Bokelskere.no

“Tell me a story, Pew.
What kind of story, child?
A story with a happy ending.
There’s no such thing in all the world.
As a happy ending?
As an ending.”
― Jeanette Winterson, Lighthousekeeping

Et menneske som jeg, som ikke arbeider, som ikke vil arbeide, kommer alltid til å bli avskydd.
I denne arbeiderboligen var jeg den forrykte som alle i bunn og grunn skulle ønske de hadde vært. Jeg var den som avsto fra kjøtt, fra kino, fra ull; for å være fri. Jeg var den, som uten å ville det, daglig minnet de andre om deres egen elendige eksistens.
De klarte ikke å tilgi meg at jeg var fri og at jeg ikke fryktet fattigdommen.

Et alfabet blir synlig i hagen der vann har smeltet snøen, tilfeldige bokstaver kan leses i det som har sunket ned og sammen, en henslengt A, en L formet av en rake. C slynget rundt et tre. Et vinteralfabet. Jeg leter etter flere bokstaver, begynner å lese, jeg lærer å lese denne historien, dette stedet, det klare og mørke ved den, ved de gråskimrende trestammende, det fine lakenet av snø.

Me rømte vidare til eit gratis diktarrangement. Der kjøpte me ny øl og prøvde å konsentrere oss. Eit panel sat på eit podium og snakka om språket. Det var eit av desse arrangementa der ein mimra om den gongen ein laga verdas tjukkaste tidsskrift og ein uhyre kompromisslaus festival. Til sist blei ein dansk poet kalla opp på scenen for å gjenkalle stemninga frå denne svunne tida, han bjeffa eit utall dikt inn i det dårlege lydanlegget. Publikum lytta høfleg og velsmurde av tolmod til den lange, hamrande serien av bjeff endeleg tok slut. Så blei arrangementet runda av med oppfordringar til publikum om å bli verande og fylle sine sjelelege avgrunnar opp med alkohol. I det gule lyset frå ein lyktestolpe utanfor kunne eg sjå regnet skvette heftig. Ingolf jaga rundt i lokalet, frå den eine til den andre, det såg snarare ut som om han delte ut beskjedar enn førte samtalar.

"Norway maple", I said.
He said nothing. They meant nothing to him, trees, birds, baseball teams. He knew music, classical to serial, and the history of mathematics, and a hundred other things. I knew trees from summer camp, when I was twelve, and I was pretty sure the trees were maples. Norway was another matter. I could have said red maple or sugar maple but Norway sounded stronger, more informed.

Happiness is something we can imagine but not experience. If we imagine that hell and purgatory are no longer in operation and that all human beings, every single one without exception, have been saved by God and are now enjoying celestial bliss, lacking nothing, perfectly satisfied, without pain or death, then we can imagine that their happiness is real and that the sorrows and suffering of the past have been forgotten. Such a condition can be imagined, but it has never been seen. It has never been seen.

En gang skulle vi kjøre fra vorspiel i min (Anders Gieværs) leilighet på Grønland og inn til Sardines. Joachim og jeg satt allerede i bilen og ventet på en venninne av meg som var ny i miljøet og som var litt usikker på alle de bråkjekke rockegutta og ikke minst på selveste Jokke. Joachim fyrte opp en røyk mens vi ventet. Jeg spurte om han gadd å vente litt med røyken. Joachim så rart på meg, hvorfor skulle han det? Jeg forklarte at jenta vi hadde ventet på hadde astma. Joachim himlet med øynene, men sneipet røyken. Jenta kom og satte seg og vi kjørte i taushet mot sentrum, mens Joachim bare skulte på henne.
"Jasså, du har astma," sa han til slutt.
Jenta så litt usikkert på meg. Hvorfor hadde jeg fortalt han det? Men hun svarte at ja, det hadde hun. Jeg bannet innvendig. Hva kom nå? Joachim nikket forståelsesfullt.
"Kusina mi har cerebral parese," sa han. "Kjenner du henne?"

Jokke sitter på Renegat og drikker øl en formiddag, da Michael Krohn kommer inn. Michael blir glad for å se at Jokke drikker, for Jokke skylder han penger, og dette betyr at han ikke er blakk. Men da Michael ber om oppgjør, møter han bare et tomt blikk fra en tydelig godt påseila Jokke. Til slutt blir Michael sur, og holder et lite, moralsk forarget foredrag om penger og ære:
"En mann som drikker øl før han betaler sin gjeld, er en mann uten ære" sier Michael, og retter en anklagende pekefinger mot Jokke. "Og du, Jokke, er en mann uten ære."
"Og du," sier Jokke, og hever et øyenbryn "...er en mann uten øl."

Han hadde stature. Noen ville kalle det pondus. Maven bar han høyt, som en gravid kvinne som ventet et guttebarn etter mange samleier bakfra i dusjen ved en gravør som jogget og drakk tilstrekkelig mye kaffe til å pirre kromosonene riktig på plass i nytelsesøyeblikket.

Når Arvid satt ved et av de store vinduene i forstua kunne han se fjorden blinke som et enormt sølvpapir i tusen små glimt mellom de mange grantrærne.

Han fulgte stien innover i skogen. Sollyset stod på skrå ned mellom stammene. Han så det og sa til seg selv at når man tenker seg om, er det vel så pent i skogen når solen ikke skinner. Aller penest er det når det regner. Han kjente en iling av glede inni seg, for han hadde aldri tenkt dette før. Solen har en evne til å bedra, tenkte han, og han tok opp en notisbok fra lommen. Det lå en blyantstubb mellom sidene, og han stanset og skrev: Solen har en evne til å bedra. Nå husker jeg det, tenkte han, og han la notisboken tilbake i lommen og følte seg glad. Bare glad.