Bokelskere.no

Dette var ein spesiell spenningsroman. Forteljaren er unge vakre Cadence Sinclair som ferierer med heile familien på farfarens private øy. Ungdommane har eit nært vennskap somrane dei tilbringer saman på øya. Men foreldra er litt anspente saman på grunn av ønsket om å arve formuen.

Cadence mister hukommelsen etter ei ulykke den femtande sommaren, og ho får ikkje feriera på øya den sekstande sommaren. Men den syttande sommaren kjem ho tilbake til øya og er fast bestemt på å finna ut kva som skjedde.

Boka held på spenninga til siste slutt, og handlinga er fascinerande. Det som trekker ned for min del er ei litt dårleg omsetjing frå engelsk med eindel små skrivefeil. Boka er truleg betre på originalspråket.

Eg følte heller ikkje at eg blei veldig godt kjent med personane i boka. Det er handlinga som er i fokus. Til ein viss grad måler forfattaren fram sommaridyllen, og luksusen til familien Sinclair, men boka hadde blitt meir gripande dersom personane stod tydelegare fram. Kanskje er det fordi me får historia fortald frå synsvinkelen til Cadence som har hukommelsestap og voldsame migreneanfall. innimellom kjem det små eventyr som Cadence skriv der ho metaforsk prøver å nøsta opp konfliktane i familien. Det vart litt kunstig. Men boka er verdt å lesa likevel!

Nydeleg bok med fantasktiske personskildringar. Her er det humor og alvor, bibelske under og tragediar. Ei eventryleg bok om ein far med to sonar og ei dotter. Me ser historia gjennom 11 år gamle Reuben sine auge.

Fantasktisk feel good chick lit! Dette er ei bok der sidene flyr.

Eg vart glad i den hardt arbeidande Jess med ein outsider-steson som blir banka opp av bøller, og ei dotter som er eit mattegeni. Eksmannen kan ikkje bidra med pengar fordi han er deprimert. Ho slit med å få endene til å møtast. Og så er det den rike programmeraren Ed, som rotar seg opp i problemer på jobben.

Ed og Jess lev svært ulike liv, men ved nokre utrivelege, og morosame tilfeldigheiter møtes dei.

Jess vil la dottera vera med i ein mattekonkurranse i Skottland, men ho kjem ikkje langt i ein uregistrert bil med eit lys. Ed kjører tilfeldigvis forbi når dei står langs vegkanten i mørket med gestikulerande politikonstablar, og han får det for seg at han kan hjelpa Jess.

Ei fengslande og medrivande kjærleikshistorie om 16 år gamle Devorah og Jax. Devorah er ortodoks jøde og har vekse opp med utruleg strenge reglar. Kva skjer når ho møter ein gut utanfor det lukka miljøet? Brått blir ho i tvil om alt ho har vore så sikker på. Ho tøyer grensene bak ryggen på familien, men det er umogleg å halda det skjult for alltid.

Jax er flink på skulen, han har fem yngre søstre han hjelper til med, og han jobbar utanom skulen. Men kva hjelper det når han ikkje er jødisk.

Synsvinkelen vekslar mellom Devorah og Jax. Begge sider av historia er godt skildra, og man blir glad i karakterane. Men særskild var det interessant å lesa om Devorah, fordi det var så lærerikt om det ortodokse jødiske miljøet. Det gode forholdet mellom alle i familien, og skildringa av alle tradisjonane virkar truverdig. Men og tankane og spørsmåla Devorah etterkvart slit med, og den utviklinga ho går gjennom når ho blir kjend med Jax.

Fin kjærleikshistorie, men det er også alt. Litt for mykje formel etter min smak: kvinne reiser til eit framant land for å avdekka ein løyndom frå fortida. Den framande kulturen får henne til å reflektera over sin eigen. I Burma møter ho ein mann som sakte avslører historia om far hennar, og oppbygginga av denne delen av romanen var svak synes eg. Dessverre var det nokså forutsigbart kven historieforteljaren var. Som så mange andre liknande bøker virkar det som om forfattaren blir litt lei av boka og skynder seg å avslutta

Jeg-personen i boka er ei jente som rett etter videregående flytter til Oslo for å studere. Men hun får virkelig ikke til noen ting, og er håpløs på alle områder, spesielt sosialt. Det er vondt å lese, men det er skrevet med så mye svart humor og morsomme formuleringer at man ler samtidig.

