Bokelskere.no

nå kan du le

jeg trekker det tilbake

If nothing matters, there´s nothing to save.

Cruel and destructive food products should be illegal. We don't need the option of buying children's toys made with lead paint, or aerosols with chlorofluorocarbons, or medicines with unlabeled side effects. And we don't need the option of buying factory-farmed animals.

compassion is a muscle that gets stronger with use, and the regular exercise of choosing kindness over cruelty would change us.

If we are not given the option to live without violence, we are given the choice to center our meals around harvest or slaughter, husbandry or war. We have chosen slaughter. We have chosen war. That´s the truest version of our story of eating animals. Can we tell a new story?

Just how destructive does a culinary preference have to be before we decide to eat something else? If contributing to the suffering of billions of animals that live miserable lives and (quite often) die in horrific ways isn´t motivating, what would be? If being the number one contributor to the most serious threat facing the planet (global warming) isn't enough, what is? And if you are tempted to put off these questions of conscience, to say "not now", then when?

Ingen gikk lenger i land her og heller ingen kom over fjellet. Bare stillheten ble.

Kom kanskje ikke desserten etter fiskegratengen? Fikk jeg ikke lørdagsgodt først når uken var over og måtte jeg ikke ta karbad og vaske håret før jeg fikk se detektimen? Kom ikke helligdag og ferie etter eksamen og arbeid? Åjoda, slik var det, slik var tilværelsens lover. Eneste unntaket var døden, da fikk man nemlig premien først, nemlig livet, og etterpå tapte man så det suste, hvis man ikke trodde man kom til himmelen, men det kunne man jo uansett ikke vite noe særlig sikkert om, derfor var døden unntaket som bekreftet alle regler.

Han tenkte: tausheten er den feilfrie tale.

De andre guttene satt på altanen og vinket da de fikk øye på meg. De så ut akkurat som i fjor. Vi var guttene som ikke ble eldre. Vi vokste heller baklengs, vi ble yngre og yngre, helt til vi bare forsvant.

[..] mens jeg ble igjen der nede i mosen og barnålene [..]

Og slik begynte det jeg kaller min mellomtid, min første mellomtid, som det skulle bli så mange av, og som noen helst vil stryke, klippe bort dramaturgene ser rødt når disse lange, stille scenene kommer, produsentene hiver manuskriptet i nærmeste søppelkurv, regissørene ber deg skrive inn en fremmed mann med maskingevær eller en ulykkelig barndom og går på toalettet mens de venter på ny versjon, de vil heller ha mord og høy musikk og nedtoning til sort, de vil heller ha reklame, de vil heller ha alt annet enn dette, for det de er reddest for er å kjede seg. Men de har ennå ikke skjønt at det er i disse hjørnene av fortellingen at vendepunktene kan ligge, den ventede uroen, som stiger sakte fra bunnen og sprer sine ringer nedenfra.

Til Branum fra Fred.

Og jeg skjønte at latteren ikke virker når du er alene.

bakerst i den ene kladdeboken lagde jeg en liste over alle vennene mine. Øverst skrev jeg Robert. Jeg ble sittende en stund, stirret på kulepennen, og kom ikke lenger.

-Hvis noen fra Mars vil snakke med jorden, hvorfor har de valgt akkurat Det Spørs og Rolf Kirkvaag? spurte Edgar. Faren så på sønnen. -Fordi de har flest lyttere, sa han.

har jeg noen gang smakt ekte meksikansk mat / faen jeg føler meg `ført bak lyset´/ kan jeg bestille ekte meksikansk mat på nettet

diktet mitt våkner og føler seg oppsagt selv om det aldri har hatt jobb,/ det ville vært absurd

når jeg legger meg om kvelden føles det som jeg skal overnatte på ikea furuset

We´re awaking to the irony of seeking out shampoo that´s not tested on animals while at the same time (and many times a day) buying meat that´s produced in profoundly cruel systems.