Bokelskere.no

Izzat er et veldig godt filmmanus som skildrer Oslos mørke kriminelle sider og mange av de utfordringene innvandrere og deres barn møter i det norske samfunnet. Språket er på høyde med mange av de store innenfor litteraturen og er kanskje noen av det beste innenfor sitt sjanger. Ulrik Imtiaz Rolfsens forord anbefales sterkt!

Veiviseren er en god og sterkt historie som henter elementer fra to samiske folkeeventyrer. I norsk sammenheng er filmmanuset veldig unikt. Filmmanuset regnes som den første uavhengige og originale manuset som ikke er basert etter andre litterære verk (dvs. romaner, noveller etc.) før det ble film. Boken forteller også om hvordan arbeidet med filmen Veiviseren foregikk.

Det tror jeg du har rett i. Boka krever en god, lang ferie hvor man kan lese sammenhengende og konsentrert. Jeg synes forresten at noen av reisebeskrivelsene kunne bli dryge...naturbeskrivelser osv. Men det er jo en av de store leseropplevelsene mine. Faramir er min store favoritt.

Marie Gripe da jeg var omtrent 10 år for da fikk jeg mitt første litterære forbilde og forsto at jeg skulle lese og skrive hele livet.

Margit Sandemo (Isfolket) da jeg var 17 år. Jeg flyttet til Valdres og ble budeie i fem somre etter dette.

Doris Lessing nå nylig. Da forsto jeg hva god litteratur er. For meg.

Jeg er på det rene med at Hamsun hadde et uspiselig forhold til Nazismen, men å hevde at han av den grunn var en av de største landssvikerne er vel å overdrive i alle fall. Kan ikke huske å ha lest at han var blandt dem som torturerte og skjøt sine egne landsmenn, f.eks. Man må gjøre litt mer enn å snakke for å få særlig cred for å være på den ene eller andre siden i mine øyne.

Bøker som har skuffet meg:

Zadie Smith: Hvite tenner

Erlend Loe: L

Lars Saabye Christensen: Beatles

Kate Mosse: Sepulchre

Gunnhild Øyehaug: Vente, blinke

Noen av disse hadde jeg lest noe av før som jeg likte, og ble derfor skuffa. Andre er forfattere og bøker som jeg har hørt så mye positivt om, og som ikke jeg hadde noe særlig god opplevelse med.

Adrian Mole bøkene. Forfatter: Sue Townsend Morsomme og relativt lettleste

Ei av de beste pensumbøkene jeg har lest.

"En av våre største landssvikere"? Hva kan du om andre verdenskrig, egentlig?

Seriøst?

Du har misforstått så kraftig og er så uinteressert i faktisk å høre på noen andres synspunkt at denne diskusjonen er helt bortkastet. Hva har du på en side som handler om bøker å gjøre, egentlig?

Si meg: Ser du på TV?

Takk i lige så, du. Det er ei riktig god bok. Den er vel ute i trettende utgave nå, mener jeg.

Jeg føler vel at hvis du tror at en "beretning" er mer "sann" enn en "roman" er du littt naiv. Alle tolker virkeligheten. Noen kaller det skjønnlitteratur. Andre hevder at det de skriver er "sannheten".

Nja, når noen nekter såpass engasjert er det ofte et tegn på at de enten elsker det de nekter for at de liker, eller for at de føler at de burde likt det de ikke liker. Ok, så kjære William refererte vel til den første varianten, men erfaringsmessig er den andre minst like vanlig.

Her også.

Ok, da, kan jeg toppe med Shakespeare?

"Methinks the lady doth protest too much."

Eventuellt reven: "Høyt henger de, og sure er de."

Virkeligheten må være svært forvirrende, i så fall...

Hva du kan lære av Mysterier kan jeg ikke uttale meg om, da jeg ikke har lest den. Jeg har generellt ikke lest så mye Hamsun (som du later til å ha fokusert på når det gjelder skjønnlitteratur, kanskje du burde prøve noen andre forfattere?). Jeg har også lest såkalte klassikere (jeg har tross alt studert litteratur) som jeg ikke fikk noe ut av. Jeg elsker Shakespeare, men har enda ikke klart å lese ferdig en Dickens-roman, for eksempel.

Men jeg kan jo gi deg noen eksempler på hva jeg har lært: Av Aimee Sommerfelds Tamar og Trine-serie lærte jeg at de fleste mennesker egentlig er ganske like og at alle barn trenger (og fortjener) foreldre. Av Robin Hood (Rosemary Sutcliff), når jeg var 8 eller så lærte jeg man skal sloss for de som er svake i samfunnet, at noen prinsipper står fast samme hva og at man ikke godta urett sånn uten videre. Av Margit Sandemo har jeg lært at jeg ikke er så fryktelig interessert i overnaturlige fenomener, hva en "englemaker" er (noe jeg hadde stor glede av å fortelle min norsklærer på videregående når begrepet dukket opp i forbindelse såkalt seriøs literatur) og når hundreårskrigen foregikk. Av Jane Austen har jeg lært utrolig mye om (kvinners rolle i) samfunnet på 1800-tallet. Av Patrick O'Brian har jeg lært mer både geografi og Napoleonskrigshistorie enn jeg noensinne kunne forestillt meg å kunne. Av Hanne Ørstaviks Presten (en roman jeg forøvrig hatet dypt og inderlig) lærte jeg en masse om "sameopprøret" som Mikkel Gaup akkurat laget film om.

Og selvsagt kunne jeg lært mye av dette ved å lese sakprosa - leksikon, historiebøker osv. - i stedet, men det er nå ikke sånn jeg er skrudd sammen.

Men hvis du ikke får noe ut av å lese romaner, så er det selvsagt ikke noe galt i det. Bare la være å avblåse verdenslitteraturen med utsagn som "å lese om andres kjærlighetsliv", det sier simpelthen mer om deg enn om litteraturen.

Jeg er forøvrig enig med Jan Fongen: Om du ikke er et troll høres du ut som ett. Men det kan jo bli interessante diskusjoner ut av det.

Vente på Godot er et absurd skuespill om Vladimir og Estragon som sitter og venter på en person ved navn Godot. De har ventet lenge, men det ser nesten aldri ut som han kommer. Mens de venter har de mange absurde dialoger seg i mellom i tillegg til en rekke absurde hendeleser oppstår. Skuespillet er modernismen på sitt beste, i tillegg til at dette er ikke så hard core modernisme som gjør deg alt forvirret. Jan Erik Volds versjon er antakelig det beste oversettelsen av dette skuespillet.

The Curious Incident of the Dog in the Night-Time, Harry Potter (selvsagt), Anne of Green Gables, Goodnight Mr Tom, Kes og Slam (Nick Hornby) kommer jeg på i farta.