Boken har to parallelle historier fra andre verdenskrig, to historier som på et nydelig vis er forbundet og til slutt møtes. Marie-Laure er en blind jente som bor sammen med sin far i Paris. De har et spesielt bånd og et kjærlig forhold. Faren jobber på naturhistorisk museum, og på museet finnes det en verdifull diamant med et sagn knyttet til seg. Da de flykter fra Paris på grunn av krigen, har faren med seg diamanten for at den ikke skal havne i nazistenes hender. Det er mye spenning utover i boka knyttet til jakten på denne steinen. De flykter til Maries grandonkel, og beskrivelsene av hvordan Marie lever, leker og leser som blind jente i grandonkelens hus er helt magiske. De er også aktive i motstandsarbeidet, ved at de sender koda meldinger fra en radio på loftet. Den andre historien handler om Werner, en tysk, foreldreløs gutt som har store tekniske evner og er veldig opptatt av radioer. Han velger å bruke evnene sine til å være med i krigen på nazistenes side, mest som en utvei ut av livet han ellers ville levd. Han sporer opp radiosendinger for å ta motstandsfolk, men sliter hele veien med krigens brutalitet og tanken om at det han er med på er galt. Til slutt møtes altså disse to skjebnene. Spesiell og vakker bok. Det kommer til å ta lang tid før jeg glemmer den utrolige jenta Marie-Laure.

I Nu, jävlar følger vi flere personer gjennom en høstdag i livene deres. Det er 9. oktober 2009 og dagen da det ble annonsert at president Obama blir tildelt Nobels fredspris.
Den første vi møter er Therese som skal ha en etterlengtet dag alene hjemme der hun har planlagt å gjøre ingenting, noe som selvsagt skjærer seg. Feieren skal stikke innom, og dessuten så har hun sett på Facebook at naboen er hjemme. Dermed går dagen med til å gjemme seg for naboen, og passe på at hun ikke må på do når feieren kommer. Hun får også uventet besøk. Therese er høygravid med sitt tredje barn og har begynt å sette spørsmålstegn ved valgene hun har gjort i livet. Hun kjenner desperasjonen vokse i seg.
Jessica, Thereses barndomsvenninne, har også en sentral rolle i boka. På dagen for bokas handling kommer hun hjem fra Sverige for å feire bryllupet med sin svenske snekkerkjæreste. Jessica bærer på sorg og skyldfølelse i forhold til sin avdøde far. Siden hans død har hun aldri klart å ta valg. Det hun har endt med, har aldri blitt helt riktig, og denne dagen skal hun nøste opp en hel del.
Jessicas mor Lydia møter vi også. Hun har fantasivenninnen Dronning Sonja som er med henne i alt hun gjør. Hun har et anstrengt og distansert forhold til Jessica og blir skjøvet til side når hun ønsker å hjelpe til med bryllupsforberedelsene.
På Essostasjonen jobber Kevin, Jessicas ekskjæreste. Det er tolv år siden de slo opp, men Kevin sliter fremdeles med kjærlighetssorgen. Han klarer ikke komme videre i livet og drømmer fremdeles om å få Jessica tilbake. Han blir stadig påminnet av andre om Jessica og fotballproffkarrieren han gikk glipp av på grunn av en skade. Denne dagen vi møter han hender det noe som kan endre livet hans.
Forfatteren har en utrolig god evne til å beskrive de forskjellige karakterene og hva de tenker og føler. Hun bruker mye humor og dette gjør boken ekstra god. Det at bokens hovedpersoner er veldig forskjellige er også et pluss, jeg tror de fleste finner noe å kjenne seg igjen i. Det er en bok om de små ting og de store spørsmål.

ML

Mange som har bodd litt tett i et borettslag har sikkert møtt mennesketypen: personen som sørger for at alle regler blir holdt (regler de gjerne selv har laget), som hører og ser alt som foregår, som irriterer seg grønn over alle de som ikke tenker og gjør som dem selv.

Ove er en sånn jeg-vet-best-type. Han irriterer seg grenseløst over «de unge» som ikke står opp kl. 6 hver dag og gjør et anstendig stykke arbeid for å tjene til livets opphold. Han har ikke noe til overs for jyplinger i 30- og 40-årene som ikke begynner på jobben før kl. 9, som trimmer i åletrange tights og som kjører inn på boligområdet. Og i tillegg jobber de med data!
Ove mener jogging «er en førtiårig manns måte å signalisere overfor omverdenen at han ikke kan gjøre noen verdens ting ordentlig. Og på toppen av det hele å måtte kle seg ut som en tolvårig rumensk turner for å kunne gjøre det, kan nå det virkelig være nødvendig?»

