bøkene jeg leste på sist helg. "Awake at Dawn" av C.C. Hunter. Lesevær er det uansett, med regn og lyn og torden, så om tiden tillater det skal jeg fortsette med "Dirt" av David Vann.
"You seriously don't think twice about it. When you're in a hostile situation, the primary objective is to pull the trigger before the other guy pulls the trigger. And when you pull it, you move on. Simple as that. Why stand there dwelling on what you've done? Go down that route, and chances are the last thing that goes through your head will be a bullet from an M16.
"The Regiment's motto is "Who Dares Wins". But sometimes it can be shortened to "Fuck It"."
A couple of years ago on a beautiful spring morning 12,000 feet above Sydney's Bondi Beach, I performed my first freefall skydive. The night before, somewhat the worse for wear in one of the city's waterfront bars, I texted Andy for some last-minute advice.
"Keep your eyes open. And your arse shut," came the reply.
I did. Just. But performing the same feat at night, in the theatre of war, over a raging ocean from twice the altitude, and carrying 200 pounds of equipment, is a completely different ball game altogether.
And if that's not enough, there's also the piss-taking to contend with. Even at 30,000 feet, the party's going strong.
"We used to have a laugh," Andy recalls. "Mess about. You know, we'd throw the equipment out ahead of us and see if we could catch up with it. Or on the way down, we'd garb each other from behind in a bear hug and play chicken - see who'd be the first to peel off and pull the cord. It was all good fun."
Er, right. If you say so, Andy.
With the aid of fMRI, Zacks and his co-authors peered deep inside the brains of a bunch of volunteers as they read stories. What they found provided an intriguing insight into the way our brains construct our sense of self. Changes in characters' locations (e.g. "went out of the house into the street") were associated with increased activity in regions of the temporal lobes involved in spacial orientation and perception, while changes in the objects a character interacted with (e.g. "picked up a pencil") produced a similar increase in a region of the frontal lobes known to be important for controlling grasping motions. Most importantly of all, however, changes in a character's goal elicited increased activation in areas of the prefrontal cortex, damage to which results in impaired knowledge of the order and structure of planned, intentional action.
Imagining, it would seem, really does make it so. Whenever we read a story, our level of engagement with it is such that we "mentally simulate each new situation encountered in a narrative", according to the study's lead researcher Nicole Speer. Our brains then interweave these newly encountered situations with knowledge and experience gleaned from our own lives, to create an organic mosaic of dynamic mental syntheses.
Reading a book carves brand-new neural pathways into the ancient cortical bedrock of our brains. It transforms the way we see the world. Makes us, as Nicholas Carr puts it in his recent essay "The Dreams of Readers", "more alert to the inner lives of others".
We become vampires without being bitten. In other words, more empathic. Books make us see in a way that casual immersion in the Internet, and the quickfire virtual world it offers, doesn't.
In a survey which has so far tested 14,000 volunteers, Konrath has found that college students' self-reported empathy levels (as measured by the Interpersonal Reactivity Index) have actually been in steady decline over the previous three decades - since the inauguration of the scale, in fact, back in 1979. And that a particularly pronounced slump has, it turns out, been observed over the past ten years.
"College kids today are about 40 per cent lower in empathy than their counterparts of twenty or thirty years ago," Konrath reports. More worrying still, according to Jean Twenge, professor of psychology at San Diego State University, is that, during this same period, students' self-reported narcissism levels have, in contrast, gone in the other direction. They've shot through the roof.