Bokelskere.no

No live organism can continue for long to exist sanely under conditions of absolute reality; even larks and katydids are supposed, by some, to dream. Hill House, not sane, stood by itself against its hills, holding darkness within; it had stood so for eighty years and might stand for eighty more. Within, walls continued upright, bricks met neatly, floors were firm, and doors were sensibly shut; silence lay steadily against the wood and stone of Hill House, and whatever walked there, walked alone.

nesten som en jobb

ofte tenker jeg å finne ei å bli glad i
men kjærligheten har blitt så stor å begynne på
nesten som sørveggen på låven
jeg skulle malt i fjor

ROMMET

Vi tror vi kjenner hverandre
Men plutselig og uforvarende
gjennom en dør på klem, får jeg se deg
slik du bare kjenner deg selv
Du sitter bakoverlent, sliten
med lukkede øyne, i ditt eget rom
Mens lyset siver ut av deg.

«Jeg tenker sytti år tilbake i tiden.
Min mor kom meg uendelig nær gjennom en nesten ubrutt årrekke i mitt
liv, til hun selv gikk bort. Hun var hverdagens holdepunkt og de små sorgers
trøst den gang vi var barn. Som voksen følte jeg meg en sjelden gang
på likefot, aldri foran, alt mens min hengivelse og aktelse for henne steg.
Marie – en stolt karakter, sterk og svak på samme tid, slik motsetninger
nå engang lar seg forene i et mottagelig sinn. –
Og han, Knut Hamsun, som hadde diktet om menneskesinnets mangfold
- Marie ble den eneste for ham. Men kjente han henne? Et dårlig spørsmål.
Ingen kjenner noen som helst, ikke engang seg selv. Men de våget reisen sammen.
Forskjellige, ofte motsatte både i styrke og svakhet, i temperament og
sinnslikevekt – bundet ble de til hverandre livet gjennom.
Det krevde forståelse, lojalitet og offervilje når det røynet på. Det brast vel mang
en gang, også før den tiden som ble den hardeste.
Intelligente mennesker finner sjelden lykken.»

Nineteenth-century preacher Henry Ward Beecher's last words were "Now comes the mystery." The poet Dylan Thomas, who liked a good drink at least as much as Alaska, said, "I've had eighteen straight whiskeys. I do believe that's a record," before dying. Alaska's favorite was playwright Eugene O'Neill: "Born in a hotel room, and—God damn it—died in a hotel room." Even car-accident victims sometimes have time for last words. Princess Diana said, "Oh God. What's happened?" Movie star James Dean said, "They've got to see us," just before slamming his Porsche into another car. I know so many last words. But I will never know hers.

Når noen ble tullerusk, glemsom eller vrang, het det åreforkalkning. Det var først senere man satte andre og fine navn på denne tilstanden, men samme hva man kaller det, er det en forsmak på døden, en øvelse i glemsel. Du er ikke engang alene hjemme, du er alene borte.

Jeg var en hjelpemann som trengte hjelp. Verre blir det imidlertid når engstelsen, som i bunn og grunn er triviell og noen ganger komisk, går over i angst. Da røyner det på. Det er opprustning. Våpnene blir farligere. Angsten har ingen formildende omstendigheter. Angsten er vanedannende som religion, men det er ingen å be til. Det eneste som hjalp, var å høre på Beatles-plater.

Barndom er oppskrytt. Jeg hadde selv nesten slitt meg ut på den, og kan med hånden på hjertet si at det var en plagsom periode. Jeg har sannsynligvis ennå ikke helt kommet over den.

Hva husker man når man glemmer seg selv? De andre.

På bordet lå barnet, svøpt i et håndkle. Jeg kunne ikke se forskjell på døde og levende lenger. Visste jeg ikke bedre, ville jeg trodd at hun sov. Jeg visste heller ikke hva vi kunne gjort annerledes. Jeg visste bare at kjærligheten ikke var nok, likevel var kjærligheten det eneste.

og eg tenkjer at det er få av dei som trur seg vera innanfor som er det, men mange av dei som er utanfor, dei er innanfor

Når Kai Våler våkner, noe som viser at han sovnet likevel, har han ikke bare glemt Gud, han har glemt seg selv også. Ingenting er herligere enn det. Et øyeblikk er han fullstendig fri mellom mørket og nulte time. Men så tenner han nattbordlampen og ser dødningsansiktet til Lyle Bettger på baksiden av Vill Vest, og med ett husker Kai hvem han er. Han er tyven. Det er som å få et slag i brystet. Han faller bakover i sengen igjen. Det gjør vondt i hele ham, i tankene hans også. Uansett hvor han vender seg, gjør det vondt. Det er snakk om sjelens mageknip. Han får lyst til å skrike, men lar være. I stedet blir han liggende helt stille. Han hører de vante lydene, skrittene, vannet som renner, komfyren, kjøleskapet, og ikke minst knitringen fra matpapiret. Vanligvis fyller disse lydene ham med ro, men nå gjør de bare vondt verre. Han er fredløs. Det er forutsigbarheten Kai Våler har ødelagt en gang for alle.

Det jeg imidlertid la mest merke til, var øynene, eller rettere sagt blikket, det var nemlig blikket hans jeg festet meg ved, det samlete inntrykk av Kai Våler, så å si, og det lovet ikke godt. Blikket hans var fylt til randen av en uro som kunne skremme fanden på flatmark, i det minste resepsjonisten på Hotell Løv, og samtidig var det akkurat som om det stod stille. La meg beskrive Kai Vålers blikk, eller la oss si hans personlighet, slik: et hjul som spant og spant på stedet hvil.

Jeg la meg tidlig, og om morgenene tvang jeg meg til å sove så lenge jeg klarte, i ren protest mot all travelheten utenfor vinduet mitt. Jeg gjorde de små dagligdagse gjøremålene til omfattende prosjekter, for slik å motvirke trangen til å dra ut i byen og gjøre all verdens sightseeing. En enkel dusj tok for eksempel godt over en time, jeg delte kroppen inn i små felt og vasket meg omhyggelig, nei rengjorde er vel mer riktig, jeg rengjorde hvert felt med arkeologens øye for detaljer og nøyaktighet, før jeg møysommelig flyttet meg videre til neste felt, helt til jeg hadde unnagjort hele kroppen og gikk inn på soverommet og la meg på sengen for å tørke forsiktig. Tannpussen var likedan, tann for tann med børste og vann, og om kveldene satt jeg pal og så på det lille fjernsynet som hang på veggen, uavhengig av hva de sendte. Så lenge bildene beveget seg, var jeg fornøyd.