Bokelskere.no

It's important in life to conclude things properly. Only then can you let go.

'I don't know what good it is to know so much and be smart as whips and all if it doesn't make you happy.'

Jeg vil ikke ha venner som er snille uten å bry seg om meg og ikke noen som er snille for å slippe å føle seg ille til mote. Og ikke noen som er redde. Jeg vil ha en som aldri er redd og som bryr seg om meg, jeg vil ha en mamma!

En kan ligge på en bro og se vannet strømme forbi. Eller løpe, eller vasse gjennom en myr i de røde støvlene. Eller krype sammen og lytte til regnet på taket. Det er svært lett å ha det koselig.

Før var jeg aldri redd. Nå har jeg bare lyst til å sove.

Hva er ditt favorittpalindrom? spør han. Fvonk tenker seg om. Jeg har ikke noe favorittpalindrom, sier han etter en stund. Mitt er Yo, banana boy!

Jeg ønsket intet heller enn å gjøre bekjentskap med denne fantastiske djevelen. Men jeg svarte ja på konfirmasjonsdagen, på å sky ham. Det gjorde alle sammen. Og alle sammen løy. Det er den første offisielle løgnen vi gjør oss skyldige i. Etter gammel skikk kommer vi ikke inn i de voksnes rekker, uten at vi først har løyet foran alteret. Det er innvielsen. Samfunnet forlanger denne løgnen av oss over altervinen. Er det ikke fantastisk?

Noen kan snakke om kunst og litteratur eller fortelle en interessant anekdote som en hører på, men som ikke kommer lenger enn til hjernen, til bevisstheten. Men det kan også gjøres slik at det som blir sagt smyger seg inn gjennom huden på en og lar en oppleve noe med sitt eget innerste.

"Jeg har en møkkete sjel." "Tull. Du er altfor søt. Du kunne vært en barnebokfigur eller noe."

"Velkommen til det nye Sverige, Albert." Jeg så meg rundt. Det nye Sverige. Jeg likte det gamle bedre.

Folk flest, stakkar, leser jo ingenting

Over ham leker vinden i tretoppene, får dødt løv til å falle ned mellom grenene. Mørke, fallende flak, ristet ut av en enda mørkere natt. En sekk uten bunn.

[Frk. Bø og overlærer Jochumsen diskuterer Jonas' leseferdigheter]

Overlæreren: "Kan han lese da?"

Frk. Bø: "Nei, han vil liksom ikke lære noen ting. Der er derfor...."

"Allikevel har De latt ham lese?"

"Ja."

"Hvor ofte?"

"Hver dag."

"Har det hjulpet?"

"Nei, det har - det vil si -"

"Det vil si nei?"

"Ja."

"Han er kanskje tvert i mot blitt dårligere?"

"Ja, tenk, - han er faktisk det."

"Tenk det, Hedda!"

Hun ble blussende rød. Dette var værre enn hun hadde ventet. Og dessuten het hun ikke Hedda.

"Jeg vet hvorfor du gråt i dag," sa Birger. "Jeg gråt ikke, svarte Egil. "Jeg hadde krampe." De var blitt enige om det hjemme hos ham, og nu trodde han det selv.

Og her slutter historien om en gutt som ikke kunne lese på tross av at han var over åtte år gammel, men som allikevel klarte å sette i gang mange ting ute i verden.

Som Peer, som Peer fucking Gynt [...] han fikk det til, Ibsen, mellom alle horeriene sine, tenker vi, men hva om han ikke hadde valgt en løk, men et eple, hva om han hadde valgt et eple, epler har kjerne, da hadde kanskje alt sett annerledes ut, hvis Peer ganske enkelt hadde skrelt seg et eple og spist det og ikke mast så helvetes om denne løken.

He would've spit coffee into his mug, unbrushed his teeth, and put hair on his face with a razor.

..

I'd said "Dad?" backward, which would have sounded the same as "Dad" forward.

..

We Would have been safe.

He said, Let there be light. And there was darkness.

The room was filled with conversations we weren't having.