Bokelskere.no

I tillegg: Moleskine notatbok, nyeste nummer av Wallpaper med artikel om blandt annet bokhandlere, og i tillegg: Himmelen i Berlin.

Atmosfære og nerve. Helst en person å forholde seg til allerede i første setning. Person og emosjon. Natur og beskrivelser kan komme senere.

Helle Helle, ned til hundene:

"Jeg leter etter et bra sted å gråte."

Den er bra! Eller hva med:

The two women were alone in the London flat.
'The point is,' said Anna, as her friend came back from the telephone on the landing, 'the point is, that as far as I can see, everything's cracking up.'
(Lessing; Golden notebook)

Eller:

Here is an account of a few years in the life of Quoyle, born in Brooklyn and rasied in a shuffle of dreary upstate towns.
Hive-spangled, gut roaring with gas and cramp, he survived childhood; at the state university, hand clapped over his chin, he camouflaged torment with smiles and silence. Stumbled through his twenties and into his thirties learning to seperate his feelings from his life, counting on nothing. He ate prodigiously, liked a ham knuckle, buttered spuds.
(Annie Proulx: The shipping news)

Alle disse tre får meg til å ville lese videre.
Garborg derimot, vekker ikke lysten til å lese videre på samme måte. Ikke i første setning, ikke i åpningen.
Det kommer seinere med Garborg.

Robin Hood, Ivanhoe og Den Røde Pimpernell. Om igjen og om igjen. Føler plutselig at det kan forklare mye.

Ellers Gulltopp, Bobsey-barna, Annik Saxegaards Ina-bøker, Bente Lohnes serie om Julia, Narnia-bøkene og mer eller mindre hele utvalget på barneavdelingen på Hamar folkebibliotek, før jeg fikk lov til å låne på voksenavdelingen og fant Alister MacLean og andre rare ting som Linda Lovelaces selvbiografi (den egner seg nok strengt tatt ikke for en 13-åring...)

Dette er muligens verdens beste bok.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har lest den, 20-30 ganger før jeg fylte 18 og minst en gang hvert annet eller tredje år etter det. Til å begynne med var det bokklubbens utgave på norsk jeg leste, nå har jeg den engelske førsteutgaven.

Og nå fikk jeg lyst til å lese den igjen...

Jeg likte trilogien, men hadde problem med den som "krim". I begynnelsen lurer man selvsagt på hvem som har "gjort det", men innen man kommer til slutten, 100 år senere, har så mye annet skjedd at det liksom ikke virker så viktig lenger. Jeg hadde rett og slett mistet interessen for krimgåten. Som krim fungerte trilogien altså dårlig, men som romaner fungerer de helt fint for meg.

Eventyr på høyt nivå

Slukte boka på to dager...

høy litterær kunst

ikke like sterk som Vindens skygge

Jeg sa at den var oppskrytt også. Hm...oppskrytt...det er jo ikke et ord jeg bruker så mye, men nå har jeg brukt det to ganger. Tre! Fire....

Jeg er også enig i dette. Det er litt rart egentlig. For meg skiller denne boka seg ut som den dårligste til Murakami. For jeg liker mye av det han har skrevet, særlig Trekkoppfuglen.

Hoppingen bort fra organiseringssiden skjer ikke i Firefox :)

Kanskje jeg bare skal ta det som et hint om ikke å drive med dette på jobb.

Jeg ser nå at "change"-handlingen i internet explorer ikke utløses før du først har endret skjemavalget og deretter har trykket et annet sted på skjermen.

Dermed virker dette tilsynelatende "av og til".

Det funker i hvert fall ikke å først endre den og så f.eks. endre terningkast, det har jeg nemlig testet (tenkte nok det var noe med at siden ikke har oppfattet at jeg endret noe).

Har forøvrig bommet et par ganger ved å skrive kommentar og så, før jeg lagrer, kommet på at jeg skal legge inn lesedato. Når jeg lagrer lesedato forsvinner kommentaren. Noen mulighet for å lagre "alt" med alle lagre-knapper eller noe sånt? Advarsel hvis man forsøker å gjøre noe annet uten å lagre innskrevet i kommentarfelt? Eller må jeg bare lære meg å ikke være så distré?

Men: Kudos for bra brukergrensesnitt sånn generellt. Har bl.a. en profil på goodreads som jeg aldri bruker fordi jeg aldri ble venner med grensesnittet.

Ja, mener jeg noterte meg at den visst var blitt til film på noe tidspunkt og at man kanskje burde sett den. Boka er klassifisert som "Memoarer" så teoretisk er dette en sann historie (mer på wikipedia) ).

Sjuk er vel bare forbokstaven...

L er den dårligste boka til Loe. De beste er bøkene om Kurt. De andre han har skrevet er midt i mellom. Synes nå jeg....

Ja! Ja! Ja! Favoritt, helt klart.

Jeg synes starten var så kjedelig at jeg ga opp. Det var kanskje dumt?

Dette er en klar favoritt! Her er hva jeg skrev i bloggen min om boka (pass på - det er dødslangt!):

Ingenting er bedre enn tjukke bøker som strekker de lange ordarmene sine rundt meg og drar meg inn mellom permene og inn i en annen virkelighet. Der kan jeg være lenge. Men jeg er ikke alltid forberedt på hva jeg skal være med på den tida jeg er der inne. Noen ganger er det nådeløst. Jeg er ikke forberedt på hva som skal skje, jeg er prisgitt forfatteren som leder meg gjennom et fremmed landskap og hendelser som igangsettes uten at jeg kan gripe inn.