Ove er 59 år, kjører Saab, og har bodd i rekkehuset sitt siden det ble bygget på 70-tallet. Han har fulgt borettslaget i tykt og tynt. Så en dag rygger en idiot (som ikke kan rygge med tilhenger og som attpåtil kjører en hybridbil) inn i Oves husvegg. Det er starten på den store omveltningen i denne bistre og deprimerte mannens liv. Men gjennom tilbakeblikk får vi historien om Oves liv og hvorfor han er som han er. Hvorfor ønsker han å ta livet av seg? Ja, det er tragisk, men jeg har sjelden ledd så mye av en bok. Det er Oves betraktninger, meninger og oppførsel som gjør boken morsom. I tillegg er boken ganske så hjertevarm og rørende.

TJK

En ny bok som først og fremst omhandler jødenes skjebne under andre verdenskrig. En skulle tro at alt snart er fortalt, men denne boka forteller en ny historie.

Handlingen foregår hovedsakelig i Warszawa-gettoen, der en halv million jøder ble stuet sammen fra 1941 til de ble sendt avgårde i kuvogner mot utryddelsesleirene. Boka er godt skrevet og er både spennende, rørende og forferdelig. Den gjør inntrykk!
Boka begynner når Mika, en eldre jødisk mann er ute på kveldstur i New York sammen med barnebarnet sitt. De ser en plakat i et vindu som reklamerer for en dukketeaterforestilling kalt «Dukkemesteren fra gettoen». «Det er jeg som er dukkemesteren», sier bestefaren og dermed er han i gang med å fortelle om sin barndom og oppvekst i Warszawa under andre verdenskrig. Dette har han ikke fortalt til noen før. En viktig detalj i fortellingen er også bestefarens gamle frakk med ufattelig mange lommer. I mange av lommene er hånd-dukker som bestefaren har laget. Denne frakken arvet Mika da bestefaren hans ble skutt av tyskerne. Frakken beskyttet Mika og dukketeateret hans gjennom hele krigen. Frakken har han tatt med til Amerika, men pakket den sammen og lagt den i et kott. Nå kommer både frakken og historien fram i lyset. Mika forteller om et møte med en tysk soldat som fører til at han må spille teater for soldatene – han får litt mat i lønn. Soldaten tigger om og får en av dukkene. Mika spiller også for barn på barnehjemmet og sykehuset. Dette er et av få lyspunkt disse barna har i en forferdelig hverdag. I bokas andre del får vi historien til den samme, tyske soldaten, som etter krigen satt i fangeleir i Sibir.

Bens drøm er å bli rørlegger. Men det er ikke foreldenes drøm. Deres drøm er at han skal bli danser, bli berømt og bli med i «Stjernene danser» på TV. Hver fredag må Ben være hos bestemor fordi foreldrene enten er publikum på «Stjernene danser» eller er ute på restaurant. Ben må ta til takke med bestemors utallige kålretter (kålsuppe, kålkake, kålruletter, kålsjokolade…) – og Scrabble.

Bestemor er en gammel, grå dame som promper ganske mye, hun bor i et lite, nedslitt hus i Gråfaret. Tiden går veeeeeeldig saaaaakte når Ben er hos bestemor. Men en lørdag morgen er Ben på jakt etter sjokoladekjeks til frokost. Da oppdager han at bestemor kanskje er litt mer spennende enn han og foreldrene har trodd. Bestemor må innvie sønnesønnen i sin store hemmelighet. Hun er nemlig gangster!

Nok er morsom fortelling, med litt alvorlig undertone, fra David Walliams. I fjor kom «Den rikeste gutten i verden». Begge bøkene egner seg veldig godt til å lese høyt.

TJK

Har du hørt om Kaptein Supertruse?

Hvis svaret er nei, bør du ikke lese resten av denne omtalen, men heller kaste deg over bok nr 1, Kaptein Supertruse og de rampete robotene. Bøkene er skrevet av Dav Pilkey.

