To Bæ or not to Bæ! Det er fårikålet! Ha det på bædet...
Om natten så man bare et svart tomrom der oppe, og ingen visste hvor høyt opp det gikk. Den dag i dag så det ut som noen hadde brukt alle kreftene sine på å rive hull i stjernehimmelen. Folk ble urolige av å se inn i dette intet, for det var så veldig tomt, og ingen mennesker kan holde ut slik tomhet.
Jeg har stor sans for Precious Ramotswes klokhet, glede over livet og kjærlighet til mennesker. Og deler selvfølgelig hennes smak for te. ;-)
Å ja, mange! Jeg har et sterkt forhold til illustrasjonene i mange av de tidligste bøkene jeg leste - de tre røverne, skattkammer-serien, boka om Lupinella, for å ta noen eksempler. Andre bøker jeg husker med glede er Aller kjæreste søster, Farvel Rune, Syv små australiere og Mio min Mio.
Så bra! Det er så mye mer virkningsfullt når barn anbefaler for hverandre enn når vi voksne sier at "dette er en bra bok".
Pingledagbøker.
Pappa pruster som et udyr. Morris springer stille og lett ved siden av. Et udyr som er til å elske når han springer så hjertet slår doble slag. Iblant må pappa dra på sykehuset for å stille det riktig igjen. Elektriske plater på brystet. Pappa har løpt seks dager i uka hele livet. Jogger bort depresjonene sine. Jogger dem fram igjen. Morris svetter ut det han håper er siste rest av den kjærligheten han fremdeles føler.
Men begge vet at det ikke handler om lyst. Ikke bare. Det handler om å løpe samme hva. Selv om han blør neseblod. Selv om hjertet slår doble slag.
Jeg er en tåkedott. Hva skal det bli av meg?
Og når er det...? ;-)
Personlig så bryr jeg meg ikke om hva andre sier om hva jeg leser - inkludert når jeg leser i offentligheten (kollektvitrafikk, biblioteket etc). Jeg har lest alt fra Sataniske vers til Jane Austen ute i offentligheten. Hvis folk er nysgjerrige på hva jeg sitter og leser så forteller jeg dem det og hvis jeg har kommet langt i boka så kan det til og med hende at jeg anbefaler den - hvis den er god nok.
Beste boka jeg har lest! Et minne fra barndommen, som det alltid er like artig å finne tilbake til. Boka handler om en norsk familie som dro på oppdagelsesferd med seilbåten sin. Kan det bli bedre?
Det er den samme fornemmelse av frihet i galskapen som i lykken. Man er fri, men helt for seg selv. Ubundet, fri fra de andre. Uten de andre. Uten sammenheng. Når det ikke gjør altfor vondt, er galskapen en ensom lykke.
Hvis man mister lykken når man blir født, får man den så igjen når man dør?
Kanskje lykken er en revne i livet, full av kjærlighet. Det er det fineste jeg kan si om den. Men den er et sår som gror.
Noen ganger merker vi at vi har sagt noe riktig. Noe som har ligget oss på sinnet lenge, uten at vi har vært helt klar over det. Det kan være noe nytt, aldri før hørt, men allikevel helt riktig. Det oppstår en særegen stemning rundt en, sterk, men også fin og skrøpelig. Og vi kan merke det på den vi har sagt det til, at nå behøver vi ikke si noe på en stund.
Jeg vet ikke om lykken finnes ett bestemt sted. Men når den er der, er det fristende å tro at den har noe med stedet å gjøre. Så blir man nær det stedet.
Den eneste kjærligheten man kunne stole på, var den man selv følte. Den som kom utenfra mottok man usikkert og tvilende. Og derfor med et endeløst behov for mer.
Få gråter som ulykkelig elskende. Sørgende kan gråte like voldsomt, men deres gråt har en annen tone. De gråter fordi noe er forbi, mens ulykkelig elskende gråter over en begynnelse uten fremtid.
Hovedpersonen heter Drothe og byen vi er i heter Ildrecca. Det er en farlig by hvor bare de med list og et våkent øye overlever. Drothe har vært medlem av The Kin i mange år, en organisasjon for tyver – alt fra rennesteinsskurker til gentlemanstyver fra adelen. Vi finner flere Bosser og Drothe er en smarting som driver sitt eget spill. Helt til han mister fotfestet og blander seg inn i ting som er mye større enn han først antar. Drothe er en fin fyr, selv om han er på lovens feil side. Særlig i duett med bestekompisen Bronze Degan, skriver Hulick karakterene sine godt ut. En av styrkene er hvordan de ulike karakterene arbeider både mot og med hverandre, det er ikke den der «en for alle, alle for en» hvor man stiller opp for den andre uansett – dette er er mer troverdig egentlig – hva koster det å stå opp for det man tror på – selv når det går ut over ens nærmeste relasjoner. Det gnisser mellom personene, og det liker jeg. Verden er godt konsturert, både byen, historikken (som Hulick ikke drukner oss i, takk takk) og ikke minst organiseringen – både av The Kin, men også den vel så interessante Degan ordenen – en slags miks mellom riddere og handelsfolk.
Jeg har skrevet mer på: http://knirk.no/2012/04/among-thieves-douglas-hulick/