Noen ganger velger forfatteren å gjøre store valg med små pennestrøk. Skal denne personen få leve eller dø? En setning avgjør:

Han dør.

Videre i handlingen. Fortelle fortelle. Men jeg står lamslått tilbake. Bla tilbake! Bla tilbake! Han døde! Hallo Herr Forfatter! Du drepte ham! Kan du la være? Skrive om? Det er bare én setning om å gjøre. Det er vel ikke så nøye for deg, kom igjen. Vær grei! La han leve.

Den følelsen hadde jeg flere ganger gjennom Kjell Westö sin mesterlige roman Der vi engang gikk (på norsk 2007). Han dveler ikke, den godeste Westö; han forteller. Han går raskt videre, han trekker i trådene, igangsetter begivenheter og lar personene i boka leve, oppleve, elske og dø. Boka er blottet for språklig sentimentalitet, men berører likevel langt inn i sjela.

Men la oss starte et annet sted; det var ikke her jeg hadde planlagt å begynne blogginnlegget om Der vi engang gikk.

Så en gang til:

Kjell Westö (f. 1961) fikk Finlandiaprisen (Finlands mest prestisjetunge litteraturpris) for boka Der vi engang gikk. Westö er finlandssvensk med flere prisbelønte utgivelser bak seg.

Der vi en gang gikk tar utgangspunkt i det som skjedde Finland vinteren 1918.

Westö sitter på en enorm historiekunnskap om Europa og Finland. Vi får være med til Finland i en svært betent politisk tid; Finland står på randen til borgerkrig, og det er det som skjer disse få månedene i 1918 som forfølger bokas personer til siste brutale side.

I borgerkrigen sto de røde mot de hvite. Og persongalleriet i boka gjenspeiler begge sidene; noen er røde; sosialister, arbeiderklasse og fattigfolk – og noen er hvite; overklasse, borgerskap og selveierbønder. I løpet av fem måneder mister 37 000 finner livet i den svært brutale krigen. Jeg leser på nettet at det som skjedde vinteren 1918 da unge gutter fra samme land sto på hver sin side av skyttergravene, har vært fortiet og “glemt” i Finland. Det er på en måte for dystert, skamfullt og forvirrende for ettertiden å forholde seg til. Westö sin roman har blitt sett på som et forsøk på å fylle dette tomrommet i finsk historie.

Westö sier selv i et intervju med Aftenposten at “De som tviholdt på å være upartiske, måtte nøye seg med å kalle det “hendelsene i 1918″. Først i de siste årene har vi kunnet snakke og skrive om dette uten vondt blod.”

I dette landskapet ruller forfatteren opp et enormt persongalleri, nesten på Tolstojsk vis, her er ikke bare én hovedperson. Det gjelder å holde tunga rett i munnen i starten, forfatteren hopper fra den ene til den andre uten å dvele – det kan føles litt vel raskt, men pust med magen, og så vil herligheten brette seg ut for deg. Jeg leste med stigende glede.

Personene griper godt tak i meg. Lucy, Eccu og ikke minst Allu. Han er min favoritt hele veien – Allu Allu Allu.

Det er utrolig imponerende hvordan forfatteren klarer å håndtere det store persongalleriet som han fletter inn i sentrale historiske begivenheter i Finland. Han nøler ikke, han er et grunnfjell i stil og innhold gjennom bokas 550 sider. Episk kan det nok kalles.

Boka handler om kjærlighet, vennskap, om å feile, om å forsøke å reise seg, om fortrenging, fortielse, hjelpesløshet ovenfor de som står deg nær. Men boka handler også om en hel nasjon; å leve sammen i et samfunn, tilsynelatende vellykket, men med mørke hemmeligheter som stinker. Både på individplan og på nasjonsplan. Her står gladjazz og sportsprestasjoner side om side med unge gutter som graver sin egen grav før de henrettes. Boka er svært realistisk i sine skildringer, men lite dvelende. Den er ofte vond. Og like ofte glad. Noen ganger morsom. Den sier noe om at det finnes en grense for et menneske; en grense for hvorvidt det er mulig å reise seg og gå videre når du har vært i krigens midte.

Boka er en kjærlighetserklæring til Finland og ikke minst byen Helsingfors. Jeg har aldri vært opptatt av Finland kan jeg ærlig innrømme, men nå kjenner jeg at Finland er mye nærmere og jeg er takknemlig for å ha lært og sett et land på en ny måte.

Å, dette var bra lesning! Anbefales!

Takk for fine ord! Jeg er ny her, så det var hyggelig.

Oi - dette er jeg svært interessert i. Kan du fortelle meg versjonsnummeret på din IE? (Jeg håper inderlig det er 6.0, som jeg ikke har håp om å klare å støtte)

7.0, men det skjer også i 6 (som jeg har på en annen jobbmaskin, der ser forøvrig sidene helt koko ut også, med bilder oppå hverandre osv, men det er vel snart ingen som bruker IE6 frivillig, så det er vel ikke så farlig).

Har også problemer med nedtrekksboksene for hylle. De klarer bare å lagre info av og til. Er det Java-basert, forresten? I så fall kan det være javaversjonen som er problemet, for det får jeg heller ikke gjort videre med på jobb.