Hvis svaret er ja, kan du glede deg, for nå er endelig bok nummer 3 her, med den treffende tittelen: Kaptein Supertruse og invasjonen av de utrolig slemme kantinedamene fra verdensrommet (og det påfølgende angrepet fra de like onde zombie-nerdene)

Bok 1 og 2 ble utgitt av Damm forlag for over 10 år siden, men de kom aldri med nye bøker, tross intens masing fra bibliotekarer og lesere. Heldigvis har Schibsted tatt opp tråden og gitt dem ut på nytt, samt endelig kommet med bok nr 3.

Bøkene handler om fjerdeklassingene Thomas og Harald, som driver rektoren sin, rektor Krupp, til vanvidd med alle sine rampestreker.
De har også en annen hobby, nemlig å lage tegneserier om superhelten Kaptein Supertruse.

Hvordan rektor Krupp blir Kaptein Supertruse, må du lese i bok nummer 1, men det er ingen stor hemmelighet å avsløre at han blir det, for deg som fremdeles leser denne omtalen av bok nummer 3 uten å ha lest bok nummer 1.

I bok nummer 3 blir skolen til Thomas og Harald invadert av romvesener som vil overta planeten. Hvordan de, sammen med Kaptein Supertruse, klarer å forhindre dette må du lese i boken. Men jeg kan røpe såpass at denne boken er like full av ordspill, humor og fengende kapitteloverganger som de forrige bøkene.

Et eksempel på humoren i bøkene handler om rektor Krupp «som hadde tvangstanker. Han tvang dem til å studere, han tvang dem til å gjøre rent og han tvang dem til å oppføre seg»
Og dersom kapittel 14 slutter med «…jeg håper han vil tro oss», kan du være sikker på at kapittel 15 har som overskrift: «Han tror ikke på dem».

For å gjøre historiene ennå mer fengende har de massevis av svært illustrerende illustrasjoner samt noen kapitler med animasjonsteknologien «bladografi».

Bøkene er lettleste og fengende, og passer godt for barn i alderen 7-12 år, samt alle andre som liker humoristiske bøker og lek med ord.
Bøkene egner seg også godt for høytlesning. (Husk da å lage lydeffekter.)

Jeg håper nå at Schibsted forlag kommer med flere bøker om Kaptein Supertruse, for jeg vet de finnes.

RD

«Nå er det lenge siden hun gråt. Nå gjelder det livet. Hun har ingen slekt, ingen å gå til. Vinteren står for døra, og den som skal berge livet da, uten noen å gå til, har ikke tid til å gråte».
Vi møter tjenestejenta Lina i grenseskogene mellom Hedmark og Värmland. Det snør og er kaldt. På ryggen bærer hun en skinnfell og et lite barn. I skogen støter hun på Taneli, bjørnejegeren, - som er kjent som en einstøing og villmann. Han har nettopp felt en bjørn, og Lina hjelper med å få kjøttet i hus. Etter dette blir hun boende hos Taneli på Mostamägg, i det som egentlig bare er et lite skjul av et hus. Vi følger det strabasiøse livet deres, og blir kjent med både dem, og etterhvert barna deres. I tillegg skildres menneskene på gårdene rundt dem, og vi får et innblikk i skogfinnenes kamp for å overleve på Finnskogen på attenhundretallet.
Forholdet mellom Lina og Taneli er en nydelig kjærlighetshistorie. Mer tragisk er fortellingen om gjestgiverens datter og hennes håpløse kjærlighet til den snille, drikkfeldige, - og gifte, presten i bygda.
Forfatteren gir et levende og realistisk bilde av personene og miljøet. Språket flyter lett, og er til tider poetisk. Hvert kapittel begynner med en nesten lyrisk beskrivelse av enten en person, et miljø eller en situasjon. I starten virker dette noe pompøst, men etterhvert blir det godt å lese, og disse sekvensene er med på å gjøre romanen til noe mer enn en nøktern beskrivelse av et slitsomt liv.
Boka fikk strålende kritikker da den kom ut, og ble kåret til P2-lytternes romanpris i 2009.
«Det vokser et tre i Mostamägg» kom ut i 2009, og er første bok i Britt Karin Larsens serie om folket på Finnskogen. De følgende bøkene er Himmelbjørnens skog (2010), Som steinene skinner (2011) og Før snøen kommer (2012).
Britt Karin Larsen er tidligere kjent for triologien om taterne, som hun skrev på nittitallet.

SH

16 år gamle Olav fra Lambertseter i Oslo får en opplevelse av de sjeldne. Onkel Henry som han bor hos er en førtidspensjonert sjømann som synes Olav er en slappfisk. Han melder Olav på en seks ukers tur på SS Aurora Borealis, en tre-mastet skonnert brukt som kombinert skoleskip og langturbåt. Turen skal gå fra Kanariøyene til Mexico.

Under en kraftig storm faller Olav og jevngamle Amir over bord. Mannskapet på Aurora klarer å få kasta ut en flåte til guttene. Men nødsenderen fungerer ikke og de er overlatt til seg selv på det opprørte havet. Etter noen dager havner de på en øy ikke langt fra Honduras der de både finner vann og kokosnøtter. Og reddet blir de, men det av en gjeng ondskapsfulle og nådeløse smuglere med en brutal leder som kalles El Loquito.

Dette blir starten på et vanvittig og halsbrekkende eventyr. Guttene blir reddet fra piratene og havner snart hos etterkommere av inkaindianerne i en hemmelig dal. Der møter de en engelskmann som heter Vincente Hidalgo. Han har bodd hos indianerne i mange år og snakker språket deres.

Guttenes ankomst skaper oppstandelse hos indianerne. De tror Olav og Amir er solens sønner som skal komme i endetiden for å hente hjem en flåte av gull. Så snart guttene er klare for det blir det gjort forberedelser til en ekspedisjon.

Språket er enkelt og rett på sak som det passer seg en skikkelig røverroman. Det er Olav som forteller, men innimellom dukker det opp sider med skrift i kursiv der leseren møter andre personer som blir viktige brikker i jakten på skatten.

Bokas slutt inviterer til et nytt eventyr med Olav og Amir.

En god gammeldags spenningsbok og en god barne- og ungdomsbok-debut av bassisten i DumDum-boys.

HDL

Bertrand Larsen har hjelpt ei rekke idrettsutøvarar og næringslivstopper. I denne boka fortel han korleis me alle kan betra prestasjonane våre, både i kvardagslivet, på jobb og når vi trener. Hva skal til for å bli en vinner? Hvordan mobiliserer du råskapen i deg, for å prestere bedre i hverdagen og være best når det virkelig gjelder?

Du skal faktisk både laga deg ein skriftlig visjon du kan leva etter, eit mål du må strekka deg etter og ein strategi for å nå målet.

Innimellom er det mange små historier frå hans eige liv og folk han har hjelpa. Veldig interessant og engasjerande fortald. Eg høyrde den på lydbok, og han las heilt fantastisk for han har østlandsk dialekt med skarre-R.

Me kan få negative assosiasjoner av ein tittel som Løp som en jente, men det skal ikkje vera negativt å løpe som ei jente. Forfattaren meiner at jenter kan springa like bra som menn.
Ho var ei av dei jentene som tenkte at «eg kan jo ikkje jogga eg», men så fekk ho lyst å prøva likevel. Ho var på eit nivå der ho blei andpusten og følte seg teit når ho sprang 100 meter. Men ho gav ikkje opp, sakte men sikkert blei ho betre. Etter kvart kjente ho på mestringsfølelsen, og det blei kjekt. Det var ikkje lengre berre trening, men og fine turar i naturen, tilstedeværelse, gode opplevingar, møte nye menneske og delta i maraton. Ho får opp og nedturar, og blir sterkare mentalt og fysisk.

Ho skriv veldig morosamt og engasjerande om jogging. Ho har og eit kapittel med praktiske tips for nybegynnarar, og eit kapittel om kvinnene som har sprunge før oss, og gjort det mogleg for oss å delta i lange løp.

Dei fleste har fått med seg kven Linnea Myhre er. Sinnablogger, deltakar på skal vi danse, og forfattar. I bøkene fortel ho ærlig om sitt liv.

I boka Kjære har Linnea Myhre skrive brev mellom anna til venner, foreldre, matprodusentar og redaktørar. I desse breva fortel ho om sitt liv, sin kamp mot spiseforstyrrelsen, korleis det er å vera ung idag med krav frå alle kantar om korleis ein bør vera og sjå ut. Boka er variert, lettlest og spesiell. Det er både humoristisk og sårt. Me får forståing for kor vanskeleg ho har hatt det, men ho viser og at ho er på veg ut av problema og har starta ein ny fase i livet. Det siste brevet som er skrive til kjærasten Sondre Lerche er kanskje det finaste av alle.